Abortsamtalen, reservasjonsretten
Jeg skriver om Marias morslykke, jeg spør; fantes den?
Noen mener hun ble utsatt for et overgrep. Et overgrep kan ikke skape lykke.
Abortsamtalen i det norske offentlige rom er unyansert, enkel, abortloven finnes, den er definitiv, friheten total, kvinnens selvbestemmelse er det sentrale og grunnleggende element, dermed stilner samtalen om det ufødte barnets verdi, den ligger som en fortiet tanke i de dødes tjern.
Skal det være slik?
Her, nå, i vår tid, finnes så stor en innsikt i hvordan et barn blir til, kunnskap om når de ulike organer formes, om når hjertet slår, her finnes medisinsk kunnskap som redder de små som fødes så altfor tidlig, her finnes bilder fra livmorens innside som bør få samtalen om det ufødte livets verdi til å blomstre.
Spørsmålet er om vi vil ha mer enn ett perspektiv?
I mange år lot jeg abortsaken ligge uberørt. Den var vanskelig, den var tung, ingen motstandere var synlige, ingen tydelige forbilder, intellektuelle som hadde mot til å se saken fra flere sider, deres stemmer var stilnet. Så, i 2007, samtidig som brevvekslingen fant sted i Morgenbladet, den mellom Mjaaland og Pedersen, fikk jeg se en hånd, Samuels hånd, fotografert av Michael Clancy.
Og nå, seks år senere, tør noen å være litt tydeligere, de ønsker nyanser og flere perspektiv, flere stemmer, åpnere samtale, denne er verdt å lese: