ESSAY
Vending
i vanligheten
Forandring er å forlate en fortidsscene, den Stoltenbergske, for eksempel, for å finne en ny vei, en annen form for livsutfoldelse, et annet sted, under ny ledelse.
«JEG
ER LITT redd, jeg», sier tolvåringen.
«For
å forlate Jens, liksom, det er så stort og vanskelig, så annerledes»,
fortsetter han. Kompisen er enig. Han nikker. I taushet. Som om han ser den nye
tid for seg, i et uklart, usikkert bilde. To gutter i baksetet. De er på vei
hjem etter kondisjonstrening med fotballkompisene. Korte og lange intervaller,
sideveis forflytning, knebøy og armhevning integrert i selve løpingen, kropper
i bevegelse, i vekst, i forandring, bygninger i stadig utvikling, legoklosseliv,
hver brikke er et brutt løfte, snart er bygget ferdig, snart, men nei, det
finnes alltid en klosse som kan tilføres, en høyde- eller breddeforskjell, eller
en endring, kropper i bevegelse, hvert hjerteslag gir utslag, hvert løp, hvert
løft er skritt mot voksenhetens fullbyrdede fasong, og hver onsdag er viet
fysikkens forsiktige forbedring, tolv til fjorten gutter, noen ganger bare
fire, eller fem, samles i all slags vær, nær kunstgressbanen, i marken, i
bakkene, på gulvet utenfor garderobene, treningen er hverdagen, vanligheten, forutsigbarheten,
og innsatsen gir små, nesten umerkelige, men likevel oppbyggelige, vendinger i
vanligheten, en sterkere triceps, en mer spenstig qadriceps femoris, et mer
utholdende sinn, en skjerpet hjerne.
«JENS HAR LIKSOM alltid vært der, ikke sant? Nå skal alt forandres, jeg liker det
ikke», understreker tolvåringen.
«Mm,
enig», svarer kompisen, de er på nett, de to, like i tanke og erfaring,
refleksjonstvillinger, i samme båt, barnas båt, et sted foreldrene satte dem, berørt
av en forandring, opprørt av samme vind, og bølgene går litt høyere nå, de er
redde, guttene, for sjøen har vært rolig i åtte år, i to tredjedeler av
tolvåringenes liv, og de drar ikke kjensel på frelseren, eller var det lederen,
som ligger fremst i båten og sover. Hvordan kan han, nei, det er hun, en dame, Erna
Solberg er hennes navn, hvordan makter hun å sove nå, på urolig sjø? Tar ikke
båten inn vann? Ser hun ikke guttenes uro? Vil hun våkne og gi dem trøst og
trygghet og true vinden og havet og bølgene til ro, slik at tolvåringenes
tillit blir en smule sterkere, som en muskel etter styrketrening?
«Hvorfor
skifte nå, når alt er så bra, liksom? Hva er meningen?»
.jpg)
Tolvåringen
avslutter sin verbale refleksjon idet bilen stanses. De blir sittende slik, de
to, tweenies i taushet et ørlite øyeblikk, som for å snurre sin indre film
ferdig. De vil sette et punktum, finne en verdig avslutning på det som var, på fortiden,
finne fotfeste og begynne å gå i den nye retningen, med tillit og håp, men de
er ved et veiskille, og intet skilt er satt opp, her er ingen som peker ut
retningen, tolvåringenes retning i en ny politisk hverdag, så de setter seg heller
ned og venter. Som en referanse til Godot og co, de venter i veikrysset,
viljesterkt og viljeløst, for de vet ikke hva som kommer nå, vanligheten har
fått en vending, et regjeringsskifte har kronet deres liv med en ny overskrift,
men språket i skriften er ugjenkjennelig, så de venter, for intet annet er
mulig, er det vel? Dermed får selve ventingen mening.
«FØR VALGET HEVDET flere framtredende stemmer på venstresida at valget ville være et
«retningsvalg», som kunne komme til å forandre Norge på avgjørende felter,» skriver
Pål Hellenes[1].
Han ser et systemskifte i startgropen. En stor omveltning, ikke små,
ubetydelige endringer. Hellenes korte vurdering er fundert på viten og innsikt
og levd liv. For den voksne verden er en ferdsel på erfaring. Regjeringsskifte?
Vi har vært der før, våre sinn monne flyve litt vide omkring, i en
overgangsfase, våre refleksjoner vanker i åpent lende, for så å finne feste i
fordums opplevelser og tilstander og innsikter og kunnskaper, vi finner hvile i
livserfaringens velpakkede ryggsekk, vi vet hva som kommer, på en underfundig
måte, vi bærer en uvisshet med visshet, eller en visshet med uvisshet, for våre
fortidige har bygget grunnmurer og steingarder og satt igjen tydelige tegn på
levd liv over det ganske land, de var, er og vil være stemmer fra før som sier
noe om hva som kommer, de hvisker om generasjoners valg, om hardt arbeid, om
planmessig fremferd, om annerledes hverdag, førmoderne liv, en hvisken fra
gravene, som gir gjenlyd og suser i skogene, bakom byene og veiene og de sterke
sivilisasjonenes vilje til vekst, vi har vært her før, vi voksne, i
regjeringsskiftenes landskap, og ferdes videre, etter funn av fotfeste, som den
glade vandrer, en Solstad på viljesterke verselinjer langs det uoppløselige
episke element[2],
slektenes gang er vår voksne hverdags integrerte GPS, så vi vet at etter de
høye bølger i urolige farvann forandres tilværelsen, etter uro følger stillhet
og fred, og vi gikk alle frivillig med i båten, ikke sant, vi vet at å flytte
et veggur fra sin veletablerte plass på stueveggen gjennom det siste tiår, til
en nyoppusset kjøkkenvegg to skritt til venstre, frivillig og villig, et
gjennomtenkt valg, krever konsentrasjonens kraftanstrengelse og tidslang
tålmodighet for å oppnå like stor grad av vanlighet som før, for stadig vekk
leter vårt blikk etter uret på stueveggen, i to, tre, fire uker, og kanskje i måneder,
vårt fortidige handlingsmønster er nedtegnede sporveier i våre nervebaner,
nevroner i milliarder av koblinger skal omprogrammeres og etablere nye sammenføyninger
til hjernen og ryggmargen, og
veggurets plasskifte er som et regjeringsskifte, en
vending i vanligheten, og så, når de nye veier er ferdigstilt, er vanen vendt. Vegguret
er etablert på den nye kjøkkenveggen. Systemskiftet erklæres vellykket. Den
voksne kan hvile i sin nye vanlighet. Sannsynligvis. Forhåpentligvis. Med
mindre kulturen ikke får igjen pusten, som Karl Kraus skrev i sin tid, den gang
han kritiserer den hurtigarbeidende journalistikken og de teknologiske
endringer i Østerrike i begynnelsen av forrige århundre.[3] Jonathan
Franzen plukker opp tråden og knytter den fast i vår tid; Kraus sin kritikk
blir Franzens trampolinesats inn i hardtslående formuleringer mot de
altoppslukende sosiale medier og teknologiske optimister. Men vi, her, nå,
tolvåringen og co, vi vil sannsynligvis falle til ro, med mindre kulturen,
eller hverdagen, eller naturen, ikke får igjen pusten.
«VERDEN FORANDRER SEG lynraskt, men ingen er i stand til å fortelle hvor den er på
vei.»[5] Forklaringsmodellene
er utdatert, menneskene er som bilene i Radiator by, lost langs Route 66, stuck
i -68, menneskene som lever i vanlighetens virkelighet mangler forstand til å
forstå modernitetens muskelarbeid; hvilken bevegelse fører til hva, her er så
underlig, mennesket er Lynet McQueen på vei til California, mot den store
seieren, men underveis sovner han, sklir til siden og kommer bort fra
hovedfartsåren og våkner et sted der ingen kunne tro at pulsen slo, ja, han våkner
i stillstandens tilstand, mens verden for øvrig, samtidens systemutviklere og
myndigheter, freser avgårde på teknologiske nyvinninger og motorveier, og Lynet,
eller mennesket av vår tid, er borte vekk fra seiersracet, lost i en by hvor
alle venter, akkurat som tolvåringene, eller herrene i veikrysset, der hvor Godot
sannsynligvis og konstant kanskje var, og er, like rundt hjørnet, her, blant
Radiators innbyggere er alt som før, vegguret henger på stueveggen, sjøen er
stille, forutsigbarheten forunderlig betryggende, men kjedelig, lengselen etter
den nye tids teknologi, de vekstvennlige styresmakter, de bugnende
onlinevirkeligheter, impulsene fra den moderne tid, sliter i kropper og
karosserier, rusten spiser seg innover i skjelettet, i begynnelsen, sannsynligvis,
inntil stillstandens tilstand kan hende gir ro i sjelen og tidens
tilstrekkelighet og færre kunstige behov og hvile i vanligheten.
«HVORFOR SKIFTE NÅ, når alt er så bra, liksom? Hva er meningen?» Tolvåringen spør idet
kondisjonstreningen er over og regjeringsskifte skal skje. Og han representerer
den stille protestbevegelsen, la stå, sier han, som en røst i ingenmannsland,
rør ikke hverdagen min, løs ikke knuter som er knyttet med vilje, da vil skoene
løsne og livet snuble i seg selv. La stå. Og han setter seg ned, som om han var
i Radiator by, eller i veikrysset, han setter seg ned, sammen med kompisen, og
lar rusten komme, han venter, sammen med sine likesinnede, de vanlige småfolk
som ikke kjenner mer enn sitt eget vesle torg. Samtidig, i de voksnens verden,
fortsetter de ukritisk kritiske å fremføre sine hyllester til teknologiens og
forandringens og utviklingens gang, her finnes midler som mennesket rår over,
folkens, midler som utvikler og forandrer og fullender. Toril Nag, for
eksempel, konsernsjef i Tele, Lyse Energi, en av dem som Kraus og Franzen, og
kanskje også Hylland Eriksen, ville saumfart med sitt samtidskritiske blikk,
publiserer sin hyllest, som leserbrev i Stavanger Aftenblad, av de vellykkede
nye kommunikasjonskanaler, de som utnyttes til sitt fulle av de yngste blant
oss, You-Tube-generasjonen; forkast bøkene som ypperste læringsmetode, sier Nag,
omfavn videoene, forlat det trykte ord og langsomheten, fyll
opplæringspedagogikken med levende bilder i høy hastighet og tilgjengelighet og
klikkbare former, gled dere over den dataintensive fremtiden. Antall treff er
bevis på kvalitet, og konserndirektøren vurderer informasjons- og
underholdningsverdien, og ikke minst nytteverdien, og hyller den nye
regjeringens vilje til bredbånd. «Når våre barn skal lære historie, språk eller
andre fag, er det like tilgjengelig og samtidig mer lærerikt å se videoer enn å
lese bøker.»[6]
KRAUS LIKTE IKKE jåleriet[7],
de nye ordene, de franske termene, det fancy språkapparatet som ble brukt i
forrige århundreskiftets tyske aviser. Nag hiver seg inn i teknologiens
terminologi og hefter sin optimisme på ord som Vine og YouTube og PewDiePie og
Kahn Academy, enkelt tilgjengelig kanskje, og allerede velkjente fenomen, men
likevel kommersielt og hurtig og enkelt å konsumere, refleksjonens og dybdens
og ettertankens verdi er et uvesentlig hinder som forseres og, åpenbart,
forkastes. Langsomheten, den som finnes i ethvert korssting på kunsthåndverket
som bestemor syr til kirkens basar, eller i rensingen av bøttevis med blåbær
plukket i fjellheimen, som skal bli saft og syltetøy, eller i åretakene på
fjorden mens snøret synker dypere og dypere og frister de fåmælte fiskene i
mørkeste havet, hvor ble langsomheten av? Pausen, den som finnes i lesningen av
en essaysamling, eller i studiet av en bærbusk i blomst og bienes vårlige dans
fra det ene kronbladet til den andre, eller i stillheten, på et venterom, uten skjerm
og nettverk og online og alltid nyheter og hit-lister, pausen, fliken av
evighet her på jord, der intet skjer og ingen kommer og ingen går, hvor ble den
av?
«VERDEN ETTER 1991 er en overopphetet verden, fremfor alt preget av friksjon og
spenninger», skriver Hylland Eriksen, og peker på varmen, overopphetingen av
kloden vår, fort, fort, fort, alt går så fort. Og når formen er meningen,
forsvinner innholdet. Når farten er poenget, blir hjernen, fysikken, naturen,
varm, altfor varm. Mennesket bare henger med, uten å forstå, uten å kjenne seg
bevart, uten å finne fotfeste. Men når treningsøktene blir preget av kvantitet
i stedet for kvalitet, blir qadriceps femoris overspent og ryker av. Veksten
uteblir, velstanden og vellysten likeså, smertene tar over. Akkurat som for tolvåringen idet Stoltenberg
skiftes ut og Solberg tar plass på den flombelyste politiske scene. En vending
i vanlighetens politiske væren blir vanskelig å begripe, fordi det som skiftes
ut representerte en forutsigbarhet og standhaftighet, en søyle i utskiftningens
æra.
«Hvorfor
skifte nå, når alt er så bra, liksom? Hva er meningen?»
FINNES EN STEINGARD som tolvåringen kan hvile sitt blikk på mens han venter? En
steingard som forteller om levd liv og fortidige erfaringer og livsløp? En bok
fra før eller et kunstverk i korssting eller en båt med årer? Finnes en
historieforteller som gir hvile til et urolig sinn? En voksen som vet å vise
vei, som tar tiden i sin makt og gir langsomheten og pausen og ettertanken og
tolvåringens behov for betryggende tilstedeværelse på alvor, som ikke har begge
hendene på rattet idet bilen kjører maks fart på onlinemotorveien og konstant
konsumerer nettverkstilbud og klikker sine likes i de sosiale mediers sfære?
En
tid som ikke lytter til sine barns bekymringer, som ikke kjenner ordet ydmykhet,
eller verdsetter lyden av bier, kan bare vurdere verdien av forandring for
forandringens skyld. Vegguret flyttes uten grunn. Nye vaner innarbeides uten
bevissthet. Og de strukturelle misligholdelser består.
[1]
Leder i Klassekampen 14.okt. 2013
[2]
Inspirert av B.I. Fyksens omtale (Klassekampens Bokmagasin) av Solstads «Det
uoppløselige episke element…»
[3]
Fra T.E. Hvervens omtale (Klassekampens Bokmagasin) av Jonathan Franzens essays
«The Kraus Project»
[4] En
overopphetet klode – essay i Morgenbladet september 2013
[5] En
overopphetet klode
[6]
Burde dette heller vært en video? Stavanger Aftenblad, oktober 2013
[7]
Tom Egil Hvervens omtale, Klassekampen.
Kommentarer