fredag 1. november 2013

ESSAY

Vending i vanligheten

Forandring er å forlate en fortidsscene, den Stoltenbergske, for eksempel, for å finne en ny vei, en annen form for livsutfoldelse, et annet sted, under ny ledelse.


«JEG ER LITT redd, jeg», sier tolvåringen.
«For å forlate Jens, liksom, det er så stort og vanskelig, så annerledes», fortsetter han. Kompisen er enig. Han nikker. I taushet. Som om han ser den nye tid for seg, i et uklart, usikkert bilde. To gutter i baksetet. De er på vei hjem etter kondisjonstrening med fotballkompisene. Korte og lange intervaller, sideveis forflytning, knebøy og armhevning integrert i selve løpingen, kropper i bevegelse, i vekst, i forandring, bygninger i stadig utvikling, legoklosseliv, hver brikke er et brutt løfte, snart er bygget ferdig, snart, men nei, det finnes alltid en klosse som kan tilføres, en høyde- eller breddeforskjell, eller en endring, kropper i bevegelse, hvert hjerteslag gir utslag, hvert løp, hvert løft er skritt mot voksenhetens fullbyrdede fasong, og hver onsdag er viet fysikkens forsiktige forbedring, tolv til fjorten gutter, noen ganger bare fire, eller fem, samles i all slags vær, nær kunstgressbanen, i marken, i bakkene, på gulvet utenfor garderobene, treningen er hverdagen, vanligheten, forutsigbarheten, og innsatsen gir små, nesten umerkelige, men likevel oppbyggelige, vendinger i vanligheten, en sterkere triceps, en mer spenstig qadriceps femoris, et mer utholdende sinn, en skjerpet hjerne.
«JENS HAR LIKSOM alltid vært der, ikke sant? Nå skal alt forandres, jeg liker det ikke», understreker tolvåringen.
«Mm, enig», svarer kompisen, de er på nett, de to, like i tanke og erfaring, refleksjonstvillinger, i samme båt, barnas båt, et sted foreldrene satte dem, berørt av en forandring, opprørt av samme vind, og bølgene går litt høyere nå, de er redde, guttene, for sjøen har vært rolig i åtte år, i to tredjedeler av tolvåringenes liv, og de drar ikke kjensel på frelseren, eller var det lederen, som ligger fremst i båten og sover. Hvordan kan han, nei, det er hun, en dame, Erna Solberg er hennes navn, hvordan makter hun å sove nå, på urolig sjø? Tar ikke båten inn vann? Ser hun ikke guttenes uro? Vil hun våkne og gi dem trøst og trygghet og true vinden og havet og bølgene til ro, slik at tolvåringenes tillit blir en smule sterkere, som en muskel etter styrketrening?
«Hvorfor skifte nå, når alt er så bra, liksom? Hva er meningen?»
Tolvåringen avslutter sin verbale refleksjon idet bilen stanses. De blir sittende slik, de to, tweenies i taushet et ørlite øyeblikk, som for å snurre sin indre film ferdig. De vil sette et punktum, finne en verdig avslutning på det som var, på fortiden, finne fotfeste og begynne å gå i den nye retningen, med tillit og håp, men de er ved et veiskille, og intet skilt er satt opp, her er ingen som peker ut retningen, tolvåringenes retning i en ny politisk hverdag, så de setter seg heller ned og venter. Som en referanse til Godot og co, de venter i veikrysset, viljesterkt og viljeløst, for de vet ikke hva som kommer nå, vanligheten har fått en vending, et regjeringsskifte har kronet deres liv med en ny overskrift, men språket i skriften er ugjenkjennelig, så de venter, for intet annet er mulig, er det vel? Dermed får selve ventingen mening.
«FØR VALGET HEVDET flere framtredende stemmer på venstresida at valget ville være et «retningsvalg», som kunne komme til å forandre Norge på avgjørende felter,» skriver Pål Hellenes[1]. Han ser et systemskifte i startgropen. En stor omveltning, ikke små, ubetydelige endringer. Hellenes korte vurdering er fundert på viten og innsikt og levd liv. For den voksne verden er en ferdsel på erfaring. Regjeringsskifte? Vi har vært der før, våre sinn monne flyve litt vide omkring, i en overgangsfase, våre refleksjoner vanker i åpent lende, for så å finne feste i fordums opplevelser og tilstander og innsikter og kunnskaper, vi finner hvile i livserfaringens velpakkede ryggsekk, vi vet hva som kommer, på en underfundig måte, vi bærer en uvisshet med visshet, eller en visshet med uvisshet, for våre fortidige har bygget grunnmurer og steingarder og satt igjen tydelige tegn på levd liv over det ganske land, de var, er og vil være stemmer fra før som sier noe om hva som kommer, de hvisker om generasjoners valg, om hardt arbeid, om planmessig fremferd, om annerledes hverdag, førmoderne liv, en hvisken fra gravene, som gir gjenlyd og suser i skogene, bakom byene og veiene og de sterke sivilisasjonenes vilje til vekst, vi har vært her før, vi voksne, i regjeringsskiftenes landskap, og ferdes videre, etter funn av fotfeste, som den glade vandrer, en Solstad på viljesterke verselinjer langs det uoppløselige episke element[2], slektenes gang er vår voksne hverdags integrerte GPS, så vi vet at etter de høye bølger i urolige farvann forandres tilværelsen, etter uro følger stillhet og fred, og vi gikk alle frivillig med i båten, ikke sant, vi vet at å flytte et veggur fra sin veletablerte plass på stueveggen gjennom det siste tiår, til en nyoppusset kjøkkenvegg to skritt til venstre, frivillig og villig, et gjennomtenkt valg, krever konsentrasjonens kraftanstrengelse og tidslang tålmodighet for å oppnå like stor grad av vanlighet som før, for stadig vekk leter vårt blikk etter uret på stueveggen, i to, tre, fire uker, og kanskje i måneder, vårt fortidige handlingsmønster er nedtegnede sporveier i våre nervebaner, nevroner i milliarder av koblinger skal omprogrammeres og etablere nye sammenføyninger til hjernen og ryggmargen, og
veggurets plasskifte er som et regjeringsskifte, en vending i vanligheten, og så, når de nye veier er ferdigstilt, er vanen vendt. Vegguret er etablert på den nye kjøkkenveggen. Systemskiftet erklæres vellykket. Den voksne kan hvile i sin nye vanlighet. Sannsynligvis. Forhåpentligvis. Med mindre kulturen ikke får igjen pusten, som Karl Kraus skrev i sin tid, den gang han kritiserer den hurtigarbeidende journalistikken og de teknologiske endringer i Østerrike i begynnelsen av forrige århundre.[3] Jonathan Franzen plukker opp tråden og knytter den fast i vår tid; Kraus sin kritikk blir Franzens trampolinesats inn i hardtslående formuleringer mot de altoppslukende sosiale medier og teknologiske optimister. Men vi, her, nå, tolvåringen og co, vi vil sannsynligvis falle til ro, med mindre kulturen, eller hverdagen, eller naturen, ikke får igjen pusten.
«DET GÅR GANSKE enkelt for fort – det har vært anslått at vi opplever 17 ganger så mye i løpet av livet som våre tippoldeforeldre, men uten et forberedt apparat for å fordøye og forstå opplevelsen.»[4] Professor Thomas Hylland Eriksen er på bølgelengde med Kraus, og Franzen, det går en verselinje fra tyskspråklig jåleri til twitterhat og miljøødeleggelser. Mennesket i den moderne tid henger ikke med, ikke med hodet og ettertanken, i hvert fall, poengterer Hylland Eriksen, utviklingen går for fort, den store fortellingen, eller den sammenhengende logikken og utviklingen, som gir innhold og mening i liv og leven og forankring og forståelse for verdens gang, er forsvunnet, glemt, eller gjemt i grøftekanten der ingen lenger ferdes.
«VERDEN FORANDRER SEG lynraskt, men ingen er i stand til å fortelle hvor den er på vei.»[5] Forklaringsmodellene er utdatert, menneskene er som bilene i Radiator by, lost langs Route 66, stuck i -68, menneskene som lever i vanlighetens virkelighet mangler forstand til å forstå modernitetens muskelarbeid; hvilken bevegelse fører til hva, her er så underlig, mennesket er Lynet McQueen på vei til California, mot den store seieren, men underveis sovner han, sklir til siden og kommer bort fra hovedfartsåren og våkner et sted der ingen kunne tro at pulsen slo, ja, han våkner i stillstandens tilstand, mens verden for øvrig, samtidens systemutviklere og myndigheter, freser avgårde på teknologiske nyvinninger og motorveier, og Lynet, eller mennesket av vår tid, er borte vekk fra seiersracet, lost i en by hvor alle venter, akkurat som tolvåringene, eller herrene i veikrysset, der hvor Godot sannsynligvis og konstant kanskje var, og er, like rundt hjørnet, her, blant Radiators innbyggere er alt som før, vegguret henger på stueveggen, sjøen er stille, forutsigbarheten forunderlig betryggende, men kjedelig, lengselen etter den nye tids teknologi, de vekstvennlige styresmakter, de bugnende onlinevirkeligheter, impulsene fra den moderne tid, sliter i kropper og karosserier, rusten spiser seg innover i skjelettet, i begynnelsen, sannsynligvis, inntil stillstandens tilstand kan hende gir ro i sjelen og tidens tilstrekkelighet og færre kunstige behov og hvile i vanligheten.  
«HVORFOR SKIFTE NÅ, når alt er så bra, liksom? Hva er meningen?» Tolvåringen spør idet kondisjonstreningen er over og regjeringsskifte skal skje. Og han representerer den stille protestbevegelsen, la stå, sier han, som en røst i ingenmannsland, rør ikke hverdagen min, løs ikke knuter som er knyttet med vilje, da vil skoene løsne og livet snuble i seg selv. La stå. Og han setter seg ned, som om han var i Radiator by, eller i veikrysset, han setter seg ned, sammen med kompisen, og lar rusten komme, han venter, sammen med sine likesinnede, de vanlige småfolk som ikke kjenner mer enn sitt eget vesle torg. Samtidig, i de voksnens verden, fortsetter de ukritisk kritiske å fremføre sine hyllester til teknologiens og forandringens og utviklingens gang, her finnes midler som mennesket rår over, folkens, midler som utvikler og forandrer og fullender. Toril Nag, for eksempel, konsernsjef i Tele, Lyse Energi, en av dem som Kraus og Franzen, og kanskje også Hylland Eriksen, ville saumfart med sitt samtidskritiske blikk, publiserer sin hyllest, som leserbrev i Stavanger Aftenblad, av de vellykkede nye kommunikasjonskanaler, de som utnyttes til sitt fulle av de yngste blant oss, You-Tube-generasjonen; forkast bøkene som ypperste læringsmetode, sier Nag, omfavn videoene, forlat det trykte ord og langsomheten, fyll opplæringspedagogikken med levende bilder i høy hastighet og tilgjengelighet og klikkbare former, gled dere over den dataintensive fremtiden. Antall treff er bevis på kvalitet, og konserndirektøren vurderer informasjons- og underholdningsverdien, og ikke minst nytteverdien, og hyller den nye regjeringens vilje til bredbånd. «Når våre barn skal lære historie, språk eller andre fag, er det like tilgjengelig og samtidig mer lærerikt å se videoer enn å lese bøker.»[6]
KRAUS LIKTE IKKE jåleriet[7], de nye ordene, de franske termene, det fancy språkapparatet som ble brukt i forrige århundreskiftets tyske aviser. Nag hiver seg inn i teknologiens terminologi og hefter sin optimisme på ord som Vine og YouTube og PewDiePie og Kahn Academy, enkelt tilgjengelig kanskje, og allerede velkjente fenomen, men likevel kommersielt og hurtig og enkelt å konsumere, refleksjonens og dybdens og ettertankens verdi er et uvesentlig hinder som forseres og, åpenbart, forkastes. Langsomheten, den som finnes i ethvert korssting på kunsthåndverket som bestemor syr til kirkens basar, eller i rensingen av bøttevis med blåbær plukket i fjellheimen, som skal bli saft og syltetøy, eller i åretakene på fjorden mens snøret synker dypere og dypere og frister de fåmælte fiskene i mørkeste havet, hvor ble langsomheten av? Pausen, den som finnes i lesningen av en essaysamling, eller i studiet av en bærbusk i blomst og bienes vårlige dans fra det ene kronbladet til den andre, eller i stillheten, på et venterom, uten skjerm og nettverk og online og alltid nyheter og hit-lister, pausen, fliken av evighet her på jord, der intet skjer og ingen kommer og ingen går, hvor ble den av?  
«VERDEN ETTER 1991 er en overopphetet verden, fremfor alt preget av friksjon og spenninger», skriver Hylland Eriksen, og peker på varmen, overopphetingen av kloden vår, fort, fort, fort, alt går så fort. Og når formen er meningen, forsvinner innholdet. Når farten er poenget, blir hjernen, fysikken, naturen, varm, altfor varm. Mennesket bare henger med, uten å forstå, uten å kjenne seg bevart, uten å finne fotfeste. Men når treningsøktene blir preget av kvantitet i stedet for kvalitet, blir qadriceps femoris overspent og ryker av. Veksten uteblir, velstanden og vellysten likeså, smertene tar over.  Akkurat som for tolvåringen idet Stoltenberg skiftes ut og Solberg tar plass på den flombelyste politiske scene. En vending i vanlighetens politiske væren blir vanskelig å begripe, fordi det som skiftes ut representerte en forutsigbarhet og standhaftighet, en søyle i utskiftningens æra.
«Hvorfor skifte nå, når alt er så bra, liksom? Hva er meningen?»
FINNES EN STEINGARD som tolvåringen kan hvile sitt blikk på mens han venter? En steingard som forteller om levd liv og fortidige erfaringer og livsløp? En bok fra før eller et kunstverk i korssting eller en båt med årer? Finnes en historieforteller som gir hvile til et urolig sinn? En voksen som vet å vise vei, som tar tiden i sin makt og gir langsomheten og pausen og ettertanken og tolvåringens behov for betryggende tilstedeværelse på alvor, som ikke har begge hendene på rattet idet bilen kjører maks fart på onlinemotorveien og konstant konsumerer nettverkstilbud og klikker sine likes i de sosiale mediers sfære?
En tid som ikke lytter til sine barns bekymringer, som ikke kjenner ordet ydmykhet, eller verdsetter lyden av bier, kan bare vurdere verdien av forandring for forandringens skyld. Vegguret flyttes uten grunn. Nye vaner innarbeides uten bevissthet. Og de strukturelle misligholdelser består.




[1] Leder i Klassekampen 14.okt. 2013
[2] Inspirert av B.I. Fyksens omtale (Klassekampens Bokmagasin) av Solstads «Det uoppløselige episke element…»
[3] Fra T.E. Hvervens omtale (Klassekampens Bokmagasin) av Jonathan Franzens essays «The Kraus Project»
[4] En overopphetet klode – essay i Morgenbladet september 2013
[5] En overopphetet klode
[6] Burde dette heller vært en video? Stavanger Aftenblad, oktober 2013
[7] Tom Egil Hvervens omtale, Klassekampen. 

Ingen kommentarer: