I foraktens forgård

REPORTASJE

I foraktens forgård

Å leve som syk eksnarkoman, er å leve i foraktens forgård, der håpet er en sommerfugl på flukt.

«HEROIN ER EN sensorisk isolasjonstank. Man frarøves sansene. Man flyter i rusens Dødehav, og det finnes ingen smerte, ingen skam, ingen skyld eller sorg, ingen depresjon, intet begjær.»

Shantaram, s.616.

JEG MINNES EN ærlig kommentar fra en kvinne som er så kjærlig, så snill, så klok, så sterk. En kommentar som slo meg i ansiktet med en proffboksers kraft. Eller var det i magen. Eller i samvittigheten. Et sted som siden den gang har vært ømt, sårt, verkende. Hun sa:

«Dersom han faller om her, og trenger livreddende innsats, da kommer i hvert fall ikke jeg til å tilby min hjelpende hånd.»

Og hun nikket mot en mann som satt på en sofa et stykke fra oss. Et fryktens nikk. Fullstendig fritt for medmenneskelighet. Og hennes frykt ble min. Jeg ble redd vedkommende skulle falle om der jeg var, like ved min side, en gang i fremtiden, eller her og nå, for hvordan skulle jeg fikse hans fall? Som presten og levitten eller som samaritanen? Mitt urolige sinn famlet rundt, for her fantes ingen konkret kunnskap, ingen innsikt, bare en fornemmelse forankret i informasjon om den falne mannens livsfortelling, med dop som tittel, og en opparbeidet dose fordommer. For mannen kvinnen nikket mot, var en tydelig syk mann, og tidligere rusmisbruker. Og hun selv var en erfaren sykepleier.

FORDOMMER INNEN HELSEVESENET, mot rusmiddelmisbrukere, finnes de? Har ikke enhver pasient like rettigheter og dermed lik verdi?

For ti år siden stod en artikkel på trykk i Sykepleien, av høgskolelektor Ranveig Klingsheim, hvor hun problematiserte måten de rusavhengige møttes på i helsevesenet, tok tak i etikken, og viste til manglende respekt for ruspasientene, som på så mange måter er en utsatt og utstøtt gruppe. Klingsheim skriver at rus, avhengighet og narkomani er kompliserte etiske saker, men de må aldri hindre oss i å se narkomanes nød, smerte og ressurser.

Ett år senere, i 2004, ferdigstiller Jytte Sonja Kvitle inn sin hovedoppgave, ved Institutt for sykepleievitenskap, Det medisinske fakultet i Oslo, en eksplorativ beskrivende studie som har til hensikt å beskrive sykepleiernes erfaringer med rusmisbrukere, særlig narkomane, som pasienter på kirurgiske poster. Kvitle viser at det mangler både tillitt til og kunnskap om rusmiddelavhengige pasienter og at det finnes lite litteratur om tematikken i sykepleien. Hun ransaker også sine egne fordommer og avslører inngrodde holdninger i seg selv. Hun skriver at det å ha ansvar for pasienter som faller utenfor vedtatte normer, både påvirker og stiller sykepleieren overfor store utfordringer.

NI ÅR SENERE offentliggjøres en ny studie av helsearbeidernes innsikt i og kunnskap om og holdninger til de rusmiddelavhengige. «DET KAN SYNES som helsepersonell er redde for å bli manipulert og lurt», kan du lese i forskningsartikkelen «Smertebehandling av rusmisbrukere innlagt på sykehus», basert på høgskolelektor Rita Lis masterstudie, publisert på Sykepleien.no, november i fjor. I artikkelen omtaler hun blant annet de opioidavhengige, som ofte gis mangelfull eller feil eller utilstrekkelig smertebehandling ved innleggelse.

Og det finnes faktisk liten tvil. Mange fagfolk i helseyrket har grunnleggende mistillit til sine pasienter, og de som har rusavhengighet på sitt personlige rulleblad, sitt livs curriculum vitae, betraktes som mindre troverdige. Studien til Li, som ble gjort med et stort utvalg leger og sykepleiere ved fire sykehus, viser at et mindretall (20,8 prosent av sykepleierne og 26,3 prosent av legene) trodde på pasientenes smerteformidling og at flertallet av sykepleierne (56,1 prosent) og en sjettedel (15,8 prosent) av legene følte seg manipulert av opioidavhengige pasienter.

Hvorfor er det slik? Her nevnes for lite kunnskap og frykt og mistro til den lidende som årsak. Og det beskrives en stereotypisk holdning og grunnleggende mistillit, med røtter i fortidens behandling av avhengighet som et personlig ansvar. Er han eller hun egentlig ute etter mer rus? Forteller den rusavhengige hele sannheten?

«Frem til midten av 1990-tallet ble rusavhengighet forstått ut fra et sosialpsykologisk perspektiv, og behandlingen av rusavhengighet lå under sosialtjenesten. Selv om dette perspektivet ble endret fra et sosialt til et biologisk perspektiv i 1997, foreligger det enda holdninger om at rusavhengighet er selvforskyldt,» skriver Rita Li i sin artikkel.

 «En profesjonell tilnærming er å tro på pasienten, og ikke betvile hans formidling av smerte», fortsetter hun. Og: «Når helsepersonell betviler pasientens smerteformidling, undergraver de pasientens troverdighet.»

HØGSKOLELEKTOR RITA LI har lagt studien bort nå. For en stund. Men hun engasjeres når jeg forteller en historie, den om eksnarkomane Per Frode, han som er syk og søkende og full av diagnoser og smerter, som egentlig er rusfri og som defineres som en suksess, men som fremdeles stanger hodet i fordommer, og som snart ikke orker mer, fordi han aldri frigjøres fra sin fortid, på tross av årevis uten misbruk, i et statlig tilrettelagt behandlingsopplegg.

Hvorfor må rusmiddelavhengige oppleve manglende respekt og tillitt i helsevesenet, nå som narkomani og avhengighet er definert som en sykdom?

- Det handler om sementerte holdninger, og vi vet jo at det tar tid å endre holdninger, lang tid, sier Rita Li.

- Men jeg merker en tendens til endring, heldigvis. Det interessante er at jeg i løpet av studien registrerte, helt uoffisielt, at det ofte var de eldste og mest erfarne og kunnskapsrike legene som hadde de dårligste holdningene, de med røtter i et system som betegnet rusavhengighet som selvforskyldt. De unge, nyutdannede legene kommer nå inn i et helsevesen hvor rusavhengighet defineres som sykdom, og dermed tenker de grunnleggende annerledes enn sine eldre kollegaer, forteller Li.

- Men det er ikke bare holdningene som kan trekke pasientens troverdighet i tvil, en del helsepersonell mangler faktisk grunnleggende kunnskap, kunnskap om den fysiologiske virkningen av opioider og om hvordan en rusavhengig pasient, eller tidligere rusavhengig, skal kartlegges for å finne adekvat behandling, slår hun fast.

«DENNE KJEMISKE SYNDSFORLATELSEN, som alt annet i universet, betales med lys. Det første lyset en junkie mister, er lyset i øynene.»

Shantaram, s.616.

PER FRODE ER STOR, svulmende, nesten som et ufokusert bilde, uten de helt klare konturene, uten tydelig identifiserbare former. En makaber beskrivelse, men kroppen er full av ødemer. Væskeansamlinger. Sår. Støttebandasjer. Hendene er som to sprengte poser med vann. Han er ikke seg selv. Sykdommene ødelegger ham. Fra innerst til ytterst. Og fra ytterst til innerst. Lite, eller ingenting fungerer. I alle fall ikke fysisk. Han er sliten. Han er alltid andpusten. Han er oppgitt. Han er til tider redd. Og har omfattende og kontinuerlige smerter. Men han smiler. Med lys i øynene. For heroin og gateliv i pariakasten er ikke lenger en del av hans hverdag. Og i Gud finnes hvile. Så Per Frode smiler. På tross av evig motstand, blant annet i helsevesenet, i alle fall på Universitetssykehuset i Stavanger (UIS) hvor han var sist, hvor veldig få forstod, eller i hvert fall lyttet, lot ham gi sin versjon, forklare sin mistanke.

Hva var det du opplevde som gjorde at du mister motet, hva er det for en motstand du kjenner på, Per Frode?

- Du ligger jo inne på lavbudsjettspost, du, siden du er tidligere rusmisbruker, sa den siste legen som behandlet meg, forteller han, og rister på hodet, for det er vanskelig å forstå, eller tro sine egne ører. Lavbudsjett. Per Frode er lavbudsjett, et håpløst sted å befinne seg. Helsepersonellet gav ikke plass til personen Per Frode. De så bare rusmisbrukeren. Og alle hans synder. Alle hans fall. Alle hans diagnoser. De så bare utgiftsposten, som beveget seg mellom alle de kommunale instansene, den evige pasienten som koster penger, som aldri jobber, som rir systemet som en evig byrde, som bare får og får og får. De så en forfallen, håpløs eksnarkoman, de låste ham fast i fortidens fall og fornedrelse og behandlet ham deretter. Eller? Er Per Frode i virkeligheten et vanskelig tilfelle?

LEGEN SOM BEHANDLET ham, dr. Mari Foros Hage på medisinsk avdeling ved UIS, har en vag erindring, men kan ikke gjenkalle fullt og helt hvem det er snakk om, hun har heller ikke fått brevet som Per Frode gav fra seg på sykehuset, brevet som han egentlig skulle levere til henne personlig, for å bekrefte at hun ikke lenger var bundet av taushetsplikten, at hun fritt kunne snakke om ham, som den pasienten hun behandlet.

Når du møter en pasient som er rusmisbruker, eller tidligere rusmisbruker, hender det at du merker at du er forutinntatt, at du betrakter vedkommende annerledes, med mindre tillitt enn andre, vanlige pasienter?

- Jeg tror nok at det handler mye om hvilke erfaringer du har med samspillet mellom deg og pasienten, og det kommer an på hvor ordnet pasienten virker. Om han eller hun fremstår som ruset. Men for oss er det selvfølgelig selve diagnosen, sykdommen, lidelsen, som er interessant, sier dr. Foros Hage og understreker at alle skal behandles likt, her er, og bør ikke være, fordommer, hver enkelt pasient imøtekommes med tillitt.

- Men det er klart at rusavhengige, eller tidligere rusavhengige, er en utsatt gruppe, som vi ikke alltid er trygge på, påpeker Foros Hage.

- Personlig prøver jeg så godt jeg kan å behandle alle likt, og å være faglig orientert, understreker hun.

MEN FOR PER Frode er virkeligheten per dags dato en væren bygget på forutinntatte holdninger, med røtter i fortidens syn på de narkomane.

Hvordan skulle du ønske at du ble behandlet?

- Et enkelt lite snev av menneskeverd hadde hjulpet mange, det skal ikke mer til for at man føler seg satt pris på, sier han.   

Men uten å være bitter, han bare konstaterer og refererer sin personlige opplevelse av holdningene han merker i deler av det offentlige helsevesenet, når han, som syk eksnarkoman, kommer bærende på en somatisk ryggsekk som han, i seg selv, snart ikke orker tyngden av.

«FØR ELLER SENERE blir enhver hard junkie en djevel i eksil.»

Shantaram, s.616.

OG JEG SER urettferdigheten og forstår frustrasjonen til den tidligere narkomane pasienten. Men likevel kan jeg ikke la være å forstå de ansatte ved sykehusene. Min tillitt til misbrukerne er en tåkelagt landingsbane. Mitt fly er lastet med mistro og en smule forakt. Hvorfor? Fordi min verden er så ulik deres verden. Jeg er innenfor, akseptert, dannet, en del av majoriteten. Jeg ser dem med de vellykkedes briller, på avstand. De narkomane er uforutsigbare oppdagere, mennesker som har entret en verden utenfor alminneligheten, inn i minoritetens skyggeland, en kriminell arena, utenfor ordenes tilstrekkelighet, utenfor allmuens alminnelighet og orden, der ingen vet hvem som egentlig hersker, der ondskapen rår, definitivt og æreløst og stinkende, der djevlene i eksil befinner seg, og avhengighetens klo er hard og urimelig og vond og uforståelig, og i mitt indre ligger de lagret, bildene fra en fortidens film, den jeg så på skolen, sammen med hele niendeklassetrinnet, i bomberommet, i dirrende stillhet, jeg gråt, jeg så Å være ung er for jævlig, Christiane F, jeg så henne, åket hennes, rusens råhet, jeg husker jeg gråt, sammen med åtti andre medmennesker, mens vi fryktet og foraktet og følte angsten bite seg fast idet sprøytenålen boret seg inn i armen hennes, å, hvilken vemmelse, hvordan kunne hun falle så dypt, aldri, aldri skulle vi gå den veien, ingen av oss, og når tilbudene kom, rusens tilbud om letthet og gledens tilgjengelighet nådde oss, husket vi nålestikket og det æreløse liv, og sa nei takk, sprøytespissens arr er ennå der, dypt i sjelen kjenner jeg arret. Men jeg er eldre nå, og mine barn rusler ut på den veien jeg allerede har gått, de er glade vandrere, som vil bli fristet, og om de faller, om de velger feil, da er de fremdeles mine barn, mine nærmeste, de aller næreste medmennesker, en datter, en sønn, som Christiane F, som Per Frode. Om de faller i avhengighetens skyttergrav, hvordan forvalter jeg da mine fordommer? Kan jeg fremdeles forstå de ansatte på sykehusene som møter sine pasienter med det mistenksomme blikk?

ARILD KNUTSEN ER en mann uten utdannelse, men med et snev av dannelse. Han er aktivist i Oslo, har bodd på gaten, levd som hard misbruker i mange år, han kjenner narkomaniens irrganger, angsten og jaget etter dop, han har vært i behandling og lever normalt nå, bortsett fra engasjementet i Foreningen for Human Narkotikapolitikk (FHN). Arild Knutsen har fått de narkomane inn på Stortinget. Han blir hørt. Tatt på alvor. Men omtales som radikal, for narkotikabruk må avkriminaliseres. Bare da vil holdninger og fordommer forandres. Mener han.

Hvordan opplever du at de narkomane og rusmiddelavhengige behandles i det norske helsevesenet? Er det riktig at de møtes med mistillit og forskjellsbehandling?

- Jeg vil trekke frem to ting, svarer Knutsen.

- Først og fremst er det vanskelig å imøtekomme mennesker med særskilte behov i et så strømlinjeformet helsevesen som det norske. Dernest kan du gjenkjenne de samme holdningene blant helsepersonell som i befolkningen for øvrig; du kan si folk flest har sin barnetro, overlevert av politi og skole, en innøvd fordom med rot i at det faktum at narkomane gjør noe kriminelt, poengterer han.

Hva mener du med strømlinjeformet helsevesen?

- Det norske helsevesenet er veldig uniformert og reaksjonært, enkelt sagt ofte styrt av en mann på toppen, slik militæret var før. Her er lite rom for forskjellighet, på tross av at pasienter kommer fra alle typer sosiale lag. Og rusproblem må møtes på differensiert vis, mindre uniformert og primitivt, mer sivilisert og moderne, forklarer Knutsen, engasjert, involvert, ekte, for hans innsikt i det narkomane liv er personlig, han vet om undertrykkelsen, har følt den på kroppen.

- For de det gjelder er det helt grusomt å bli sett på som uverdig, sier han, og tar en kort pause.

Men hvordan skal helsepersonell og rusmisbruker klare å identifisere seg med hverandre, for det er vel det saken handler om, identifikasjon?

- De ansatte i helse- og sosialtjenestene ser på seg selv som eksperter, og har en jobb som uniformerte arbeidere på en steril institusjon som befinner seg langt fra den virkeligheten som brukerne er en del av. Få helsearbeiderne ut og hjem til pasienten, la helsepersonell, som ofte kommer fra gode hjem og ordnede forhold, se hvilke kår de lever under, de narkomane, som ruser seg fra angst, misbruk, depresjon, nød, død, muggsopp i veggene, skitt og rot og elendighet, helsepersonell må bli eksperter i å bistå, utenfor institusjonens rammer, da skapes rom for forståelse og identifikasjon, svarer Knutsen, lederen for FHN.

«Å venne seg av med heroin er som å leve med huden skrellet av kroppen.»

Shantaram, s. 636.

PER FRODE BLE grepet og holdt fast av heroinens kraftfulle fangarmer som 14-åring og satte sitt første skudd på toalettet på Gunerius, en klesforretning i Storgata i Oslo. Men allerede som 11-åring stjal han hasj og prøvde seg, faren jobbet som politibetjent, og Per Frode var med som passasjer i de grønne politibilene som patruljerte i Slottsparken, han så gjengen som laget blomsterkranser og sang fredssanger og røykte det brune stoffet og ble fascinert og litt skremt og skjønte ikke hva som var så galt, hvorfor politiet jaget det fredsommelige folkeslaget i hippieklær, den gang i 1974, lenge før avhengighet ble anerkjent som en sykdom i Norge. For det skjedde altså en endring, i teorien, i styringsdokumentene, da Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) ble etablert som et landsdekkende tilbud i 2001. Og da Rusreformen kom i 2004. Avvikeren, det svake menneske, synderen, den narkotikaavhengige person, endret status, han kom fra sosialtjenesten og inn i helsevesenet, han gikk fra å være klient til å bli pasient. Og fikk rettigheter. På lik linje med andre pasienter. Også Per Frode. Men før den tid, i mange år, jaget han etter neste skudd. Neste dose. Neste fiks.

Kan du på noen som helst måte forklare, Per Frode, hvorfor du ble så avhengig av rusen som heroinet gav deg?

- De eneste gangene jeg var smertefri, var når jeg brukte heroin, jeg hadde den perfekte unnskyldning for å bruke stoffet, forteller Per Frode. Stoffet fjernet alle hans følelser, all hans lengsel, all hans sorg, all hans glede, all hans lyst, alle hans smerter, de som jaget gjennom ryggen hans, for eksempel, i hele hans oppvekst og ungdom. Men heroinet kostet. Til slutt fikk han en dom for væpnet ran. Fengsel i nesten fire år. Han avtalte å bli rusfri, og fikk åpen soning og utdannelse, han fikk en kjæreste. Barn. Jobb som tømmermann, med lafting som spesialitet. Livet var bra. I seks-sju år. Så kom samlivsbruddet. Og dopen ble igjen hverdagen. Så skjedde den endelige endringen. Han kom inn i et ordnet opplegg. Ved Ås-enheten i 1998. Den tidligere rusavhengige, sprøytebrukeren Per Frode, er nå LAR-bruker, han har vært i rehabiliteringssystemet siden 2005, og tar en dose på 24 mg Subutex daglig.

Anders Kjær, hans første behandler i LAR, kaller Per Frode for en suksesshistorie. Hvorfor kaller du ham en suksess?

- Han er jo rusfri, og en veldig fin kar, motivert og pliktoppfyllende, han har benyttet seg av behandlingen i LAR i mange år, ja, han er rusfri, han kan kjøre bil, om han vil. Og vi har hele tiden samarbeidet bra, forteller Kjær.

- Men medikamentet han får hjelper jo ikke mot de somatiske lidelsene, legger han til.

Og Per Frode er ærlig, forteller om en sprekk. Han leverte en gang en urinprøve som viste spor av det sentralnervestimulerende legemiddelet diazepam. En eneste sprekk på ni år. Jo, han er rusfri. Men ikke smertefri. Heroin er altså det eneste som kan gjøre ham fullt og helt smertefri. Heroinsuget er konstant til stede.

Hvordan klarer du å holde deg unna når du vet så godt hvordan det sterke stoffet kan løsrive deg fra virkelighetens vonde tilværelse, bedøve alle sansene, gi deg et pusterom? Hva gir deg styrke til å fortsette å vandre med din smertefulle ryggsekk?

- Mottoet mitt er tenk positivt, piss negativt, sier han. Og forteller om livet med sin kjære Sissel. Om barnebarna. Om Frelsesarmeens kor som han synger i. Om håpet.

- Men den daglige dosen Subutex fjerner ikke heroinsuget. Og heroin er faktisk det eneste som kan gjøre meg smertefri, dessverre, men Subutex hjelper meg såpass at jeg klarer å la være å bruke noe annet enn det jeg får foreskrevet, forteller Per Frode.  

Og smertene har sitt utspring i en tung diagnostisk ryggsekk. Per Frode har diabetes, kols, høyt blodtrykk, hepatitt B og C, arytmi, hjerteflimmer, overvekt, vann i kroppen, magesår, to prolapser, en skiveforskyvning, kraftig søvnapné, reflukssyndrom, kronisk bronkitt. Han har hatt minst 15 dobbeltsidige lungebetennelser. Hjernehinnebetennelse i 1977. Minst to hjerteinfarkt. Og nå er kroppen omfavnet av venøs insuffisiens. Tilsynelatende. Bare tilsynelatende. For her kommer de inngrodde holdningene i helsevesenet inn. Lavbudsjettsanken.  Alt vannet, et sterkt spreng i kroppen, hevelsene, sårene som aldri gror, vektøkningen på over 60 kilo de siste tre-fire årene, de vonde hendene, så aldeles uten bruksverdi, særlig i kulden,

gripeevnen, den som er så viktig i hverdagen, er nesten helt utvisket, å holde en penn, eller taste på mobilen, ha et fast grep på kniv og gaffel, de vanlige greiene, de i utgangspunktet automatiserte handlingene våre, krever full konsentrasjon, de er tunge og vanskelige og smertefulle å gjennomføre. Håpet er en sommerfugl på flukt. Men Per Frode jager etter sommerfuglen. Og har med seg en håv.

«INNEN RUSOMSORGEN ER det mange paradoks», skriver høgskolelektor Ranveig Klingsheim i den tidligere nevnte artikkel fra Sykepleien i 2003. Hun fortsetter:

«På den ene siden trenger vi helsearbeidere å se hvilken lidelse de narkomane representerer, og motsatt: blir de narkomane ett med lidelsen, skammen og elendigheten, blir de fratatt sin verdighet. Narkomane er mer enn sykdommen og rusavhengigheten. Ser vi bare den ”narkomane på rom 214”, eller ser vi Lisa eller Ole med sine særskilte ressurser, problem og behov?»

Klingsheims ord ferdes på tidens tøfler inn i vårt tiår, og er like aktuelle nå, som da. Per Frode opplever å gå på et tynt teppe av antipati når han er i sykehusets og helsevesenets korridorer. Han er faktisk den eksnarkomane på rom 214. Tungpustet, og stappfull av diagnoser, søker han svar. Kroppens ødemer er tunge bører på hans skuldre. Helsepersonellets mistillit gjør dem enda tyngre.

Hvorfor?

- De sier jeg har venøs insuffisiens, forteller han, fortvilet, egentlig, for her er så mye som ikke stemmer. Han er usikker. Men likevel sikker. Alt tyder på at kroppen er kuppet av lymfeødem. Usikkerheten er en konsekvens av mangel på menneskelig anerkjennelse. Tvilen er nedverdigelsens fosterbarn. En tidligere rusmisbruker mangler karakterstyrke, enhver skade er selvforskyldt, en konsekvens av feilvalg, der hvor folk flest sier nei takk, sa rusmisbrukeren ja takk. Og fallet førte ham eller henne direkte inn i foraktens forgård. Legen ved Stavanger Universitetssykehus skrev altså venøs insuffisiens i Per Frodes journalpapirer. Samt i henvisningen til fysioterapeut. I tillegg til å vektlegge at pasienten er tidligere rusmisbruker. Mens han var innlagt på avdeling 3F, indremedisin, ved SUS, var det hele tiden snakk om lymfødem. Inntil papirene ble ferdigstilt.

Hva er det som får deg til å betvile den siste diagnosen du fikk?

- Jeg er hellig overbevist om at det er lymfødem jeg har, ikke venøs insuffisiens, sier Per Frode. Han kjenner kroppen sin, vet hvordan den virker, har god oversikt over sin egen vei ut av heroinens klamme maktgrep og inn i den rusfrie hverdag, han har kjent smerter i mange, lange år, og mener bestemt at sprøytebruken ikke har noe å gjøre med den tilstanden han er i nå.

Hvordan kan du vite sikkert at sprøytebruken er irrelevant?

- Det ble sagt klart og tydelig at det var mitt eget misbruk som var årsaken til problemene. Til ødemene, væskeansamlingen i kroppen min, vektøkningen, de vonde hendene. Venøs insuffisiens er ikke uvanlig blant narkomane som injiserer heroin i beina Men jeg skjønner ikke hvordan mitt misbruk, som jeg sluttet med i 1998, plutselig kan være skyld i at jeg for noen få år siden skal utvikle venøs insuffisiens, med ødemer både i armer og bein, femten år etter at jeg sluttet å bruke å bruke sprøyter. Dessuten injiserte jeg aldri heroin i beina, forteller han. 

JOURNALIST OG FORFATTER Simen Sætre skrev i 2006 en kronikk Tidsskrift for Den norske legeforening, med tittelen Kræsj – om forholdet mellom leger og narkomane. Han referer til sine møter med Hugo, heroinist og tigger i Oslo og hovedpersonen i Sætres bok fra samme år, Hugo. En biografi. Hugo var blant annet innlagt på sykehus med lungebetennelse. Og hans fortelling oppsummerer situasjonen, slik også Per Frode opplever den, de rusavhengige, og tidligere rusavhengige, behandles annerledes, dårligere. De er ikke som andre. De mistros. Sætres poeng er at legestanden, og annet helsepersonell, mangler kunnskap, de vet lite om de falnes fysiologiske og sosiale virkelighet, en holdningsendring krever innsikt, og innsikt krever tillitt, han viser to ulike samfunnssjikt som møtes, uten at den ene har referanser som gir grunnlag til å forstå den andre, og han spør enkelt og greit:

«Når to grupper kræsjer, kan det kanskje hjelpe å lære litt mer om hverandre?»

Forakten er forunderlig nær når to motpoler møtes, rusmisbrukeren, avvent eller avhengig eller i rehabiliterende behandling, og norsk helsepersonell, på offentlige sykehus. Kommunikasjonskrasj er en problematikk i evig sirkel. Men hvor begynner problemet? Utgangspunktet er slik: Den ressurssvake, i alle fall der og da, misbrukeren, er i møte med den sterke, allvitende behandleren, den første, misbrukeren, med krumbøyd nakke og selvtillitt i spagat mellom to stup, en sykdom og et skrikende behov for stimulans, den andre i hvit frakk med kunnskap og innsikt og makt til å gi og ta. 

MEN HER FINNES mer enn mørke og manglende kommunikasjon. Og Marit Myklebust viser vei, mot lyset, hun som forlot ordførerposten i Egersund, politikkens frontposisjon i det kommunale system, og reiste inn i Oslos bakgater, som sykepleier og daglig leder av Gatehospitalet, et lavterskel helsetilbud til de tyngste narkomane i hovedstaden. Myklebust er positiv, hun ser så mye flott, så mange ildsjeler, og vil løfte frem alle dem av sine kollegaer som brenner, som vil hjelpe de rusavhengige ut av sine smerter og problemer, og utvide sin kunnskap og innsikt og forståelse, dem som lytter og gir lindring og behandling uten fordommer, de som ser mennesket bak rusen og misbruket og fallet, for de mange i helsevesenet. Hun vil ikke svartmale situasjonen, selv om hun kjenner seg igjen og vet at her finnes holdninger som må endres. Og mangel på kunnskap.

Hvem er det og hvor er de som ser mennesket bak lidelsen og som har medisinsk innsikt?

- Å, det er mange sengeposter på sykehusene hvor personalet har god faglig kompetanse, høyt engasjement, stor innsikt og innlevelse og høy behandlingsfrekvens av rusmiddelavhengige, men for eksempel kan du finne mange dyktige helsearbeidere på de infeksjonsmedisinske og ortopediske avdelingene, forteller Myklebust, som i de siste åtte årene har jobbet tett på mennesker med tungt rusmisbruk.

- Holdningsendringer og formell kompetanse går hånd i hånd. Erfaring med rusfeltet og rusproblematikken er viktig, det å skape arbeidsplasser i helsevesenet som gir rom for og legger opp til etisk refleksjon, er viktig, likeså økt forståelse og kunnskap om rusavhengighetens mekanismer, er viktig, fortsetter hun.

- Problemstillingen er kompleks, rusavhengighet er en sykdom, men veien inn og ut av sykdommen er sammensatt, mener Myklebust, og forteller om et yrke med mange sterke møter og inntrykk, men aller sterkest er det å bli kjent med enkeltmennesker som har opplevd så mye vondt, men likevel har klart å bevare det vakre og fine i seg.

TRE GANGER I uken går Per Frode til fysioterapeut Rune Bjørnevoll, midt i Stavanger sentrum. Bjørnevoll behandler rygg, nakke, og gir lungefysioterapi, men han skulle så inderlig ønske at Per Frode fikk mer hjelp, mer støtte, mer tillitt, for her er så mye som er galt.

Hvordan oppfatter du Per Frodes situasjon?

- Jeg er ikke som andre pasienter, pleier Per Frode å si til meg, med et ironisk flir om munnen, for han vet at det er riktig, han er virkelig ikke som andre pasienter, forteller Bjørnevoll. Og beskriver en mann som kjenner kroppen sin veldig godt etter mange år som syk og pleietrengende, en mann med konstante smerter og tunge diagnoser, en mann som de siste tre-fire årene har møtt motstand i helsevesenet, sannsynligvis på grunn av sin fortid.

- Han vil mye, Per Frode, han har en drivkraft og en livslyst som jeg ikke har sett hos så mange andre, i alle fall ikke hos LAR-brukere, sier Bjørnevoll, og fortsetter:

- Hodet til Per Frode fungerer topp, men kroppen hans, den virker ikke i det hele tatt. Han vil ha svar, men er jo en tidligere rusmisbruker, og akkurat nå er det slik at hvor enn han henvender seg, møter han fordommer, forutinntatte holdninger, slike som henger fast i hans fortids feilvalg og fall. Jeg forstår det ikke. Jeg blir forbannet. Når du ser en fyr som har det som ham, han har store sår som aldri gror, må ta mye blodfortynnende medisiner, lever i et hav av smerter, med tung, tung pust, lunger som nesten er ute av drift, og særlig hendene, de er veldig, veldig vonde, når du ser slikt, da kan du forstå hans frustrasjon, ikke sant? Men det er en utrolig treghet over hele linjen, Per Frode må ha hjelp, men det skjer ingenting. Ingenting.

Jeg hører en bekymret og oppgitt og berørt fysioterapeut, som beskriver et vanskelig samarbeidsmiljø i sosial- og helsetjenesten, en langsom forvaltning og et tungrodd system. Hans engasjement er oppriktig, og viktig. For han peker på en situasjon som sannsynligvis ikke er unik. Det finnes flere som Per Frode. Uten tvil. I 2011 var 6640 rusavhengige i LAR-behandling. Ingen vet nøyaktig hvor mange som misbruker narkotika, for de er vanskelig å tallfeste, men likevel er de narkomane, eller tidligere narkomane, omtalt i dokumenter, filmer, bøker, reportasjer, nyhetssaker, fagartikler, undersøkelser, kommentarer, samfunnsanalyser, studier, rapporter. De narkomanes situasjon og troverdighet og liv og leven har blitt behandlet og betraktet og belyst på mange ulike vis gjennom de siste årtier. Tall og statistikk. Fakta og informasjon. Statlige meldinger, notater og reformer. Personlige beretninger om nød og død og fornedrelse.

«Etter hvert begynte jeg å like meg i den møkkete stasjonshallen, i alle fall følte jeg meg hjemme der. Jeg merket ikke lenger stanken av piss og desinfeksjonsmidler. Gatepikene, skreppene, tyrkerne og andre utlendinger, snuten, uteliggerne, alkisen, spyet – alt sammen ble mitt faste miljø fra morgen til kveld.»

Christiane F. om Bahnhof Zoo stasjon.

DET ALLER BESTE bildet av situasjonen til Per Frode får fysioterapeut Bjørnevoll gjennom de tre ukentlige konsultasjonene. I samtale med pasienten, som behandler, lyttende, rådgivende, tilstede. For her er lite tverrfaglig samarbeid. Det er i hvert fall Bjørnevolls erfaring. Men mange fine ord. Brukermedvirkning. Samarbeidsrelasjoner. Spesialisert behandling. Økt livskvalitet. I teorien har enhver pasient rettigheter, og teorien ser bra ut. Men virkeligheten er annerledes. Livet som syk eksnarkoman har utfordringer som gjør hverdagen til en evig økonomisk og personlig kamp. Per Frode har ikke råd til å betale egenandelen hos fysioterapeuten, for eksempel, den behandlingen han får av Bjørnevoll er delvis på fysioterapeutens egen regning. Per Frode får støtte fra NAV Trygd og NAV Sosial. Men ikke nok. Han sliter med å få endene til å møtes. Han får sårstell ved SUS, som skrives av på frikortet. Bjørnevoll peker på en svikt i systemet, både ved sykehuset og i kommunen og i fylket og i staten, uten å vite hva svikten egentlig består i, hvor den begynner, eller slutter, eller får næring, for den saks skyld. Her er ingen som stiller krav, her er ingen plan, her er ingen tydelig ansvarslinje. For Bjørnevoll er det å ha en klar målsetting en grunnpilar i behandlingen, en forutsetning for motivasjon, for begge parter. Og når den syke er tidligere rusmisbruker, er struktur og plan og fremdrift mot et mål, enda viktigere enn ellers.

- Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig det er at behandlingsapparatet møter brukeren med klare målsettinger og planer og krav, og tett oppfølging på den individuelle fremgangen, vi skal gi folk en sjanse, se hver enkelt person, og kreve at de gjør som vi i helse- og sosialsystemet legger opp til, på en tillitsvekkende måte, selvfølgelig, da oppnås gjensidig respekt, du ser at pasienten jobber, innsatsen er målbar, de opplever progresjon, og samarbeidet blir styrket, sier han.

I Helsedirektoratets nasjonale retningslinje for LAR-rehabilitering, er pasientens egne mål en viktig fremdriftsfaktor. I forordet står det:

«Substitusjonslegemiddelet inngår som et deltiltak i et helhetlig og omfattende rehabiliteringsforløp. Dette stiller store krav til samhandling mellom og samordning av tjenestene, samt til pasientmedvirkning.»

Fysioterapeut Bjørnevoll beskriver en pasient som er frustrert over ikke å bli tatt på alvor.

Per Frode møter fordommer. Ikke i selve LAR-systemet, han får sitt substitusjonslegemiddel og bruker det etter reglementet, men han er syk, og trenger mer hjelp, mer innsats, mer samarbeid. Og pasientmedvirkningen er begrenset.

«TJENESTETILBUDET ER I dag oppsplittet, med mange instanser og uoversiktlige ansvarslinjer. Hvem som har ansvaret til enhver tid, er ikke tydelig. Noen beskriver hvordan oppgavefordelingen mellom stat og kommune gjør narkotikaavhengige til utgiftsposter som kan flyttes mellom ulike budsjetter. Det mangler dermed koordinering på individnivå, og det mangler en helthetlig og felles strategi på systemnivå.»

Rapport om narkotika, Stoltenbergutvalget, 2010, s.10.

LAVBUDSJETTSHOLDNINGEN SVEVER SOM en sort sky over det landskapet Per Frode ferdes i. Hva er forklaringen? Hva er årsaken til at holdninger ikke endres, men synes sementert i fortidens det-er-din-egen-feil-syn? Jeg klarer ikke å befri meg fra tanken om det diagnostiske blikk som rusavhengigheten betraktes med: Du er syk, min venn, og mitt diagnostiske verktøy, ICD-10 eller DSM-IV, forteller meg hvem du er og hvordan du skal håndteres. Kan det hende at LAR-systemet, og helses- og sosialtjenestens institusjonelle preg, er en bedøvende sirkel av kartlegging og medisinering, som registrerer og definerer og teoretiserer, som aldri har klart å peke på en tydelig og frigjørende vei ut av misbruket, ut av avhengigheten, for det enkelte mennesket, og som dermed befester det fordomsfulle syn på pasienten, som bevist finnes i helsevesenet, som en fortidens usynlige dinosaur, og derfor ikke motiverer hver enkelt instans, verken fastlegen, sykepleieren, kiropraktoren, terapeuten, sosialtjenesten, til å ta et ekstra tak i situasjonen, til å ta steget ut av uniformen og inn i det faktiske miljøet som brukerne lever i, nærmere deg, min venn, nærmere deg, for å løfte ham eller henne fullt og helt ut av opplegget og inn i det nye friske og rusfrie liv?

«Jeg tror på mennesker som brenner. Det knitrer dypt i dem en mening.»

Poet Kolbein Falkeid gir et glødende kort pek på ektefølt engasjement. I diktets drakt drar han linjen tilbake til den italienske botspredikanten Savonarola, en brennende engasjert reformator, som lengtet etter ånd og sjel i renessansens strenge vitenskapelighet. Både Marit Myklebust og Arild Knutsen og Rune Bjørnevoll gjør en samtidens savonarola, hver og en på ulikt vis, de brenner i sitt engasjement, og søker nærhet til mennesket bak diagnosene. De avkler seg sin uniform og møter de utstøttes blikk og identifiserer seg, ser seg selv i dem, og motsatt, og det skjer en identifikasjon, de er like i all sin ulikhet, og de høye murene rives ned, brukerne, de narkomane, kjenner seg verdsatt og tatt på alvor, og behandlerne og aktivisten bruker sin kunnskap og sin innsikt og systemet som faktisk finnes, til å behandle og hjelpe sine pasienter og medmennesker og likesinnede.

Og Arild Knutsen spør meg om jeg har tenkt på hvorfor det finnes et eget gatehospital, som hos Frelsesarméen? Eller egne kaféer for de narkomane, som hos Bymisjonen? Det handler om utenforskap, sier han, de narkotikaavhengige er uønsket ute i storsamfunnet.

THORVALD STOLTENBERG, LEDER for Stoltenbergutvalget, far til statsminister Jens Stoltenberg, skriver forordet til ”Rapport om narkotika”, om rusmisbruk i Norge, avgitt til regjeringen i juni 2010:

«Alle kan vi bidra til å redusere – helst fjerne – den trussel narkotika er for enkeltmennesker og for samfunnet, i det minste ved å vise respekt for menneskets verdighet. Det er viktigere enn du tror.»

Han henvender seg direkte til leseren. Du er viktig. Du kan gi håp. Du kan endre ditt syn på den avhengige, på rusmisbrukeren. Og Stoltenberg senior fremhever verdighet i sin tekst. Han har sin datter Nini Stoltenberg som nær og konkret kilde til kunnskap og innsikt i den narkomanes hverdag.

Og jeg minnes en kommentar fra en sykepleier, hennes erfaring er lang og sterk og troverdig, men et sted på veien møtte hun den narkomane, og mistet mennesket av syne, gikk like forbi, uten å tilby sin hjelpende hånd. Hvorfor? Hva er vi redd for? 

Å leve som syk eksnarkoman, er å leve i foraktens forgård, der håpet er en sommerfugl på flukt.

  

«OG NÅR ALLE andre av livets lys er slukket, forsvinner også det siste – kjærlighetens lys.»

Shantaram, s.116.