ESSAY
Rosabullshitbloggerne og bebreidelsens kunst
De leses, altså er de. Eller?
DE
DANSER UT i gaten, tenåringsjentene, de danser i lyset fra solnedgangen,
speiler seg i busskuret, blonde, lettkledde, uutsprungne jenter, innpakket i en
digitalrosa drøm, eller i en romantisk realisme, de fremfører sin kopistemplede
eksistensfortelling, i veikanten, en forsommerkveld. Og takten de danser til er
fra rosabloggerens melodi, eventyrlig komponert i virkelighetens krevende
jammerdal hvor løsrivelse og egenlykke er livets virkeligste innhold. Kall det
bebreidelsens kunst, men hør; o ærverdige kultur, jeg klandrer deg for å tilby våre
barn tomhetens tilskuerplass.
Digitale trappetrinn
The
world is not a pleasent place to be without someone to hold and to be held by. [1]
Radka
Toneff synger, et flygel gir fylde, stemmen hennes, nesten alene, formidler en
innsikt i virkelighetens væren. Sammen
skal vi vandre, foruten sammen, er vi
intet.
Og
her, i veikanten, eller et annet sted i nåtiden, søker de unge sin identitet. I
cybersamfunnet, for eksempel, finner de livsscenen, et universalt rom med
digitale trappetrinn inn i evigheten, og et språk tar form, en nettikette får
sitt utspring, en lekende digipenn skriver generasjonens liv, den digitale tids
egen litteraturhistorie begynner, som en respons på tidsåndens tydelighet, for det skrevne ord er litteratur, og
rosabloggeren, den følelsesnære digitale skribent, beveger seg i den nye litteraturens
romantiske epoke. Her finnes føleri fra ende til annen. Litt som på begynnelsen
av 1800-tallet, da de skrivende mennesker forlot vitenskapeligheten og den
regelbundne vei og dikterne ikke var underkastet andre normer enn dem som
vokste frem i det enkelte verk,[2] følelsesfundert
ordformulering, frihetsorientert tanke, intuisjon, anelse, inspirasjon, natur,
sjel, ånd, tro, det poetiske ble personlig, i form og innhold, den gang, da
forfatteren, skribenten, den skrivende, var en av få. Nå, nå skriver alle. Og to
utdrag fra utvalgte rosablogginnlegg, uten litterærhistorisk tyngde, uten
språkbevisste budbringere, men romantisk beskrivende, i nytidens drakt, med ett
snev av tendens, eller realisme, og intenst illustrert med fotoserie etter fotoserie
av den skrivende selv, (foruten fotoseriene blir det skrevne bloggord nakent,
tidløst), viser vei:
Først var de hos meg
og Julia tok med hunden sin Zara,
så Molly fikk litt besøk.
De var søte sammen![3]
Og:
DU er den perfekte
versjonen av deg selv
og DU er bra nok
som du er.[4]
Tekstene
toucher de ytre anliggender, eller hendelser, beskrivelser av tomhetens
aktivitet er livsfortellingenes knagg, mens effektene er essensen, klær og
tilbehør og stil og form og farge er rosafortellingenes viktigste fremdrift, blir
de små drypp av hendelsesbeskrivelser, jeg
laget meg en salat, og pakket min koffert, leste en kul artikkel i går, Julie tok med hunden sin Zara, hverdagshendelsene
som gir det ytre, det materielle, en
indre verdi, en mening, rett og slett. Rosabloggene er enkelt beskrivende og
varsomt vurderende og forsiktig fantaserende, uvesentlige, men dog så vesentlige.
Rosabloggene er samlet sett en fortelling om de unges kår i vår tid, og sammen
med bildene, for fotografiene er fortellingenes magiske vedlegg, et
fortryllende eventyr. Hvorfor?
Håpet om noe annet
Alt
er rasjonelt og kalkulert. Sivilisasjonens institusjonaliserende og
vitenskapelige og regelbundne valfart langs livets vei, fra vugge til grav,
fremprovoserer en løsrivelse fra de ferdigtygde former og fasitsvar og åpner
for trampolinehopp ut i universets, eller inn i sjelens, uendelighet og
udefinerte mørke, eller var det lyse, materie. Alt, hvert skritt du tar, er
programmert og definert og analysert. De fastlagte regulariteter, working nine
to five-formelen, for eksempel, og fornuftens menneskeskapte rasjonalitet, forkastes,
ambisjoner og personlig suksess og de uforutsigbare tilstander, tiltar i sin
attraktivitet, eventyret, eller var det håpet om noe annet, får fornyet plass i
den store, vesle samtidsfortellingen, og det etablerte samfunnet og de
kulturelle konvensjoner knaker i grunnmuren, romantikkens ånd fra 1800-tallets
intellektuelle og politiske og hverdagslige væren danser vals med våre moderne
liv, rosabloggerne er Welhavens og Wergelands og Asbjørnsen og Moes dansende
prinsessepartnere. For nå, i cybersamfunnets svevende sfære, online, alltid
online, blir det personlige poetisk, eller i alle fall publisert, formidlet av
en ung, søkende person in spe, fra den private sfære synligjøres drømmenes
rike, som rosa uvitenskapelig bullshit. Men altså; vesentlig. Speilet er meningen,
se, her er jeg, der er du, identifikasjon gir selvtillit, selvet bygges på
gjenkjennelse. Og når stereotypiene for vår tid blir forkastet, når kjønnsforskjeller
utviskes, når idealer og moraler falmer, når ideologier erstattes av
individualismer, når religioner dissekeres som lik, når ingen nye alternativer
tilbys de søkende og selvbyggende menneskebarn, slukes de tilstedeværende, nye
eventyr. En Linni, eller en Caroline, en Andrea Badendyck eller en Charlotte
Therese, en Sophie Elise, eller en Fotballfrue, alle de skjulte Askepottenes
velmenende feer, viser vei inn i Formen, l’exterieur parfait, ballkjolen, glasskoene,
veien til prinsens hjerte. Og den dype sannhet som synges i Toneffs enkle
melodi, blir en claire-obscur for de uetablerte hjerter. The world is not a pleasent place to be. Det er i speilbildet, eller
i busskurets glassvindu, sannheten finnes, den sannheten du ønsker å leve i. Verden
er ubehagelig, vanskelig i all sin definisjonsmangel, her er ingen veimerker
eller skilt, bortsett fra bloggosfærens eventyr, så gi meg eventyret, og jeg
skal danse i veikanten.
Individualismens ensomhet
Virkeligheten
er et blitt veldreid sted. Atter en gang. Som den gang, etter opplysningstidens
ærverdige akt i det levde liv. Menneskehetens merkverdige væren settes i scene
på en jordklode, eller klinkekule, om du vil, rund som ballen, fargerik som
regnbuen, sånn noenlunde skapt i forbindelse med et forhistorisk smell, en
skapelse uten mening, uten før eller senere eller her eller der, og alt er
atomer[5],
små partikler som går rundt i evig bevegelse, etter universets lover, eller;
menneskehetens merkverdige væren settes i scene på en jord, eller en klinkekule
om du vil, hvor alt er skapt av en overordnet vilje, en eneste vilje, Guds
vilje, og atomene danser etter Mesterens melodi, og det blir kveld, og det blir
morgen, fra første til sjuende dag. Og slik, eller slik, alt ettersom du tenker
eller tror, er virkeligheten blitt et veldreid sted. Veldreid. Perfekt. Ordnet.
Inntil beskrivende toner tar tak i scenekanten og fillerister alt og alle og
balansegangen blir en umulig affære: Ah,
this mess we’re in, the city sunset over me.[6]
PJ
Harvey, i duett med Thom York, maler sin frustrasjon på det musikalske lerret.
To moderne individer, sammen, under byens himmel, i en vrimmel av lyd og lys og
levende, kan du høre dem? Helikoptrene?
Jeg er i New York nå, unødvendig å si noe, vi sitter i stillhet, du har akkurat
møtt meg, to mennesker i mengden, som i Sofia Coppolas Lost in Translation,
her er ingen fredsommelig tilstedeværelse, bare maskinell mingling, her er ingen
tydelige behov, bare udefinerte lengsler, her er ingen grenser, bare sanseløs
søken, og byens sol senker seg over de to menneskene i sangen, PJ Harveys poesi
formidler en fortettet tilværelse, fremmedhet i en storby, avstand til
omgivelsene, individualismens ensomhet, som så mange kjenner på, en væren full
av muligheter, full av lengsler, full av møter, en konfetti av mennesker og mål
og meninger, jeg står der i mylderet av
fremmede og prøver å finne veien ut[7],
synger Ole Paus, ikke helt samtidig, men likevel fra samme Spotify-vinkel, og
de to musikalske motpoler møtes uten å vite det, uten å sanse de korrelerende
erfaringer, beskrivelsene formidler en fellesnevner; veien ut, de søker veien
ut, men hvem vet hva som er rett å gjøre? Hvor er ut? Hvem forteller sannheten?
Hvem fører an?
Snytt ut av rosablogg
Rosabloggen
er scenen som gir svarene, eller i alle fall fluktruten, for noen, for de unge,
uutsprungne jenter, enn så lenge. Kall det bebreidelsens kunst, men; o
ærverdige kultur, jeg klandrer deg for å tilby våre barn tomhetens
tilskuerplass.
To
personer i bilen, mor og datter, dagene drives fremover i forsommerens lys. På
vei hjem etter trening i hall. Slitne kropper. Taushet. Kvelden er snart omme.
Himmelen er fremdeles blå. Men solen synker forsiktig ned bak boligblokkene i
øst. En liten snipp av blåfargen toner over i rosa. Kvelden kler seg i
solnedgangens skrud. Den blir vakker. Poetisk. Romantisk. Som et tegn. Vårlige
løfter om varmere dager. Sommernetter i sikte. Like ved en busslomme berikes
kvelden av det snedige syn; de to tenåringsjentene, blonde, nesten hvite i det
lange, strie håret, kunstig brune i huden, sterkt sminket, tettsittende jeans,
korte jakker, to uutsprungne jenter står nesten ute i bilveien, de er som snytt
ut av en rosablogg, de svaier på hodet som glamrockere, svinger på hoftene som
strippere, mens de hyler og ler og speiler seg i busskurets glassvinduer, de
kjørende må svinge ureglementert til siden for ikke å meie dem ned.
Åh, de er ikke helt gode, de der,
sier syttenåringen som øvelseskjører bilen, de er ikke helt gode, sier hun, med
et etterfølgende, overbærende sukk, hun må svinge så vidt ut i motsatt
kjørebane for å komme klar de to dansende piker. De er ikke helt gode, de der. Hva mener hun? Syttenåringen, på full
fart ut av eventyret og inn i sivilisasjonen, kjenner rosabloggerens veier, hun
lever sitt unge liv på internettbølgenes skumtopp, akkurat som dem, men fjortistilværelsen
er over, livet skal være mer enn et ytre skall, mer enn brunkrem, mer enn
kropp, mer enn de blonde jentene som speiler seg i busskurets glass, de som er et
virkelighetens eventyr, akkurat nå, som ser oppkonstruert vakre ut, sexy,
attraktive, Askepotter i den moderne tidssone, iscenesatt som en Linni, eller
en Caroline, eller en Charlotte Therese, eller en Fotballfrue. Asfaltjentene i
solnedgangens glans er romantiske fantasier som tar hverdagens form, de er små
tegn, innblikk i samtidens estetiske ungdomsideal. Og de forsvinner gradvis,
blir små prikker i sidespeilet på bilen. Ute av syne, bortenfor det blotte
blikk, men ikke ute av sinn. For vekst er uunngåelig, snart når den vestlige voksenhetens
alvor de dansende piker, snart blir de tynget av formelle referanser og kledd i
siviliserte konvensjoner og kapret av kapitalens fortjenestetankegang og omsluttet
av materialismens bytt- og be-happy-mantra. Hvem forteller dem sannheten? Oppdager
de den helt av seg selv? Vil de omfavne realismens råhet? Avslører de eventyrets
uvirkelighet? Internettverdens vaklende verselinje? Rosabloggens bullshit? Sannsynligvis
skjer det slik: Pikene ved busslommen lister seg over vekstens biologiske bro, de
merker intet selv, de bare går i den retning pilen peker, fra romantikkens tåkerealisme
til de siviliserte lyktestolpers avslørende lys, fra hverdagslyrikkens romantikk
og poesirealismens tildekkede landskap til vitenskapens disseksjonsbord, og
under broen lurer samtidstrollet, konformitetens klappslange og klassisismens snerpete
konge.
Ah,
this mess we’re in, the city sunset over me. Alt
dreier seg om identifikasjon. For å finne deg selv må du se de andre, ikke
sant? Og når alle viser sin veldreidhet, sin eventyrform, sitt ultimate jeg,
når hverdagen er bortevekk, når de små blikk inn i vanligheten er unnlatt all
offentlighet, da blir identifikasjonen falsk. Romantikkens idealisering er
fallgruven for den oppvoksende skare. Rosabloggenes bullshit gjør ferden over broen
til et maskefall. Ved avstigning og berøring av fastland sanses hverdagslighetens
kjedsommelighet og nødvendighet og absolutte normalitet, og lengselens blomst
plantes i de urolige sjeler. Lengselen, hvor kommer lengselen fra? Når kommer
feen min? Eller var det staten? La meg slippe å være meg selv, vis meg ikke min
aldring og min skjønnhets falmende tendens, eller alt jeg må og skal gjøre, vis
meg veien til botoxland og spa og shopping og gi meg titler og yrkesretninger
og styreverv og personlig trener og au pair og plass i evighetens
institusjonelle rom, løsriv meg fra vanlighetens skygge og gi meg støtte i all
min streben etter status og poeng. Eller? Finnes en hvile i vanligheten, sier
du? En voksen hvile?
Meningen var et trestykke
Er koselig å deppe litt i blant.Viktig for sjel og sinn.[8]
Eller:
Men det
sjokkerte meg hvor smertefullt en spontanabort var.
Og hvor lite jeg
visste.[9]
I ytterkanten av hver epoke oppstår den neste tidssones ånd, og her finnes respons på vår samtids virtuelle virkelighetsflukt, den rosa versjonen er i ferd med å få sin avatar. Eller sitt motsvar. Eventyrfortellingen, de stivpyntete prinsesser, avler realismebeskrivelsen, motbloggerne, eller anti-bloggerne[10], oppstår, Suzanne Kaluza, for eksempel, eller Sisteplass, den grå musen entrer scenen og synger sin personlige sang, og skiftene skjer fort, alltid fort, for på den digitale rutsjebanen er farten høy og svingene mange og intense. Ikke som før, den gang forfatterne satt under oljelampen og nedtegnet sine litterære verk, i ytterste nød, i ren kunstnerisk lengsel, for eksempel, den gang verden ruslet forsiktig avgårde langs utviklingens stillferdige sti, da tok ordet sin tid. Og responsen, motsvaret, kommentarene, ble formet i evighetens støpeskje. Litteraturen løftet språket inn i kunsten, tiden lot litteraten finne setninger og ord og fortellingsformer som berørte intellektets ytterste grense, meningen var et trestykke, eller en marmorblokk, som ble spikket på og meislet med, redskapet var det skrevne ord, språket, og til slutt fikk meningen sin litterære form, et verk kunne vente i årevis før det endelig ble forløst, nå, nå fyker det skrevne ord fra topp til bunn, fra høyre til venstre, som en sprettball, en virvelvind, et hurtigtog, en digital romrakett, tidsbegrepet er hurtighet, og hurtighet alene. Ingen marmorblokk gjemmer meningen. Ingen bruker meisel, eller spikkekniv, en bonde bygger sin steingard med
Og
to uutsprungne jenter svinger sitt hår og ser seg selv i busskurets
vindusspeil, kveldssolen førsommerpensel farger dem gylne, de er sammen, de to,
på en scene nær deg, se, de lever i eventyret. Og beveger seg mot neste
stoppested, neste fase. Men, kall det bebreidelsens kunst; o ærverdige kultur, jeg
klandrer deg for å tilby våre barn tomhetens tilskuerplass, de skriver, de publiserer,
de leses, de er, men er de mening?
Speilet er ikke nok, realismen er en fremtidens fallende stjerne, de oppvoksende
menneskebarn ser seg selv i tomheten og kjenner ensomheten, de kler sin følelse
i bloggens språkdrakt og lengter til de rosalitterære bullshitenes land. Eller anti-bloggernes ærlighet. Eller
sakte-litteraturens støpeskje. Eller enklere; etter mening.
Reis deg! Hvorfor sover du, Herre?[11]
[1] Radka Toneff, It don’t come easy, Zarepta,
1979.
[2] snl.no/romantikken/litteratur
[3]
Andreabadendyck.blogg.no, «Koselig dag med fine mennesker».
[4]
Andreabadendyck.blogg.no, «Er jeg bra nok?»
[5]
Universet for begynnere. Felix Pirani og Christine Roche. Bracan forlag.
[6] PJ Harvey, Stories from the city,
stories from the sea
[7] Det eneste mennesket på jorden, på
skiven Sanger Fra Et Hvitmalt Gjerde I Sjelen, Ole Paus
[8]
Bloggen Sisteplass, 20.06. 2013, Hverdag, Sara.
[9]
Susanne Kaluza, «Den hemmelige sorgen»
[10]
VG, juli, 2013
[11]
Salme 44, til korlederen. Av Korah-sangerne. En læresalme.
Kommentarer