Gå til hovedinnhold

Rosabullshitbloggerne og bebreidelsens kunst

ESSAY


Rosabullshitbloggerne og bebreidelsens kunst

De leses, altså er de. Eller?


DE DANSER UT i gaten, tenåringsjentene, de danser i lyset fra solnedgangen, speiler seg i busskuret, blonde, lettkledde, uutsprungne jenter, innpakket i en digitalrosa drøm, eller i en romantisk realisme, de fremfører sin kopistemplede eksistensfortelling, i veikanten, en forsommerkveld. Og takten de danser til er fra rosabloggerens melodi, eventyrlig komponert i virkelighetens krevende jammerdal hvor løsrivelse og egenlykke er livets virkeligste innhold. Kall det bebreidelsens kunst, men hør; o ærverdige kultur, jeg klandrer deg for å tilby våre barn tomhetens tilskuerplass.


Digitale trappetrinn

The world is not a pleasent place to be without someone to hold and to be held by. [1]
Radka Toneff synger, et flygel gir fylde, stemmen hennes, nesten alene, formidler en innsikt i virkelighetens væren. Sammen skal vi vandre, foruten sammen, er vi intet.
Og her, i veikanten, eller et annet sted i nåtiden, søker de unge sin identitet. I cybersamfunnet, for eksempel, finner de livsscenen, et universalt rom med digitale trappetrinn inn i evigheten, og et språk tar form, en nettikette får sitt utspring, en lekende digipenn skriver generasjonens liv, den digitale tids egen litteraturhistorie begynner, som en respons på tidsåndens tydelighet, for det skrevne ord er litteratur, og rosabloggeren, den følelsesnære digitale skribent, beveger seg i den nye litteraturens romantiske epoke. Her finnes føleri fra ende til annen. Litt som på begynnelsen av 1800-tallet, da de skrivende mennesker forlot vitenskapeligheten og den regelbundne vei og dikterne ikke var underkastet andre normer enn dem som vokste frem i det enkelte verk,[2] følelsesfundert ordformulering, frihetsorientert tanke, intuisjon, anelse, inspirasjon, natur, sjel, ånd, tro, det poetiske ble personlig, i form og innhold, den gang, da forfatteren, skribenten, den skrivende, var en av få. Nå, nå skriver alle. Og to utdrag fra utvalgte rosablogginnlegg, uten litterærhistorisk tyngde, uten språkbevisste budbringere, men romantisk beskrivende, i nytidens drakt, med ett snev av tendens, eller realisme, og intenst illustrert med fotoserie etter fotoserie av den skrivende selv, (foruten fotoseriene blir det skrevne bloggord nakent, tidløst), viser vei:

Først var de hos meg
og Julia tok med hunden sin Zara, så Molly fikk litt besøk. 
De var søte sammen![3]
Og:
DU er den perfekte versjonen av deg selv
og DU er bra nok som du er.[4]

Tekstene toucher de ytre anliggender, eller hendelser, beskrivelser av tomhetens aktivitet er livsfortellingenes knagg, mens effektene er essensen, klær og tilbehør og stil og form og farge er rosafortellingenes viktigste fremdrift, blir de små drypp av hendelsesbeskrivelser, jeg laget meg en salat, og pakket min koffert, leste en kul artikkel i går, Julie tok med hunden sin Zara, hverdagshendelsene som gir det ytre, det materielle, en indre verdi, en mening, rett og slett. Rosabloggene er enkelt beskrivende og varsomt vurderende og forsiktig fantaserende, uvesentlige, men dog så vesentlige. Rosabloggene er samlet sett en fortelling om de unges kår i vår tid, og sammen med bildene, for fotografiene er fortellingenes magiske vedlegg, et fortryllende eventyr. Hvorfor?


Håpet om noe annet


Alt er rasjonelt og kalkulert. Sivilisasjonens institusjonaliserende og vitenskapelige og regelbundne valfart langs livets vei, fra vugge til grav, fremprovoserer en løsrivelse fra de ferdigtygde former og fasitsvar og åpner for trampolinehopp ut i universets, eller inn i sjelens, uendelighet og udefinerte mørke, eller var det lyse, materie. Alt, hvert skritt du tar, er programmert og definert og analysert. De fastlagte regulariteter, working nine to five-formelen, for eksempel, og fornuftens menneskeskapte rasjonalitet, forkastes, ambisjoner og personlig suksess og de uforutsigbare tilstander, tiltar i sin attraktivitet, eventyret, eller var det håpet om noe annet, får fornyet plass i den store, vesle samtidsfortellingen, og det etablerte samfunnet og de kulturelle konvensjoner knaker i grunnmuren, romantikkens ånd fra 1800-tallets intellektuelle og politiske og hverdagslige væren danser vals med våre moderne liv, rosabloggerne er Welhavens og Wergelands og Asbjørnsen og Moes dansende prinsessepartnere. For nå, i cybersamfunnets svevende sfære, online, alltid online, blir det personlige poetisk, eller i alle fall publisert, formidlet av en ung, søkende person in spe, fra den private sfære synligjøres drømmenes rike, som rosa uvitenskapelig bullshit. Men altså; vesentlig. Speilet er meningen, se, her er jeg, der er du, identifikasjon gir selvtillit, selvet bygges på gjenkjennelse. Og når stereotypiene for vår tid blir forkastet, når kjønnsforskjeller utviskes, når idealer og moraler falmer, når ideologier erstattes av individualismer, når religioner dissekeres som lik, når ingen nye alternativer tilbys de søkende og selvbyggende menneskebarn, slukes de tilstedeværende, nye eventyr. En Linni, eller en Caroline, en Andrea Badendyck eller en Charlotte Therese, en Sophie Elise, eller en Fotballfrue, alle de skjulte Askepottenes velmenende feer, viser vei inn i Formen, l’exterieur parfait, ballkjolen, glasskoene, veien til prinsens hjerte. Og den dype sannhet som synges i Toneffs enkle melodi, blir en claire-obscur for de uetablerte hjerter. The world is not a pleasent place to be. Det er i speilbildet, eller i busskurets glassvindu, sannheten finnes, den sannheten du ønsker å leve i. Verden er ubehagelig, vanskelig i all sin definisjonsmangel, her er ingen veimerker eller skilt, bortsett fra bloggosfærens eventyr, så gi meg eventyret, og jeg skal danse i veikanten.   


Individualismens ensomhet  



Virkeligheten er et blitt veldreid sted. Atter en gang. Som den gang, etter opplysningstidens ærverdige akt i det levde liv. Menneskehetens merkverdige væren settes i scene på en jordklode, eller klinkekule, om du vil, rund som ballen, fargerik som regnbuen, sånn noenlunde skapt i forbindelse med et forhistorisk smell, en skapelse uten mening, uten før eller senere eller her eller der, og alt er atomer[5], små partikler som går rundt i evig bevegelse, etter universets lover, eller; menneskehetens merkverdige væren settes i scene på en jord, eller en klinkekule om du vil, hvor alt er skapt av en overordnet vilje, en eneste vilje, Guds vilje, og atomene danser etter Mesterens melodi, og det blir kveld, og det blir morgen, fra første til sjuende dag. Og slik, eller slik, alt ettersom du tenker eller tror, er virkeligheten blitt et veldreid sted. Veldreid. Perfekt. Ordnet. Inntil beskrivende toner tar tak i scenekanten og fillerister alt og alle og balansegangen blir en umulig affære: Ah, this mess we’re in, the city sunset over me.[6] PJ Harvey, i duett med Thom York, maler sin frustrasjon på det musikalske lerret. To moderne individer, sammen, under byens himmel, i en vrimmel av lyd og lys og levende, kan du høre dem? Helikoptrene? Jeg er i New York nå, unødvendig å si noe, vi sitter i stillhet, du har akkurat møtt meg, to mennesker i mengden, som i Sofia Coppolas Lost in Translation, her er ingen fredsommelig tilstedeværelse, bare maskinell mingling, her er ingen tydelige behov, bare udefinerte lengsler, her er ingen grenser, bare sanseløs søken, og byens sol senker seg over de to menneskene i sangen, PJ Harveys poesi formidler en fortettet tilværelse, fremmedhet i en storby, avstand til omgivelsene, individualismens ensomhet, som så mange kjenner på, en væren full av muligheter, full av lengsler, full av møter, en konfetti av mennesker og mål og meninger, jeg står der i mylderet av fremmede og prøver å finne veien ut[7], synger Ole Paus, ikke helt samtidig, men likevel fra samme Spotify-vinkel, og de to musikalske motpoler møtes uten å vite det, uten å sanse de korrelerende erfaringer, beskrivelsene formidler en fellesnevner; veien ut, de søker veien ut, men hvem vet hva som er rett å gjøre? Hvor er ut? Hvem forteller sannheten? Hvem fører an?


Snytt ut av rosablogg


Rosabloggen er scenen som gir svarene, eller i alle fall fluktruten, for noen, for de unge, uutsprungne jenter, enn så lenge. Kall det bebreidelsens kunst, men; o ærverdige kultur, jeg klandrer deg for å tilby våre barn tomhetens tilskuerplass.
To personer i bilen, mor og datter, dagene drives fremover i forsommerens lys. På vei hjem etter trening i hall. Slitne kropper. Taushet. Kvelden er snart omme. Himmelen er fremdeles blå. Men solen synker forsiktig ned bak boligblokkene i øst. En liten snipp av blåfargen toner over i rosa. Kvelden kler seg i solnedgangens skrud. Den blir vakker. Poetisk. Romantisk. Som et tegn. Vårlige løfter om varmere dager. Sommernetter i sikte. Like ved en busslomme berikes kvelden av det snedige syn; de to tenåringsjentene, blonde, nesten hvite i det lange, strie håret, kunstig brune i huden, sterkt sminket, tettsittende jeans, korte jakker, to uutsprungne jenter står nesten ute i bilveien, de er som snytt ut av en rosablogg, de svaier på hodet som glamrockere, svinger på hoftene som strippere, mens de hyler og ler og speiler seg i busskurets glassvinduer, de kjørende må svinge ureglementert til siden for ikke å meie dem ned.
Åh, de er ikke helt gode, de der, sier syttenåringen som øvelseskjører bilen, de er ikke helt gode, sier hun, med et etterfølgende, overbærende sukk, hun må svinge så vidt ut i motsatt kjørebane for å komme klar de to dansende piker. De er ikke helt gode, de der. Hva mener hun? Syttenåringen, på full fart ut av eventyret og inn i sivilisasjonen, kjenner rosabloggerens veier, hun lever sitt unge liv på internettbølgenes skumtopp, akkurat som dem, men fjortistilværelsen er over, livet skal være mer enn et ytre skall, mer enn brunkrem, mer enn kropp, mer enn de blonde jentene som speiler seg i busskurets glass, de som er et virkelighetens eventyr, akkurat nå, som ser oppkonstruert vakre ut, sexy, attraktive, Askepotter i den moderne tidssone, iscenesatt som en Linni, eller en Caroline, eller en Charlotte Therese, eller en Fotballfrue. Asfaltjentene i solnedgangens glans er romantiske fantasier som tar hverdagens form, de er små tegn, innblikk i samtidens estetiske ungdomsideal. Og de forsvinner gradvis, blir små prikker i sidespeilet på bilen. Ute av syne, bortenfor det blotte blikk, men ikke ute av sinn. For vekst er uunngåelig, snart når den vestlige voksenhetens alvor de dansende piker, snart blir de tynget av formelle referanser og kledd i siviliserte konvensjoner og kapret av kapitalens fortjenestetankegang og omsluttet av materialismens bytt- og be-happy-mantra. Hvem forteller dem sannheten? Oppdager de den helt av seg selv? Vil de omfavne realismens råhet? Avslører de eventyrets uvirkelighet? Internettverdens vaklende verselinje? Rosabloggens bullshit? Sannsynligvis skjer det slik: Pikene ved busslommen lister seg over vekstens biologiske bro, de merker intet selv, de bare går i den retning pilen peker, fra romantikkens tåkerealisme til de siviliserte lyktestolpers avslørende lys, fra hverdagslyrikkens romantikk og poesirealismens tildekkede landskap til vitenskapens disseksjonsbord, og under broen lurer samtidstrollet, konformitetens klappslange og klassisismens snerpete konge. 
Ah, this mess we’re in, the city sunset over me.  Alt dreier seg om identifikasjon. For å finne deg selv må du se de andre, ikke sant? Og når alle viser sin veldreidhet, sin eventyrform, sitt ultimate jeg, når hverdagen er bortevekk, når de små blikk inn i vanligheten er unnlatt all offentlighet, da blir identifikasjonen falsk. Romantikkens idealisering er fallgruven for den oppvoksende skare. Rosabloggenes bullshit gjør ferden over broen til et maskefall. Ved avstigning og berøring av fastland sanses hverdagslighetens kjedsommelighet og nødvendighet og absolutte normalitet, og lengselens blomst plantes i de urolige sjeler. Lengselen, hvor kommer lengselen fra? Når kommer feen min? Eller var det staten? La meg slippe å være meg selv, vis meg ikke min aldring og min skjønnhets falmende tendens, eller alt jeg må og skal gjøre, vis meg veien til botoxland og spa og shopping og gi meg titler og yrkesretninger og styreverv og personlig trener og au pair og plass i evighetens institusjonelle rom, løsriv meg fra vanlighetens skygge og gi meg støtte i all min streben etter status og poeng. Eller? Finnes en hvile i vanligheten, sier du? En voksen hvile?


Meningen var et trestykke


Er koselig å deppe litt i blant.Viktig for sjel og sinn.[8]
Eller:
Men det sjokkerte meg hvor smertefullt en spontanabort var.
Og hvor lite jeg visste.[9]

I ytterkanten av hver epoke oppstår den neste tidssones ånd, og her finnes respons på vår samtids virtuelle virkelighetsflukt, den rosa versjonen er i ferd med å få sin avatar. Eller sitt motsvar. Eventyrfortellingen, de stivpyntete prinsesser, avler realismebeskrivelsen, motbloggerne, eller anti-bloggerne[10], oppstår, Suzanne Kaluza, for eksempel, eller Sisteplass, den grå musen entrer scenen og synger sin personlige sang, og skiftene skjer fort, alltid fort, for på den digitale rutsjebanen er farten høy og svingene mange og intense. Ikke som før, den gang forfatterne satt under oljelampen og nedtegnet sine litterære verk, i ytterste nød, i ren kunstnerisk lengsel, for eksempel, den gang verden ruslet forsiktig avgårde langs utviklingens stillferdige sti, da tok ordet sin tid. Og responsen, motsvaret, kommentarene, ble formet i evighetens støpeskje. Litteraturen løftet språket inn i kunsten, tiden lot litteraten finne setninger og ord og fortellingsformer som berørte intellektets ytterste grense, meningen var et trestykke, eller en marmorblokk, som ble spikket på og meislet med, redskapet var det skrevne ord, språket, og til slutt fikk meningen sin litterære form, et verk kunne vente i årevis før det endelig ble forløst, nå, nå fyker det skrevne ord fra topp til bunn, fra høyre til venstre, som en sprettball, en virvelvind, et hurtigtog, en digital romrakett, tidsbegrepet er hurtighet, og hurtighet alene. Ingen marmorblokk gjemmer meningen. Ingen bruker meisel, eller spikkekniv, en bonde bygger sin steingard med
bulldoser og gravemaskin, en forfatter, eller skribent, eller blogger, lar fingrene løpe over tastaturet, tapp, tapp, tapp, eller over pad-en eller pod-en eller smarttelefonens touch-system, ettertanken, refleksjonen er en utslitt gammel hund som puster og peser langt bak sin syklende eier, og digilitteraturen går fra rosa til realisme på et øyeblikk, i en språkdrakt uten finsøm, eller i et litterært hus uten grunnmur. Men dog med mening, et speil som viser menneskenes tilstand. The world is not a pleasent place to be, synger Radka. Hun ville ikke være alene.
Og to uutsprungne jenter svinger sitt hår og ser seg selv i busskurets vindusspeil, kveldssolen førsommerpensel farger dem gylne, de er sammen, de to, på en scene nær deg, se, de lever i eventyret. Og beveger seg mot neste stoppested, neste fase. Men, kall det bebreidelsens kunst; o ærverdige kultur, jeg klandrer deg for å tilby våre barn tomhetens tilskuerplass, de skriver, de publiserer, de leses, de er, men er de mening? Speilet er ikke nok, realismen er en fremtidens fallende stjerne, de oppvoksende menneskebarn ser seg selv i tomheten og kjenner ensomheten, de kler sin følelse i bloggens språkdrakt og lengter til de rosalitterære bullshitenes land.  Eller anti-bloggernes ærlighet. Eller sakte-litteraturens støpeskje. Eller enklere; etter mening.
Reis deg! Hvorfor sover du, Herre?[11]





[1] Radka Toneff, It don’t come easy, Zarepta, 1979.
[2] snl.no/romantikken/litteratur
[3] Andreabadendyck.blogg.no, «Koselig dag med fine mennesker».
[4] Andreabadendyck.blogg.no, «Er jeg bra nok?»
[5] Universet for begynnere. Felix Pirani og Christine Roche. Bracan forlag.
[6] PJ Harvey, Stories from the city, stories from the sea
[7] Det eneste mennesket på jorden, på skiven Sanger Fra Et Hvitmalt Gjerde I Sjelen, Ole Paus
[8] Bloggen Sisteplass, 20.06. 2013, Hverdag, Sara.
[9] Susanne Kaluza, «Den hemmelige sorgen»
[10] VG, juli, 2013
[11] Salme 44, til korlederen. Av Korah-sangerne. En læresalme.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og