Dønn vanlig hverdag, hva ellers

Dønn vanlig hverdag, hva ellers

Rå realisme:

06.15. Morgenen, tidlig på morgenen, mørkt ute, høst, må ta liten tur med bikkja. Huset våkner gradvis, forpliktet til å våkne, jobb, skole. 06.45. Bikkja bæsjer på teppet. Far drar til Bergen før soloppgang. Mor alene. Frokost til sju. Matpakke til fem. 06.55. Er alle oppe nå? De to eldste i rute, rutinene er behørig innarbeidet, bortsett fra ryddingen, de eldste går fra tallerken og smuler på bordet, mor freser, tørker, smører, roper; sett inn i oppvaskmaskinen etter dere. Men de må nå bussen. 07.24. Bikkja bæsjer på teppet igjen. Pokkers bikkje! Mor krasjer, flipper ut, blir urimelig sint, kom igjen, hør: Barn, dere må ta ansvar. Bikkjer er alvor. Skjønner dere det? Jeg kan ikke ta jobben alene, sier mor, og lillesøster gråter, mor angrer. 07.38. Telefonen ringer. Tarminfeksjon stopper tenåringen halvveis til skolen, en bensinstasjon er redningen. Kan du hente meg? Uff, ja, selvsagt, men må få de yngste ut dørene først, kommer om en halvtime. 07.55. Resten av gjengen inn i bilen, bikkja på vent på kontoret. Og så videre.  

Poetisk realistisk fremstilling av gråtkvalt morgen, dønn vanlig, hva ellers:

Morgenstundens magi er en muskel i dyp søvn,

morgenmessens introitus er mulighetens dypeste dal, 

tonene er så falske, så falske, 

et fordrukkent kor av sinte menn, de står ved elvebredden, tørste, 

noen bøyer seg ned og lepjer som hunder, 

Gideons og Guds utvalgte,

Kyrie eleison, Christe eleison,

vekkerklokkens klang

setter viljen i gang og kroppens trang til hvile undertrykkes,

mot dagen, min kjære, mot dagen,

valpen, morgenfrisk i småbarnas seng,

stå opp, vesle pike, regnet dundrer på vinduet og vil inn,

men valpen må ut før den vanner huset hvor menneskene bor, her er tørt og varmt,

stå opp, vesle pike, morgentur,

ditt ansvar, din plikt, ikke min, nei, 

it 's allright, ma (yes indeed, Dylan)

mors vane er matpakkestrategi på kjøkkenbenken til lyden av kulturkanalen,

verdensfortellingen inn i hverdagen, 

det store i det lille, 

perspektivet, innsikten, kunnskapen, forståelsen, det politiske blir personlig, 

men tiden er knapp, kjære, null vilje til valpeoppdragelse i dagens første fase,

matpakkestrategi, strengt regime, skolegang for fem, you 're gonne have to serve somebody, (call me Terry, Dylan)

ytterdøren åpnes, regnet omfavner en pike og hennes drømmehund,

ut, valp, ut og piss,

knel med bakbeina i burlesk vinkel,

piss, valp, sett preg på nabolagets kommunale kantstein, Mors stupebit et natura, 

kroppsvæske i vinkel mot tvangens tilrettelagte sporvei, lillesøster passer på,

morgenstund er i grunnen god, the whole world is asleep, (I know, Dylan)

inne rusler familielivet rundt på bare føtter, far dusjer, menneskebarn ligger på vent i sofakroken.

Mamma, hvorfor finnes skole?

For at du skal forstå verden, lille venn.

Eldstemann smører sin brødskive, fysikken står i skyggen av gårsdagens vektstang, 

muskelverk, et tre i kroppens hage,

neste fase,

mot bussen, min kjære, mot bussen,

hun, i kjærlig tospann med sin utvalgte, leieboeren, make you feel make love, (oh, Dylan)

snart blir de ett, in paradisum deducant te angeli,

så, lyden av ytterdøren, atter en gang, bra, vesle pike, takk skal du ha, matpakkene er i boks.

Hæ? Ordet er hæ. Fra sofaen oppdages en brun kabel, illeluktende,

en kabel, hva er en kabel, en ledning, ikke sant?

Nei, hundens avføring på det brune teppet,

men, jenta mi, var du ikke ute i regnet med valpen?

Jo, men den ville ikke gå.

Ville ikke. Hæ?

Så samles folket, til havregrøtens pris, og honningen smøres i tykke lag, og melken,

alltid kald, vi er heldige, så heldige,

takk Gud, for maten og huset og klærne, exaudi orationem meam,

alle er på vei, vanens vante gang, mor rydder sitt kjøkken, valpen piper,

atter en avføring, atter en kabel.

Boblens beskyttende hinne slå sprekker, everything is broken (oh have mercy, Dylan).

Valpen ville ikke gå. Men, vesle pike: Du er sjef.

Morssinnet er ulogisk. Morgenstundens magi er fortapt. Far?

På vei, mot Bergen, min kjære, mot Bergen,

alene står hun i møtet med sin utilstrekkelighet, kvinnen,

(og hennes stilling er langt fra deltid, hun er u-ansatt, en ulønnet lømmel)

alene står hun, kvinnen,

(hun er oppdratt av kvinner, innenfor en kvinnelig verden, sa Simone)

alene står hun,

og messer småfolket ned i knestående, tårene tar dem, de yngste,

å, hvilket tap, hvilket fall, sinnet er synden som knuser lykken, preces meae non sunt dignae,

mamma, du vil ikke ha valpen, du,

minstemann tolker i ærlighetens tegn, lag på lag skrelles av, kjernen er enkel, barnlig enkel,

mot bilen, mine kjære, mot bilen,

dønn vanlig hverdag, en flik av verdensfortellingen, dagslyset sniker seg på skrå inn gjennom vindusruten, avslører håndavtrykk, spor av tid, 

skynd dere, barn, skolen venter, 

og en søster er fortapt ved en stasjon langs veien, 

hun hvisket sin tilstand med digital stemme; tarminfeksjon,

jeg må hentes, mamma, kommer du?

Kommer du?

Vi ser stadig mer angst i verden, leste kvinnen i lyset fra nattlampen, gårsdagens avis, 

selvopptattheten skygger de store problemene,

Klassekampen om Renata Salecl. Kjent blant de forskende. Ukjent i huset.

Kommer du? Den digitale hvisking suser i skyene, her og nå,

her og nå er atomet i molekylet, den døde i messen, stjernen i galaksen, solisten i rekviemet, 

nonnens bønn i eneboercellen.

Men hold takten, da, menneske! (hvem roper i ødemarken?) 

lev som du vil, men følg med, hold takten, for fanden! (fanden i mørket?)

Tårer er tusen salte dråper i håpets innsjø. (Gråt, men gråt alene. Spar meg for katarsisgnålet.)

Hva sa du? Om jeg kommer, jenta mi? Underveis,

og de kjører langs veien, følger 

bilkøen, slangen i oljens paradis,

mot forbruksvekst, min kjære, mot forbruksvekst,

og verdensfortellingen inntas i kjøretøyets varme kupé, namedropping i studio, you know, Cézanne, Van Gogh, Munch-konferansen, studier av

notater, mesterens notater, de løse ark,

mesterverket, en grein på kunstens tre,

Landa lander nye innsikter, et bilde kommer morskvinnen i hu,

et skrik som høres i århundrer, ekko, ekko, er du der? (urk, hvem roper i ødemarken?)

hverdagsmaleren utrykker angst,

den som var, er og skal komme,

eller, et syn, et glimt av innsikt i sinnets salmesang,

Lord, protect my child, (oh, Dylan, I know), 

og bilen går sin gang, bluetooth tilkobles, tid for listens pop,

bærekraft eller ei, avføring på det brune teppet, selvkontroll, fanden tok tak i sjelen og ristet den som et hundebein, oh, it hurts, (long and wasted years, Dylan, long and wasted)

avføring, kabel, kall det hva du vil, kompostvillig aktivitet på brun ull,

men mors synd fikk tårene til å trille,

hei, prøv å følge med, verden, politikken, where mercy walks the plank, (yes, Dylan), kunsten, og Munch, slo kollbøtte i studio,

Kyrie eleison.

 Rå realisme:

 06.15-07.55: Bikkja bæsjer på teppet, tidlig morgen, mor klikker.