Gå til hovedinnhold

I strømbruddets lys




I strømbruddets lys

Teksten må ferdigstilles, tenkte mor, men strømbruddet kom før nattens stjerner og menneskene begynte sin kamp mot mørket. De elektriske velsignelser gikk i minus og overlot Ryfylkefolket til naturlighetens omgang med døgnets ulike fremtoninger. En sommerdags bekjennelser var i ferd med å finne sin avsluttende form, kvelden entret scenen, solen kjærtegnet krampaktig det vesle hyttehuset på toppen av øya, tordentrollet brummer barskt i bakgrunnen, lynet tegnet mystiske lyktestolper på en sengebunn av blåtonede skyer, bier og barn og fluer og stankelbein søkte inn under tak, inn dit himmelvannets digre dråper ikke ville bombardere dem, men teksten må ferdigstilles, tenkte mor, og myste mot horisontens faretruende mørkemannsblikk, for redaksjonens deadline var en dirrende varmebølge i hennes hektiske feriesinn, hverdagens skapende fred syntes forunderlig fjern, barneflokkens skolefri stod i spagaten mellom fryd og forferdelig, alle rom fyltes til alle tider med mangfoldig tilstedeværelse, fotballfeminisme, tenkte mor, er et egnet tema, forskjellsbehandling på alle fronter, men fy så dørgende kjedelig, sa far og formet feminismebegrepet til en saltstøtte, nei, ro, feriefolkens, ro, proklamerte mor, og gi meg øreproppene og ensomhetens lyd, straks, la meg lytte til Bob Dylans sjelelig intensitet i salmeform, Lord, protect my child, og Radka Toneffs stillferdig ettertanke i barselseng, A child is born, la mine tanker finne sine ord, utenfor rom og tid, på refleksjonens ruslende reise, til tonene fra fortidens innspillinger, la meg løfte fanen for de ufødte, for eksempel, den unyttige vekst i mors liv er begynnelsen på alt, eller la meg peke på fremtredende politikers forfeilede moralisme når de roper varsko idet karrierekvinnen fjerner et foster, for kvinnens selvbestemmelse er abortlovens fundament, ikke sant, selvbestemmelse, ikke verdinyansering, en kvinne skal alene og bortenfor innflytelse og upåvirket velge sin vei, og yrkesaktivitet er kvinnesakens trumfkort, abort er aldri feil, med mindre du anerkjenne det gryende livs absolutte menneskeverd, men strømbruddet kom før nattens mørke, og tordentrollet blåste gråkledde skyer foran stjernene mens minstemann sovnet, i all sin mykhet, til stearinlysets dansende skygger, han la armene bak hodet og mumlet at strømmen gikk, mamma, ikke gå du, og mor ble sittende slik, i ettertankens sovesal, med teksten og deadline som et stikkende teppe under føttene, mens rapperen Pipers ærlige ord om anger, I made a mistake, i Happy Birthday, sangen til sitt aborterte barn, forløste nattens drøm og ordenes strøm ble lysglimtene som lot fosteret, leieboeren i mors liv, strekke håpets hånd ut fra sin vannfylte hule og berøre nattehimmelen.



Klassekampen, 6.august, I dag

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og