I
foraktens forgård
«Det
første en junkie mister, er lyset i øynene.» G. D. Roberts, Shantaram.
Å
leve som syk eksnarkoman er å leve i foraktens forgård, der håpet om å bli tatt
på alvor, håpet om å bli behandlet som et medmenneske, er en sommerfugl på
flukt.
Per
Frode er stor, svulmende, uten klare konturer, som et ufokusert fotografi, hans
egentlige form er forsvunnet. Hendene er to sprengte poser med vann. Kroppen er
full av ødemer, sår, støttebandasjer. Sykdommene ødelegger ham. Fysisk. Han
bærer en somatisk ryggsekk som er så tung, så tung. Diabetes, kols, hepatitt B,
C, arytmi, søvnapné, magesår, prolapser, skiveforskyvning, kronisk bronkitt,
venøs insuffisiens, reflukssyndrom.
Men
han smiler. Med lys i øynene. For heroin og gateliv i pariakasten er ikke
lenger en del av hans hverdag. Han er pasient med rettigheter. I Gud og Subutex
finnes hvile. Men LAR gjør rusfri, ikke smertefri. Her trengs mer behandling. Ved
Universitetssykehuset i Stavanger møtes han med mistillit. Mistanke. Mistro. Han
er eksnarkoman på lavbudsjettspost. Han går på et teppe av antipati i
sykehusets korridorer.
For
blant helsepersonell lever fordommer, holdninger med røtter i fordums tid, da rusmisbruk
var frukten av personlig moralsk forfall, selvpåført lidelse, lenge før
Stoltenbergutvalget, rusmeldingene, LAR-systemet, lenge før helseminister
Støres innspill om legalisering av chasing
dragons, heroinrøyking. Forakten er forunderlig nær når to motpoler møtes; den
avhengige og helsepersonell.
Hvorfor?
«Å
venne seg av med heroin er som å leve med huden skrellet av kroppen.» Shantaram.
Per
Frode satt sitt første skudd med heroin som 14-åring, på toalettet på Gunerius,
en klesforretning i Storgata i Oslo. Veien videre ble tagget med kriminalitet,
lidelser, nederlag, fengsel. Så kom vendepunktet, tiden for å normalisere,
finne balanse, bruke ferdighetene, få et verdig liv. Per Frode har vært rusfri
i over et tiår nå. Men kroppen forbanner fortidens elv. Og fordi han sa ja der
folk flest sa nei, falmer hans menneskeverd, på tross av de statlige
behandlingssystemer, på tross av de sju tusen LAR-pasienter. Hvordan forklares
bristen? Burde Per Frode klart å leve uten hud for å bevise sin karakterstyrke?
For å fortjene den fordomsfrie tilstand bortenfor foraktens forgård? Kan det
hende at rehabiliteringsopplegget konserverer og bedøver, i stedet for å
motivere og å frigjøre? Eller handler alt om å ta en helomvending og lytte til den
politiske vind som hvisker det vanskelig ord; avkriminalisering?
På trykk Klassekampen, siste side, 8.juli