Gå til hovedinnhold

I foraktens forgård, del en

I foraktens forgård

 «Det første en junkie mister, er lyset i øynene.» G. D. Roberts, Shantaram.
Å leve som syk eksnarkoman er å leve i foraktens forgård, der håpet om å bli tatt på alvor, håpet om å bli behandlet som et medmenneske, er en sommerfugl på flukt.
Per Frode er stor, svulmende, uten klare konturer, som et ufokusert fotografi, hans egentlige form er forsvunnet. Hendene er to sprengte poser med vann. Kroppen er full av ødemer, sår, støttebandasjer. Sykdommene ødelegger ham. Fysisk. Han bærer en somatisk ryggsekk som er så tung, så tung. Diabetes, kols, hepatitt B, C, arytmi, søvnapné, magesår, prolapser, skiveforskyvning, kronisk bronkitt, venøs insuffisiens, reflukssyndrom.
Men han smiler. Med lys i øynene. For heroin og gateliv i pariakasten er ikke lenger en del av hans hverdag. Han er pasient med rettigheter. I Gud og Subutex finnes hvile. Men LAR gjør rusfri, ikke smertefri. Her trengs mer behandling. Ved Universitetssykehuset i Stavanger møtes han med mistillit. Mistanke. Mistro. Han er eksnarkoman på lavbudsjettspost. Han går på et teppe av antipati i sykehusets korridorer.
For blant helsepersonell lever fordommer, holdninger med røtter i fordums tid, da rusmisbruk var frukten av personlig moralsk forfall, selvpåført lidelse, lenge før Stoltenbergutvalget, rusmeldingene, LAR-systemet, lenge før helseminister Støres innspill om legalisering av chasing dragons, heroinrøyking. Forakten er forunderlig nær når to motpoler møtes; den avhengige og helsepersonell. 
Hvorfor?
«Å venne seg av med heroin er som å leve med huden skrellet av kroppen.» Shantaram. 
Per Frode satt sitt første skudd med heroin som 14-åring, på toalettet på Gunerius, en klesforretning i Storgata i Oslo. Veien videre ble tagget med kriminalitet, lidelser, nederlag, fengsel. Så kom vendepunktet, tiden for å normalisere, finne balanse, bruke ferdighetene, få et verdig liv. Per Frode har vært rusfri i over et tiår nå. Men kroppen forbanner fortidens elv. Og fordi han sa ja der folk flest sa nei, falmer hans menneskeverd, på tross av de statlige behandlingssystemer, på tross av de sju tusen LAR-pasienter. Hvordan forklares bristen? Burde Per Frode klart å leve uten hud for å bevise sin karakterstyrke? For å fortjene den fordomsfrie tilstand bortenfor foraktens forgård? Kan det hende at rehabiliteringsopplegget konserverer og bedøver, i stedet for å motivere og å frigjøre? Eller handler alt om å ta en helomvending og lytte til den politiske vind som hvisker det vanskelig ord; avkriminalisering?  
På trykk Klassekampen, siste side, 8.juli

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og