lørdag 20. juli 2013

I foraktens forgård

 «Det første en junkie mister, er lyset i øynene.» G. D. Roberts, Shantaram.
Å leve som syk eksnarkoman er å leve i foraktens forgård, der håpet om å bli tatt på alvor, håpet om å bli behandlet som et medmenneske, er en sommerfugl på flukt.
Per Frode er stor, svulmende, uten klare konturer, som et ufokusert fotografi, hans egentlige form er forsvunnet. Hendene er to sprengte poser med vann. Kroppen er full av ødemer, sår, støttebandasjer. Sykdommene ødelegger ham. Fysisk. Han bærer en somatisk ryggsekk som er så tung, så tung. Diabetes, kols, hepatitt B, C, arytmi, søvnapné, magesår, prolapser, skiveforskyvning, kronisk bronkitt, venøs insuffisiens, reflukssyndrom.
Men han smiler. Med lys i øynene. For heroin og gateliv i pariakasten er ikke lenger en del av hans hverdag. Han er pasient med rettigheter. I Gud og Subutex finnes hvile. Men LAR gjør rusfri, ikke smertefri. Her trengs mer behandling. Ved Universitetssykehuset i Stavanger møtes han med mistillit. Mistanke. Mistro. Han er eksnarkoman på lavbudsjettspost. Han går på et teppe av antipati i sykehusets korridorer.
For blant helsepersonell lever fordommer, holdninger med røtter i fordums tid, da rusmisbruk var frukten av personlig moralsk forfall, selvpåført lidelse, lenge før Stoltenbergutvalget, rusmeldingene, LAR-systemet, lenge før helseminister Støres innspill om legalisering av chasing dragons, heroinrøyking. Forakten er forunderlig nær når to motpoler møtes; den avhengige og helsepersonell. 
Hvorfor?
«Å venne seg av med heroin er som å leve med huden skrellet av kroppen.» Shantaram. 
Per Frode satt sitt første skudd med heroin som 14-åring, på toalettet på Gunerius, en klesforretning i Storgata i Oslo. Veien videre ble tagget med kriminalitet, lidelser, nederlag, fengsel. Så kom vendepunktet, tiden for å normalisere, finne balanse, bruke ferdighetene, få et verdig liv. Per Frode har vært rusfri i over et tiår nå. Men kroppen forbanner fortidens elv. Og fordi han sa ja der folk flest sa nei, falmer hans menneskeverd, på tross av de statlige behandlingssystemer, på tross av de sju tusen LAR-pasienter. Hvordan forklares bristen? Burde Per Frode klart å leve uten hud for å bevise sin karakterstyrke? For å fortjene den fordomsfrie tilstand bortenfor foraktens forgård? Kan det hende at rehabiliteringsopplegget konserverer og bedøver, i stedet for å motivere og å frigjøre? Eller handler alt om å ta en helomvending og lytte til den politiske vind som hvisker det vanskelig ord; avkriminalisering?  
På trykk Klassekampen, siste side, 8.juli