søndag 21. juli 2013

ESSAY

Avisens liv

Fire aviser reiser over fjorden, fra by til hytte, fra potensiell resirkulering til definitiv oppbrenning. Men underveis blir de en del av et forsøk. For er de ikke ord? Er de ikke mening? Er de ikke gjenfortellinger av levd liv? Av oppfinnelser? Av hendelser? Av tid? Av sted?


Første dag i ferielivet er tåkelagt, fuktigheten ligger som et tynt lokk over bondelandet, mennesker og dyr søker ly, inne er alle i sving med lek og mat og rydding og hverdag og ferie og alt som er mulig og umulig og kjipt og kjekt. Ord i all verdens ulike utgaver ferdes fra menneske til menneske, de er raske, ordene, eller treige, tøffe, tunge, talende eller tøysete, fortellende, famlende eller avfeiende. Ord i alle former og fasonger.
I mors korg ligger fire ulike utgaver av tre ulike aviser. Alle utgavene ble fisket opp av postkassen tidlig tirsdags formiddag idet feriefamiliebilen stod ferdigpakket, far hadde allerede dratt i forveien, samt storesøster, som skulle jobbe på kaféen ved sjøkanten, feriebilen stod ferdigpakket og småfolket satt fastspent i baksetet og tenåringene trykket febrilsk på de ulike pod-ene for om mulig å oppdage et nettverk som svevde fritt og utemmet rundt om i himmelsfæren og bare ventet på å bli brukt, uten vederlag, et rent idealistisk prosjekt, free-online-system, liksom, opprettet av en nyutsprunget voksen som helt og fullstendig forstår de unges avhengighet og ser sin misjon i gratis nettilkobling over alt og når som helst, men hvor var jeg, forelder til fem og feriereisende, jo, feriebilen stod ferdigpakket og de fire avisene ble fisket opp av postkassen og ligger fremdeles i mors korg og venter på berøring og bruk og gjemmer berettelser og berikelser som viser vei i kunst og kultur og samfunn og politikk og by og bygd, og mor får omsider et fredelig øyeblikk, på den tåkelagte ferieøya, når alt er på plass i hyttehuset og hun løfter dem frem, avisene, altså, og vet at her er mye og mye skal bli lest, juli måneds andre utgave av Morgenbladet, tirsdagens Aftenblad, mandagens og tirsdagens Klassekampen, en, to, tre og enda flere dagers arbeid i hver enkelt sak, hver enkelt reportasje, journalisters utvalgte vinkler og virkeligheter, ledere, kommentarer, essays, nyheter. Kaffekoppen er full og dampen leker som en valp i rommet, duften pirrer sansene, kos er ordet, ordet er kos, Klassekampen åpnes og en artikkel løfter seg frem fra bakerste benk; om Æ, fra Senja, han er fisker og poet og en festival er i ferd med å fullføres. Festivalen er ikke poenget, egentlig, men ordet, eller sammenlikningen uten sammenlikningsord, metaforen, den som fiskeren ikke trenger, metaforen, altså, hans liv er mening og mening er hans liv, for uten å mene de talte og skrevne ord, uten å mene akkurat og nøyaktig, hverken mer eller mindre, vil hans verk synke til havets dyp, i alle fall fiskebåten, vær er vær, bølger er bølger, intet mer, intet mindre, og Senjas liv leves uten låste dører og dikteren er ekte, mer ekte enn metaforen. Avisen lukkes halvt igjen, kaffekoppen er halvfull, noen tenkte tanker famler med å finne sin sanne form, dikteren er mer ekte enn ordene. Men spillkonsollene er så altfor flittig i bruk blant hyttefolkets barnehender, de som egentlig skulle spikke og pusse og klinke stein utover havflaten, på en speiderleir, for eksempel, et sted for overlevelsesstrategier i vill natur, i alle fall før, men en moderne speiderleir er et øvingssted for curlingforeldregjengen, et sted hvor voksne fotfølger de små og litt større oppover og nedover naturens stier og skoger og innover i søvnen og attpåtil i drømmenes rike, så kan hende spillkonsollen er like utfordrende som spikkekniven likevel, og barnehendene i hyttehuset på toppen av bondens øyrike, berører touchscreen i il tempo gigant, så mor forstyrres uansett i avisens gang; kan dere ikke heller lese et blad, eller en bok, eller spille kort med lillebror? Barn? Hører dere? Hallo? Stillhet, de søker usynlighetens tilstand, barna. Hvis vi bare er stille, så ser hun oss ikke. Og morstankene endrer retning igjen, tilbake til ordet i artikkelen, Senjas poetiske sønn, eller noe slikt, klisjéenes mesterverk er ikke hans verk, intet duger bortsett fra enkeltheten og innsikten og naturens gang og økosystemet og Æ er en tanke i en setning og setningen vil være med videre. På neste side, fremover i avisen, mot begynnelsen av utgaven, litt før Æ-saken i Klassekampen, er tirsdagsnyheter og aktuelle innsikter i verdens og verdens hendelser. Nyheter er variabler som varierer fra dag til dag og derfor må avisen fra i morges leses i tempo, tempo, for i morgen vil nyhetsbildet fornyes og forkastes, i morgen, altså, og kaffekoppens kos smittes av hektiske avisberøringer, bla fort og les fort for nye sider er allerede i trykken, vi er konsumenter og kunder og kjøpere, hele bønsjen, ikke sant, men aldeles uten selv å registrerer det, for vi ransaker ikke våre egne nyhetsvaner, hvorfor skulle vi det?
Og ettertankens sammensurium munner ut i en idé, som settes på vent, for kjære, sier mor til far, som ankom feriehuset først og skal dra like etterpå, bør ikke den ene av våre abonnementer omadresseres fra fast bopel til feriehus og det snarest, for de nye avskrifter og fortellinger og formidlinger må konsumeres som ferskvare, og i morgen, i morgen er fremtiden fremdeles basert på en tirsdag med fire aviser fra før, ikke sant?
Far ser på mor, han ser, og tenker og svarer, selvsagt, kjære, du kan få begge to inn hit hver dag, du, og mors kaffe kjennes litt kald og hun leser en kommentar om en hel generasjon med fortapte og altfor tynne jenter, hei, en hel generasjon? Hva sa du, er de fortapte, jentene? Og hvorfor det, sier du? Fordi de ikke spiser og de slanker seg, de ynker seg og graver seg ned i dietter og faller og tryner i skjønnhetstyranniets snublesnorer, skjønnhetstyranniet lærer vår tids jenter opp til å hate seg selv, skriver kommentatoren eller var det kommunisten, nei, ikke det, men kanskje feministen, i alle fall en kvinne i en kjent og kjærkommen politisk posisjon, Mina Finstad Berg, ikke helt synlig, men dog synlig nok, og på side to i Klassekampen påpeker hun urettferdigheten i over to hundre tusen jenters hverdag, hun fremhever lidelsen i de forstyrredes liv, i matveien, i selvbildet, og kampen er hennes og ikke hennes heller for hun kjenner bare overflaten, og synser som en kunnskapslett feminist, eller kanskje bare uten ydmykhet, med tall fra en interesseorganisasjon i ermet, for hun kjenner ikke slankesaken mer enn at hun skyver den foran seg som en kamp i kvinnekampen, eller var det i jentenes liv, eller i helse-Norge, for spiseforstyrrelser er en smittsom epidemi, ikke sant folkens, Berg er preget og sterk og pompøs i sin tale, i sitt skrevne ord, engasjert er vel riktig beskrivelse, men her mangler historikk og psykologi og all nyansering er utelatt, samfunnet vårt, folkens, samfunnet knuser. Og slik gikk den første dag med fire aviser, for så kom livet for fullt og med storm og hverdagen og ferien og folket i huset og kveldssolen og mor tenkte; i morgen får jeg lese mer.Og i morgen er solen først opp av alle.
Tid er alt vi har, og tiden tråkkes på. Og idéen som stod på vent fra dagen før, finner atter frem til de tenkende baner; tiden tråkkes på, så hvorfor ikke lese de fire avisene på alvor, fullt og helt, så lenge som mulig? Uten ferskvarefølelsen i fingertuppene og bevisstheten? Som et antropologisk feltarbeid, den første uken, liksom? Utført som en protesterende respons på nyhetsindustriens hardkjør og selvutslettende prosjekt?
For avisen lever. Like til peisovnen. Den kan ligge slik, i all sin fortellende kraft, og vente fra den ene årstiden til den andre, for så å bli lest på ny eller helt på nytt og dermed gi innsikt i mer enn her og nå, ikke sant? Avisens liv er tidsuavhengig, om du vil. Saken fra i går er saken for i morgen, og fremtiden bygges på ord fra i går og i dag og i kveld og i formiddag og nye ord skapes når ett ord leses og Stavanger Aftenblad har Trond Borgen, og beretningen om de opplevelser på biennalen i Venezia som virkeligheten skjenket den kunnskapsrike skribent. Ny sak, altså. Kulturdelen. I gårdagens utgave, en forkastet utgave, egentlig, forhistorisk, for nå er nye sider for lengst forskrevet de faste lesere. Men far har reist til byen og mor har frokost på terrassen i utsiktenes land og innser at tid kan fylles med stress. Men tid kan også fylles med i går. Ord fra i går. Og fra før i går. Kannen har nytrukket kaffe, varm og sort, i sin skjulte mage, de gjenværende sauene leker sisten i glansen fra morgensolen og fergen glir saktmodig over fjorden der nede, der hvor folk ikke synes i all sin avstand. Og Borgen forteller om den kinesiske kunstner som samlet armeringsjern fra de falne bygninger, barneskoler som raste sammen da jordskjelvet rystet menneskenes liv og bolig og bygninger kollapset, og begravde, blant annet, fem tusen barn, minst, og kinesiske myndigheter skjulte sin innsikt i arkitekturens dårlige tilstand, og korrupsjonen i de kinesiske politiske kommunistkorridorer gikk sin vante gang, her er så mange fortellinger, så mange stier som kan følges, små spor av liv som leves og endres og morstanken former en liten gutt som forsvant under de sammenraste tak, og familien som står alene med sorgen, en sorg i et fremmed språk, Trond Borgen forteller mer; en performance skildres så levende, skipet som seiler med korpsmusikk på dekk fra morgen til kveld, utmattende og magisk og plagsomt og perfekt, en avis fra i går bringer fortellinger om fremtiden og fortiden og nuet, ut til de ferierende lesere, her er mer, og mer skal fortelles. Dagen før; Klassekampen om blurbing, anbefalinger på litteraturens nyutgivelser, på bøkenes omslag, anbefalinger som ikles anmeldelsens seriøsitet, blurbing er litteraturens oppriktige fall, eller kanskje dens oppriktige must, leser mor, og oppdager et ord som ikke fantes før, i alle fall ikke i hennes hverdagslige ordforråd. Og solen stiger på himmelen, de tynne tåkelokk er skrudd av og lagt vekk og feriehverdagen smaker salt sjø, å, hvilken fryd og glede, vinden valser som en livsglad globetrotter over tretoppene, bladene bruser av friskhet og grønnlig håp, ingen nye aviser er i mors hender, hun vet at verden fra før, de forbigåtte hendelser er nedtegnet i fire lett brunbarkede utgaver, de leste sider ligger med bredsiden opp mot solen, en liten rand med kaffekoppform sirkler inn en overskrift, og så kommer tiden hvor middager mekkes og søskenkrangler kappes om morsmeglingens gunst og våte badebukser henges til tørk og bondens mark er merkverdig naken og så, så kommer traktoren med påheng og kler de nakne bakker med hevd, å, hvilken duft av gammel dritt, hvilken fabelaktig form for oppjustering av markens grøde, resirkuleringens råhet satt i sindig system, og hele Ryfylkes sommerstemning rammes inn av hevdens helsebringende løfter om vekst, og mors aviser får ligge, kveldsstemning i stuen og saker som er halvlest forblir halvlest eller forbigås i stillhet, men tanken på de forhastede forhold til avisens daglige liv er feriemorens bakenforliggende lerret, for så mange snakker om at samfunnet online dreper det trykte ord, nyhetsavisene dør, sier medieviterne, som lever i tempo, tempo, bytt forside, fang lesere, fly, journalist, fly ut og finn en kilde og ta med kamera og skriv underveis og blogg samtidig og kvitre øyeblikkelig, eller twitre, var det vel, trekk pusten før du blir blå og anmeld en blueslåt fra i morgen og berg en bergenser fra regn og fly tilbake til redaksjonen med nyheter som enda ikke er forløst, nei, avisen, det trykte ord på papir dør. Og web-en lever. Eller? Mor sovner utmattet ved foten av et ubrukt døgn, med to femåringer ved sin side, en kompis og en sønn, og et sju-timers-steg senere står hun opp til en ny morgenstund og leser i to dager gamle aviser i lyset fra morgensolen og til suset fra bondens marker, biene og fluene summer og måkene stuper mot de forvillede meitemarkene som bader i møkket fra bondens lager, mor leser korte notiser Klassekampen, om husdyr som settes ut på søppelhaugen når folk får ferie, om ungdom i grus etter Utøya, om Yr som melder too much rain, og hun dveler ved et bilde i Morgenbladet, fyrstikkpikene, eller pakkerskene, et par hundre kvinner og piker i skaut og sjal og med midtskill, de ser strenge ut, ikke et smil å se, men hva kunne de smile for, fyrstikkpakkerskene på Bryn og Grønvold, med fjorten timers arbeidsdag og bare en tredjedel av mennenes lave lønn og konstant omgitt av fosfordamp, bildet er et vitne om den gang i 1889, nok var nok, de streiket, arbeiderskene, de gikk i tog, de fikk støtte fra Bjørnstjerne Bjørnson, de ble frontet av konsuldatter Fernanda Nissen, og hør hvilken setning fra essayist Kristin Brandtsegg Johansen; Fernanda Nissen foretok en omvendt klassereise inn i kvinnesakens historie, på sin ferd fra en bakgrunn som konsuldatter fra Kragerø til å bli første formann for de streikende fyrstikkarbeiderskene i Christiania, de kjempet i to måneder og vant, og kvinnenes første fagforening ble stiftet, og en sommerinnstilt samtidsmor ser på bildet og vil telle dem, kvinnene, hun fører pekefingen fra hode til hode og berører dem, hun tenker; var du sliten, vesle pike, (for noen av dem er så unge) hvem husker deg nå, i dag, hva tenkte du da bildet ble tatt? Og senere, i lyset fra kveldslampen, for barneflokken sovnet til slutt, ved mørkets frembrudd, brunbarkede og saltvannsduftende ligger de under sommerlette dyner, i lyset fra kveldslampen leser mor de første setninger i et essay om tid og Heidegger og setningene blir med til sengs den tredje kvelden, fire spørsmål er sentrale: Hva er tid? Hva er et menneske? Hva er tilværelsens mening? Spørsmålene er tidløse, så hvorfor ikke dvele litt ved dem i sommerens hengekøye? Filosofiprofessor Truls Wyller funderer og appellerer til refleksjon i løpet av lange no stress-fordi-det-er-sommer-stunder, men kvelden er tung og søvnen kaller og avisen legges bort og nattens mysterier leker mesterlig med barn og voksne, og så, fire dager etter at ferskvareidentiteten forsvant med datoen, står solen atter opp, først av alle, etter frokost pakkes Klassekampen atter en gang i strand-nettet. Her er mer og mer skal leses, for Wyller venter med sine ord og refleksjoner, han venter i ly av det trykte verk, der, midt i Klassekampen, og et sted i virkeligheten finnes Wyller, i sin egen sanne kropp, i kjøtt og blod og han funderer, kanskje, forsiktig duvende i en hengekøye, over selvet og vesten og resten av gjengen kalt verden og der ute, i universet, er evigheten en rund klode som svever i et verdensrom utenfor menneskets bane, å, som solen gløder og barna lar sine kropper gynge i Ryfylkehavets kjølige favn, og foreldrekollegaer kroer seg i glansen fra sommerhimmelen og skravler og minnes den gang sommertid var hytteliv uten innlagt strøm og vann og i strand-nettet ligger avisen på vent, her er så liten tid til å lese, og slik går den fjerde dag. 
Og den femte. Bortsett fra at regnet og nordlig bris og tåke og nye aviser ankommer ferieøyen med far, som egentlig ikke har ferie, ikke nå, men fire aviser er fremdeles brennaktuelle, så nei takk, min kjære, bare les dem du, de nyeste trykksaker fra byens kjerne, mitt, altså mors, prosjekt er uforløst og hvorfor ikke kjenne litt på avmakten som vi ikler oss selv i et oppjaget nyhetsmarked som pusher kjøpsideologien nedover halsen vår til vi brekker oss og oppdager ufordøyde setninger og overskrifter og hele artikler i spyet? 
Hvorfor ikke søke til kjernen i den kjente løken, nærme seg sannheten og omsider tre inn i Wyller-land, der tiden står sentralt? For hva er tid? Hm? Klokkeslag og rutiner og rytmer og hendelser og vaner, sier du? Og så? Ta en rutine ut av rutinen, hva er den da? 
Og slik leves lørdagen, og lørdagen leves slik, med grøt og godteri og lasagne og vennskap som kommer og vennskap som tar ferie og fjorden som dekkes av tåke så tett som sukkerspinn og vinden som er vill og velter varmegradene overende og peisovnen som tas i bruk, her er et drag av høst i luften, et drag av høst, så ferdig løet ved fra i fjor bringes innomhus, midtsommers, en avisside fra mai rives opp og brukes som opptenning, en ulest avisside, men så ser mor en artikkel fra forrige måned, en artikkel hun aldri fikk lest, om vocoderens liv og rolle i musikken, en beretning i den røde arbeideravisens mandagsbilag, om krig og musiske metoder, den ligger på toppen av haugen i de døde avisers korg og sier heisann, kvinne, husker du meg? Still waiting for you, liksom. Og vedens velvillige varme sprer seg i rommet. Lørdagen rusler på kjølige føtter inn i søndagens hellige frihet. Snart er en uke omme, en uke på fire aviser, hundre og femti siders tekst, over to tredjedeler er fremdeles ulest idet tirsdagen biter seg selv i halen, bortsett fra at datoen er en uke eldre. Og tanken på hva en avis egentlig er, melder seg på sitt sanneste nivå. De uleste sider gir dårlig samvittighet, de er jaget som ligger der i en stadig voksende bunke og breser og bruser og brummer les, kvinne, les og følg med på handlinger og hendelser og knel for nyhetenes mektige og avmektige formidlere, hva var det siste hun leste i lyset fra kveldslampen sånn like før klokken slo tolv i går? Kinoens fall, leste hun, feriekvinnen, i Ulrik Eriksens kommentar i Morgenbladet, med fire fnisende jenter og en femåring, han i dyp søvn, i soverommet på loftet, leste hun at kinoens fall (tolkning) begynte i det den prøvde å tilpasse seg tiden, i det den moderniserte sine kopier og fremvisere to år tilbake i tid, de kinematografiske ur-metoder, rullen som snurrer i bakrommet, støvet som danser foran lerretet i det vesle ventetidsrommet mellom reklame og langfilm, knitringen på lydsporet, blir en fortelling om kinoens paradis, der historien er en tårevåt greie om fortidens fantasiformidling og de enkle tider da det norske folk i by og bygd gikk og ventet på at en filmkopi kom reisende med fly eller tog eller bil eller kanskje en rytter, fra forrige by eller bygd, ja, folket måtte vente, hva skjer med vent, egentlig, her er ingen tid for langsiktige betraktninger, ingen rom for kjedsommelighet, ingen trening av tålmodighetens kunst, her er bare fast food og fast film og fast bygging, en egyptisk pyramide ville aldri vært mulig å oppreise nå, i vår tids æra, her finnes ingen evne til å konstruere seg inn i fremtiden, hurtighet, folkens, effektivitet, bygg, riv, les, lær, pugg, skap, bruk, kast, fyll ethvert tidsrom med handling og vent aldri, dvel aldri, se bare på fjorden, ingen båt er bygget for ro og fred, fart, fart, fart over hele linjen, å, hvilken herlighet å se den enkle oselveren med en far som ror sine barn fra brygge til brygge, han ror i protest mot de motoriserte bråkebøttene som herjer Ryfylkesjøene, hans tre barn henger over båtrekken og speiler seg i åretakenes ringer, de kjenner havet bevege seg under båten, de ser fisken som vader i sjøkanten, de er, enkelt og greit, de bare er, og kinoen er som motorbåtene, for nå, nå er alt digitalisert og tilgjengelig og de besøkende velger blockbusterne i stedet for norske produkter, for eksempel, kinoen tilpasser seg tiden og ikler seg de digitale klær og blir akkurat som alt annet i den digitale vrimmelen, ikke et alternativ, ikke en oselver. Akkurat som avisene. Stadig i fornyelse, på vei opp de digitale trappetrinn, inn i himmelen, kanskje, inntil mulighetene blir så mange, arenaene så mangfoldige, språkbevisstheten så utvannet, at de babelske forbannelser inntreffer nyhetsverdenen og ingen forstår andre enn seg selv. Kjære Sven Egil Omdal og alle andre papiravispessimister! Kle av dere samtidsklærne, rusle nakne rundt i en enkelt avisutgave, bare for en uke eller to, speil dere i årens, eller var det ordets, ringer, kjenn havet under båten, se fisken vade. Her er så mye å lese og så mangt å tenke og så mye mer enn deres kjipe kjappe medievitervurdering av det trykte ord.
Og de fire utgavene ligger sånn passe brukt midt på furubordet med alle merkene, bordet som familiemoren arvet av sin storebror, perfekt for hytteliv, uten duk, med spor av bruk, de fire utgavene ligger midt på bordet og er liv. Avisens liv. Kildenes liv. Journalistenes liv. Redaksjonenes liv. De er gjenfortellinger av hendelser, beskrivelser av mennesker, tråder som veves inn i nuet, inn i fortidens teppe og et sted lever fortellingene videre, de kinesiske familiene som mistet sine barn, den norske dikteren som egentlig er fisker, Senjas poetiske sønn, tenåringspiken som slanker seg og stadig ser tykkere ut, i speilet på rommet sitt, bare fordi hun fikk en tanke om å slanke seg, hvor enn den kom fra, tanken, så lever hun videre i kraft av sitt livsprosjekt, mens menneskene rundt ser henne forsvinne, og fyrstikkarbeiderskenes barnebarn betrakter, kan hende, det samme bildet i Morgenbladet og begynner å lete frem sine formødres fortellinger, en bygdekino åpner lageret og skaper retrokinoen som får kultstatus og besøkes av backpackere fra den ganske klode.