Lenge
leve stereotypiene
«Mamma, den er så sterk, løvetannen, den vokser over alt.» Femåringen i shorts langs skoleveien.
Pjokkens vesle verden er rammet inn av gult. Funderingene har vår, tra la la
vår i hele seg.
«Ja,
men løvetann er ugress, vet du.» Morssvaret er merkverdige morsesignaler fra
siviliserte melkeveier. Den voksne innsikt lander som en ufo i barnesinnets
lekegrind. Det vakre blir vanskelig.
«Ugress?
Er løvetann ugress? De gule, sterke, snille blomstene, ugress?» Femåringen
kneler ved grøftekantens vekst. Han stryker en fing over de glødende,
tettsittende kronblad. Blomsterkurven er som kosebamsens myke pels. En humle
danser vårvals med løvetannen ved siden av. Ugress? De ugreie sannheter tynger
femåringen. Han rister forsiktig på hodet. Nye funderinger tar form.
Å ha en Albert i ermet er bedre enn ti intellektuelle på taket. Så kom, la oss klatre ned fra
de svimlende tilstander og sette oss på en sliten benk i solveggen og lese det
Bergströmske bokverk. Om den gang Milla var en venn. Bestevenn. Før hun fikk
kjønn. Å, som de lekte, i trehytten, høyt der oppe, med løvkronen som tak, nær
himmelens uendelighet, på jakt etter evige tilstander, Milla, med all sin
fantasi, og Albert, så aldeles pålitelig, sammen i tilværelsens utholdelige
trygghet, eia var vi der. Men så kom skriften på veggen. ALBERT LEKER MED
JENTER. Guttedoens brukere hvisket et mantra til besvær; leker med jenter,
leker med jenter. Men Milla var jo Milla. Jente, ja, men mer enn kjønn; Milla var
tøff, oppfinnsom, gullhåret, atletisk, morsom, forbilledlig, kunnskapsrik. Det
vennskapelige blir vanskelig. Kjønn? Albert går i stå. Han snubler i
stereotypiens stereotypi. Løvetann blir ugress.
«Du må komme, kjære. Tegningen viser at nå trengs en kvinne.» Far i huset mekker Ikeas Friheten.
Sovesofasjeselong. Materiell oppgradering. Det blå rommet blir hvitt. Svenske
tegninger viser vei. Mor nøler. «En
kvinne? Nå?» Den likestilte tanke lander som en ufo i voksenhetens lekegrind. Det
velmenende blir vanskelig. Løvetann blir ugress. Litteratenes grammatikalske
pronomennyvinning, hen i stedet for han og hun, er fremmed for illustratøren.
Menn mekker, kvinner gir en hjelpende hånd. Far peker, med et flir om munnen, se,
her, sånn, Friheten tar form mens du holder her, kjære, og mor ler, hun er
halvveis, som i det Falkeidske dikt, med ett bein i kjøkkenet og ett i
fugletrekket, på vei, alltid på vei. Men med Albert og femåringsfunderinger i
ermet, tenker hun; lenge leve stereotypiene.
Og Frihetens sjeselong.
På trykk Klassekampen, siste side, 5.juni, I dag-spalten