fredag 7. juni 2013


 Lenge leve stereotypiene


«Mamma, den er så sterk, løvetannen, den vokser over alt.» Femåringen i shorts langs skoleveien. Pjokkens vesle verden er rammet inn av gult. Funderingene har vår, tra la la vår i hele seg.
«Ja, men løvetann er ugress, vet du.» Morssvaret er merkverdige morsesignaler fra siviliserte melkeveier. Den voksne innsikt lander som en ufo i barnesinnets lekegrind. Det vakre blir vanskelig.
«Ugress? Er løvetann ugress? De gule, sterke, snille blomstene, ugress?» Femåringen kneler ved grøftekantens vekst. Han stryker en fing over de glødende, tettsittende kronblad. Blomsterkurven er som kosebamsens myke pels. En humle danser vårvals med løvetannen ved siden av. Ugress? De ugreie sannheter tynger femåringen. Han rister forsiktig på hodet. Nye funderinger tar form.
Å ha en Albert i ermet er bedre enn ti intellektuelle på taket. Så kom, la oss klatre ned fra de svimlende tilstander og sette oss på en sliten benk i solveggen og lese det Bergströmske bokverk. Om den gang Milla var en venn. Bestevenn. Før hun fikk kjønn. Å, som de lekte, i trehytten, høyt der oppe, med løvkronen som tak, nær himmelens uendelighet, på jakt etter evige tilstander, Milla, med all sin fantasi, og Albert, så aldeles pålitelig, sammen i tilværelsens utholdelige trygghet, eia var vi der. Men så kom skriften på veggen. ALBERT LEKER MED JENTER. Guttedoens brukere hvisket et mantra til besvær; leker med jenter, leker med jenter. Men Milla var jo Milla. Jente, ja, men mer enn kjønn; Milla var tøff, oppfinnsom, gullhåret, atletisk, morsom, forbilledlig, kunnskapsrik. Det vennskapelige blir vanskelig. Kjønn? Albert går i stå. Han snubler i stereotypiens stereotypi. Løvetann blir ugress.
«Du må komme, kjære. Tegningen viser at nå trengs en kvinne.» Far i huset mekker Ikeas Friheten. Sovesofasjeselong. Materiell oppgradering. Det blå rommet blir hvitt. Svenske tegninger viser vei. Mor nøler. «En kvinne? Nå?» Den likestilte tanke lander som en ufo i voksenhetens lekegrind. Det velmenende blir vanskelig. Løvetann blir ugress. Litteratenes grammatikalske pronomennyvinning, hen i stedet for han og hun, er fremmed for illustratøren. Menn mekker, kvinner gir en hjelpende hånd. Far peker, med et flir om munnen, se, her, sånn, Friheten tar form mens du holder her, kjære, og mor ler, hun er halvveis, som i det Falkeidske dikt, med ett bein i kjøkkenet og ett i fugletrekket, på vei, alltid på vei. Men med Albert og femåringsfunderinger i ermet, tenker hun; lenge leve stereotypiene. Og Frihetens sjeselong.

På trykk Klassekampen, siste side, 5.juni, I dag-spalten