Nødens estetikk
En
liten pike kryper på alle fire. Utmattet. Forlatt. Et sted i Sør-Sudan. Gribben
lander. Kevin Carter foreviger pikens kamp. Året 1993. Fotohistorie på trykk i
The New York Times. Debatten dirrer; om bruken av bildet, om råheten i avisredaksjonen,
om manglende inngripen. Hvorfor bare det heslige, Kevin? Spørsmålet vandrer på
velstandsføtter inn i vår nære hverdag.
Søndagens
gudstjeneste er så vidt i gang. Lovsangen smyger seg ut i foajéen. Vår Gud han er så fast en borg. Femåringen
tripper på tærne foran reolen med rålekker nips.
«Kan
jeg få en sånn gul kylling? Å, jeg trenger den, mamma».
Guttens
kjøpelyst er driftet av egenkjærlighet. Ønsket om å eie. Begjær etter de vakre,
unyttige varer. Laget i Etiopia. Eller India. Eller Pakistan. I slummens dype
grøft. For et marked blant de velstående.
Veldedighetsmarkedet. Shopping i kirketid. De fjerne menneskers nød lærer velkledde
barn handelens kunst. For her spinner ingen selv. En moderne menighet midt i
oljebyen. Bedre beliggenhet finnes ikke. Døren er åpen for alle folkeslag. For deg
og meg. For rik og rik. Og på veggene henger bilder av fattige, slitne, lidende.
Perfekt komponert. Bevisst billedspråk. Balanse. Det gylne snitt. Den carterske
spenning lever. Et sovende, nakent barn på den asfalterte fortauskanten. En sarikledd
kvinne på en plaststol, hennes avkledte barn på armen, tomhetens blikk. De er
de navnløse. Fanget i fotografiet. Bildene er rommets bekledning. Nødens
estetikk på nådens scenekant. Flombelyst. Kjøp, så skal du få. Vis din
veldedighet. Syn folket din nestekjærlighet. Og salig er du som sulter, for din
figur er ikonisk. Rikdommens rus forkorter empatiens rekkevidde. En slagmark er
skjønnhet. En krig er monumental. En utarmet kropp er dekorativ.
«Kan
jeg, mamma?»
Moren
rister på hodet. Gutten sukker.
Gudstjenesten
går sin gang. En søndag viet veldedighet. Giverglede. Han hjelper oss i nød og sorg og vet oss vel å berge. For i det
heslige finnes en mulighet for vekst. For endring. For total makeover. De
maktesløse kan bli mektige. De sultne kan bli mette. De svake kan bli sterke. Bak
lidelsen ligger løftene om verdighet og liv foldet sammen som to hender. Her
finnes håp. Her finnes tro. Her finnes kraft. Den bergprekende visdom varer
evig. Eller? Innlevelsens ekthet er uløselig tilknyttet individets empati, betinget
av øyeblikket intensitet. Og nødens estetikk i de rikes liv fører nåden til
fall.
Femåringen
kikker på sin mor ved salmens slutt. Et
Guds ord kan ham binde.
«Mamma?»
På trykk Klassekampen, siste side, 2.mai