onsdag 8. mai 2013



 Nødens estetikk


En liten pike kryper på alle fire. Utmattet. Forlatt. Et sted i Sør-Sudan. Gribben lander. Kevin Carter foreviger pikens kamp. Året 1993. Fotohistorie på trykk i The New York Times. Debatten dirrer; om bruken av bildet, om råheten i avisredaksjonen, om manglende inngripen. Hvorfor bare det heslige, Kevin? Spørsmålet vandrer på velstandsføtter inn i vår nære hverdag.
Søndagens gudstjeneste er så vidt i gang. Lovsangen smyger seg ut i foajéen. Vår Gud han er så fast en borg. Femåringen tripper på tærne foran reolen med rålekker nips.
«Kan jeg få en sånn gul kylling? Å, jeg trenger den, mamma».
Guttens kjøpelyst er driftet av egenkjærlighet. Ønsket om å eie. Begjær etter de vakre, unyttige varer. Laget i Etiopia. Eller India. Eller Pakistan. I slummens dype grøft.  For et marked blant de velstående. Veldedighetsmarkedet. Shopping i kirketid. De fjerne menneskers nød lærer velkledde barn handelens kunst. For her spinner ingen selv. En moderne menighet midt i oljebyen. Bedre beliggenhet finnes ikke. Døren er åpen for alle folkeslag. For deg og meg. For rik og rik. Og på veggene henger bilder av fattige, slitne, lidende. Perfekt komponert. Bevisst billedspråk. Balanse. Det gylne snitt. Den carterske spenning lever. Et sovende, nakent barn på den asfalterte fortauskanten. En sarikledd kvinne på en plaststol, hennes avkledte barn på armen, tomhetens blikk. De er de navnløse. Fanget i fotografiet. Bildene er rommets bekledning. Nødens estetikk på nådens scenekant. Flombelyst. Kjøp, så skal du få. Vis din veldedighet. Syn folket din nestekjærlighet. Og salig er du som sulter, for din figur er ikonisk. Rikdommens rus forkorter empatiens rekkevidde. En slagmark er skjønnhet. En krig er monumental. En utarmet kropp er dekorativ.
«Kan jeg, mamma?»
Moren rister på hodet. Gutten sukker.
Gudstjenesten går sin gang. En søndag viet veldedighet. Giverglede. Han hjelper oss i nød og sorg og vet oss vel å berge. For i det heslige finnes en mulighet for vekst. For endring. For total makeover. De maktesløse kan bli mektige. De sultne kan bli mette. De svake kan bli sterke. Bak lidelsen ligger løftene om verdighet og liv foldet sammen som to hender. Her finnes håp. Her finnes tro. Her finnes kraft. Den bergprekende visdom varer evig. Eller? Innlevelsens ekthet er uløselig tilknyttet individets empati, betinget av øyeblikket intensitet. Og nødens estetikk i de rikes liv fører nåden til fall.
Femåringen kikker på sin mor ved salmens slutt. Et Guds ord kan ham binde.
«Mamma?» 

På trykk Klassekampen, siste side, 2.mai