Nødens estetikk

En liten pike kryper på alle fire. Utmattet. Forlatt. Et sted i Sør-Sudan. Gribben lander. Kevin Carter foreviger pikens kamp. Året 1993. Fotohistorie på trykk i The New York Times. Debatten dirrer; om bruken av bildet, om råheten i avisredaksjonen, om manglende inngripen. Hvorfor bare det heslige, Kevin? Spørsmålet vandrer på velstandsføtter inn i vår nære hverdag.

Søndagens gudstjeneste er så vidt i gang. Lovsangen smyger seg ut i foajéen. Vår Gud han er så fast en borg. Femåringen tripper på tærne foran reolen med rålekker nips.

«Kan jeg få en sånn gul kylling? Å, jeg trenger den, mamma».

Guttens kjøpelyst er driftet av egenkjærlighet. Ønsket om å eie. Begjær etter de vakre, unyttige varer. Laget i Etiopia. Eller India. Eller Pakistan. I slummens dype grøft. For et marked blant de velstående. Veldedighetsmarkedet. Shopping i kirketid. De fjerne menneskers nød lærer velkledde barn handelens kunst. For her spinner ingen selv. En moderne menighet midt i oljebyen. Bedre beliggenhet finnes ikke. Døren er åpen for alle folkeslag. For deg og meg. For rik og rik. Og på veggene henger bilder av fattige, slitne, lidende. Perfekt komponert. Bevisst billedspråk. Balanse. Det gylne snitt. Den carterske spenning lever. Et sovende, nakent barn på den asfalterte fortauskanten. En sarikledd kvinne på en plaststol, hennes avkledte barn på armen, tomhetens blikk. De er de navnløse. Fanget i fotografiet. Bildene er rommets bekledning. Nødens estetikk på nådens scenekant. Flombelyst. Kjøp, så skal du få. Vis din veldedighet. Syn folket din nestekjærlighet. Og salig er du som sulter, for din figur er ikonisk. Rikdommens rus forkorter empatiens rekkevidde. En slagmark er skjønnhet. En krig er monumental. En utarmet kropp er dekorativ.

«Kan jeg, mamma?»

Moren rister på hodet. Gutten sukker.

Gudstjenesten går sin gang. En søndag viet veldedighet. Giverglede. Han hjelper oss i nød og sorg og vet oss vel å berge. For i det heslige finnes en mulighet for vekst. For endring. For total makeover. De maktesløse kan bli mektige. De sultne kan bli mette. De svake kan bli sterke. Bak lidelsen ligger løftene om verdighet og liv foldet sammen som to hender. Her finnes håp. Her finnes tro. Her finnes kraft. Den bergprekende visdom varer evig. Eller? Innlevelsens ekthet er uløselig tilknyttet individets empati, betinget av øyeblikket intensitet. Og nødens estetikk i de rikes liv fører nåden til fall.

Femåringen kikker på sin mor ved salmens slutt. Et Guds ord kan ham binde.

«Mamma?»

På trykk Klassekampen, siste side, 2.mai

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor, (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Les mer

Lytt, du jord

Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud! Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg! Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port! Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg! Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne! Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg! For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede! Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg! Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Les mer

Last mitt skip, sønn

ESSAY 3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og

Les mer

Pauserom

Søk i denne bloggen