Gå til hovedinnhold

Når kunnskapen kamuflerer


På trykk nytid 7.mars 
r kunnskapen kamuflerer


La barnet vaksineres, følg de anbefalte retningslinjer, og livet blir en velgjørende vandring, utenfor faresonen. I virkeligheten har du intet valg. Eller?

Av Tone R. Skartveit

- Vaksinen skal atter få sitt påfyll, sier hun, til sin mann, og viser arket fra sjetteklassingens skolemappe. Tilbud om MMR, hilsen helsesøster[1]. Kvinnen blotter sin uro, bygget på opplysningene som finnes i de ubelyste kroker, utenfor styresmaktens informasjonskilder, et sted mellom konspirasjonens galskap og motforestillingenes fornuftige kritikk, opplysningene som gir rom for et valg, et annerledes valg, som gjør at nå, nå beveger de seg i risikosonen, de små, der faren for smitte og sykdom er en sort og fandenivoldsk sky over sjel og kropp. Den humane cellelinje WI38 fortsetter sin vandring, fra pode til pode, og kunnskapen, teknokratiets tilsynelatende velfunderte visdom, formidlet gjennom Nasjonalt Folkehelseinstitutts effektive og velmenende vaksineprogram, kamuflerer fremdeles opplysningene som vekker den etiske refleksjon. Her, på arket fra sjetteklassingens skolemappe, er fakta om meslinger og kusma og røde hunders, rubellas, mulige virkning på den vesles fysiske tilstand. Intet om hvordan vaksinen blir til.
I Norsk offentlig utreding (NOU) 2011:21 «Når døden tjener livet», står det skrevet at i følge transplantasjonslovens paragraf 8b er celler og vev fra provosertaborterte fostre tillatt brukt i medisinsk forskning, herunder utvikling og fremstilling av vaksine, diagnostikk og behandling, og at en slik anvendelse kun skal skje dersom det ikke finnes andre likeverdige metoder.[2] Finnes likeverdige metoder? I Norge er abortsaken en lunken samtale. Ingen barrikader er synlige, krigen om de ufødte kroppenes verdi er for lengst over, kvinnens selvbestemmelsesrett er suveren, feministenes syttitallskamp er for lengst blitt formulert i abortloven. En celleklump er intet liv, selv om de fleste er enige om at abort bør unngås, eller at tallene må ned, for 15343 svangerskap ble avbrutt i 2011[3], 15343 barn fjernet fra livets scene før flomlyset ble slått på. Fostermengden etter abortene er følgelig stor og forskningsmaterialet tilgjengelig og tillatt, i lovs form, å bruke, og når vaksiner skal fremstilles, når døden kan tjene livet, hvilke etiske hensyn tas?
When you gonna wake up, spør Dylan, i kraft av sin tro og overbevisning og trosser sin status som kulturradikal protestsanger og hippiehelt og modig motkraft til de store makter og synliggjør sin svakhet og åndelige nakenhet og Vårherres vilje og mening og menneskets iboende flokkmentalitet. Vi tenker i tilrettelagte termer, sluker de offentlige informasjoner, ja, for slik er vår ferd, fortrolig innrettet på de styrende myndigheters arena, nøye tilpasset tidsånden, nær kilden til rett liv og leven. Men noen ganger er det all right å ta en Dylan, when you gonna wake up, for her finnes så mye mer. De moralske spørsmål og etiske utfordringer er usynlige tråder innvevd i vårt hverdagslige nettverk av vaner og virksomhet og vennskap og handlinger og hendelser. Hverdagshelten, den trivielle tenker som tar et steg til siden der andre valser videre, er nødvendig, et motstykke til massevandringen på de tilrettelagte veibaner. Og når vaksinen skal få sitt påfyll, er noen parat til å si stopp, nei takk, men blir de hørt og tatt på alvor?
I 2011 kom 60200 [4]barn til verden i vårt vidstrakte land. De løftes varsomt og velmenende inn i det norske barnevaksinasjonsprogrammet, forvaltet av Nasjonalt Folkehelseinstitutt, etter tre spede måneder, og ferdes på vaksinasjonsveien frem til de er femten veslevoksne år og kan uteksamineres med et ferdig utviklet immunforsvar. Elleve nøye registrerte og disponerte og delegerte nålestikk verner mot alt fra difteri til humant papillomavirus. To av nålestikkene har preparatnavnet M-M-RVAXPRO «Sanofi Pasteur MSD»[5], som kortfattet kalles MMR. Første dose injiseres når poden er rundt halvannet år, siste dose i sjette klasse. I 2011 var tilstanden i riket slik at 93 prosent av to-åringene tok vaksinen, 94 prosent[6] av seksten-åringene. Få foreldre valgte å holde seg og sine etterkommere utenfor.
«Vaksiner gis tusenvis av barn for å hindre alvorlig sykdom som bare rammer en prosent eller enda færre», skriver Hanne Nøkleby og Berit Feiring, fra Nasjonalt Folkehelseinstitutt, en artikkel i Tidsskrift for Den norske Legeforening[7].
«En vaksine er som en forsikring, noe alle trenger fordi vi ikke vet hvem som blir rammet», skriver de.
Og stadfester frykten for å bli syk som en viktig motivator på veien mot den vaksinefriske helsetilstand for folk flest. Verden er et utrygt sted, ingen vet hvem som vil falle, Folkehelseinstituttet er et skjold og vern om din sunne, sykdomsfrie væren.
Men en svensk pikebaby ble aldri født, en gang på midten av 60-tallet. Hun var uønsket og ble fjernet fra sitt mors liv i tolvte uke. Den vesles lungevev ble i 1965 brukt av Leonard Hayflick ved Wistar Institute, University of Pennsylvania, i utviklingen av den humane diploide cellelinjen WI38. Samtidig raste en rubella-pandemi i verden. Mange fryktet smitte av og skade på fosteret og valgte fremprovosert terapeutisk abort. Dr. Stanley Plotkin med kollegaer fra Wistar Institute fikk bruke vev fra abortene, og etter prøver fra den tjuesyvende aborten i serien, og fra den tredje vevsprøven, RA27/3, ble resultatet som ønsket; forskerne klarte å isolere virus som lot seg dyrke i cellelinjen WI38, en ny vaksine ble fremstilt. Røde hunder kunne nå bekjempes, og cellelinjen har vandret på vaksineføtter frem til vår tids MMR-variant.[8]
Men ingen cellelinje varer evig. De blå horisonter er halve sannheter. For WI38 er dødelig, hver dose som brukes forkorter dens levetid. De lønnlige mitoser har en målbar grense, oppkalt etter nevnte Leonard Hayflick; The Hayflick Limit.[9] Rubellatårnet når ikke inn i himmelrommet, nye aborter må til. Eller nye teknologiske metoder. Men lønnsomhet og effektivitet er stikkord i legemiddelproduksjonen, og opprettholdelse av vaksineprogrammet og vern av våre minste er vektige argument for ikke å endre retning fra den virkningsfulle veien vi allerede ferdes på. De etiske utfordringene som aborten fremkaller, synes uinteressante i farmasøytindustrien og blant vaksineformidlerne, Folkehelseinstituttet utelater etikk på sine tilrettelagte informasjonssider.
«Det synes gjennom det som opplyses på nettsidene til Folkehelseinstituttet, som om det er gjeldende offisiell filosofi her til lands at etiske utfordringer knyttet til fremstilling av rubella-vaksinen ikke er en aktuell problemstilling», skriver Øystein Winnem i sin prosjektoppgave i medisin ved Universitetet i Oslo fra 2008. [10]
De sitter i skyggen av kveldens ro, de to, på den tiden av døgnet skuldrene senkes og samtalen rusler rolig og uforstyrret langs det daglige kutråkk av gjøremål og hendelser og søskenslag og barnlige ord og setninger som stadfester livet som levelig og lønnlig håpefullt og til og med himmelsk herlig. Den voksne hvile skulle vært fullkommen, egentlig, idet kvelden snurper seg sammen og overlater sin eksistens til nattens usette drømmesyn. Men hun viser brevet fra helsesøster og minnes den gang minstemann, nummer fem i rekken, skulle få sin første dose MMR. Mor visste at vaksinen var fremstilt i fostervev, men hverken helsesøster eller lege trodde på hennes påstand, nei, her er ingen humane diploide celler, sa de, inntil hun viste dem vaksinens pakningsvedlegg, punkt seks, om sammensetningen av M-M-RVAXPRO; rubellavirus Wistar RA 27/3 stamme, produsert i human diploid lungefibroblaster (WI38)[11]. Helsesøster ble slått av sin egen uvitenhet, men legen kastet vedlegget i søppeldunken, forlot rommet og ropte fra gangen, på vei til sitt eget kontor:
- Hva med alle de som har blitt reddet på veien, verden over, alle de som vant livet, millioner av barn, fordi et foster ble fjernet fra en livmor for lenge siden?
Hans poeng pekte på konsekvensen av den påståtte etiske ugjerning, en konsekvens som utelukkende, i følge ham, er positiv, så positiv at intet annet er verdt et snev av refleksjon og diskusjon.
- Men null og niks om abortens problem, sier hun, moren, og omsluttes av en tung fornemmelse av svik. Sitt eget svik. For her er muligheten for å verne barna, gi dem beskyttelse mot sykdom og smerte. Et lite nålestikk, og vips, bekymringen forsvinner fra livets scene. Vaksineveldet er en velsignelse for foreldrefolket. Og en plikt. MMR gir en byrde mindre å bære. Eller kanskje ikke. For hva er vel et menneske? Hvordan begrense og definere den humane eksistens? Menneskeverd? Et menneske er mer enn fysiologi. Et menneske er refleksjon. Ettertanke. Dybdedykk i problemstillinger som er evig til stede i liv og leven. Når ble jeg til? Når får jeg verdi?
- Det er som om de utelukker vår evne til ettertanke og analyse, sier hun, og han nikker. For de to, en mor og en far, er sammen i tvilen på den sterke styringsmakt, forårsaket av en informasjonsutelatelse, og en tro på det usette livets rett til vern, i dypet av sin mor, vern mot medisinske inngripen og fremskritt og legemiddelindustriens usynlige vilje til økonomisk vekst og den politisk korrekte moral og øyeblikkets elendighetslammelse.  De er syndere, foreldrene. De gjør motsatt av folk flest. De velger vekk vaksinevelsignelsen. I alle fall to av de statlige nålestikk. Og utsetter andre individ for smittefare. Økt sykdomsrisiko. Senvirkninger. Offentlige helseutgifter til sykebehandling. Lidelsens uutholdelige tilstand. Men makt møter avmakt, de foresattes problem er deres etiske bevissthet, de har en fot i annerledesland, de gjør en Dylan, og sier: When you gonna wake up? Vis oss mer enn veien dere vil vi skal gå, vis oss utvelgelsen, bakgrunnen for vaksinens tilblivelse, hvem gjorde hva og hvor og alternativene, vis, ikke skjul, for her finnes en annen måte, ikke sant?



[1] Skriv til foreldre/foresatte i 6.klasse, Stavanger kommune, 2013, Tilbud om MMR vaksine.
[2] NOU 2011: 21, kapittel 3.1.3.
[3] Abort – faktaark med statistikk – Folkehelseinstituttet.
[4] www.ssb.no/fødte/
[5] www.fhi.no/dokumenter/5368b2a00e.pdf
[6] www.fhi.no/dokumenter/5368b2a00e.pdf
[7] Artikkel «Det norske vaksinasjonsprogrammet», 2006, tidsskriftet.no/article/1435947.
[8] Informasjon hentet fra Øystein Winnems prosjektoppgave i profesjonsstudiet medisin ved UiO, 2008, «Etiske utfordringer knyttet til bruk av vaksiner fremstilt i fostervev».
[9] Øystein Winnems prosjektoppgave, UiS.
[10] «Etiske utfordringer knyttet til bruk av vaksiner fremstilt i fostervev», UiO.
[11] Felleskatalogen. Pasientutgave: M-M-RVAXPRO Sanofi Pasteur MSD.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og