Gå til hovedinnhold

Min frihet vugges i tidens favn



Min frihet vugges i tidens favn

En kampklar kvinne fanger tidsånden og tenker forbi de stereotypiske termer og unngår å følge flertallets takt. Men er hun fri?


Av Tone R. Skartveit, husmor

Hun gav sitt liv til Kristus, den salige Jutta, en vakker og attraktiv kvinne den gang på 11-hundretallet, og i skyggen av middelalderens mørke mystikk, tynget av sine tanker om helliggjørelse, tok hun et valg. Eremitt, jeg vil bli eremitt, proklamerte hun, og gjorde alt hun kunne for å nå sitt mål, for å få innpass i klosteret, sammen med vesle Hildegard, blant alle mennene, og hun lot seg mure inne, Jutta, hennes livsbolig ble en eneboercelle nær inntil kirken i benediktinerklosteret på Disibodenberg[1], Guds nåde var mer en nok for den salige kvinneskikkelsen, hennes kropp og tanke ble fullt og helt tilrettelagt og innrettet som et redskap i Vårherres hånd. Noen vil si hun var tvunget av sin tids fromhetsideal, det patriarkalske praktnummer, all makt til det kirkelige mannfolk, ti, kvinne, din vei er ikke din egen, fall på kne og tilbe, knel, kvinne, du er intet i deg selv, din væren defineres i kraft av det hellige rom, befolket av det motsatte kjønn. Andre vil si hun var sterk, den salige Jutta, for hun valgte sin egen livsvandring, hennes mål var hennes eget, eller Guds, gå, du fromme, følg ditt kall, knel i renhet, definer din hellige rolle, iverksett ditt liv som du vil, og Jutta viste vei, hun var et forbilde, for sine likesinnede, i sin samtid, menn og kvinner i kloster. Og hun ble foreviget ved sin handling.
Men var eremitten fri?
Er jeg fri?
- Ikke noe er mer lønnsomt for samfunnet enn å investere i gode barnehager, sier Mari Rege, profilert professor i økonomi ved Universitet i Stavanger,[2] og Rege betrakter småfolkets oppvekst med det samfunnsøkonomiske blikk, den oppvoksende skare pakkes inn i tall og tabeller og tap og fortjeneste og teori og strategi og spill og forskning. Intensjonen er all right, hver og en skal få like gode forutsetninger og muligheter, finne sin form og vei og fange sitt selvbilde og utvikle sitt potensiale under kyndig, men offentlig ledelse, intensjonen er all right, men bare dersom det ikke finnes forskjellighet mellom barnehagene og deres pedagoger, ingen forskjellighet, garantert likhet for hver eneste vesle pode. Men er det mulig? Uansett er et privat hjem for uforutsigbart, og derfor uegnet i stimulansen av barnets utvikling, her finnes så mange ulike foreldrepersonligheter og sosiale forhold og normer og moraler og kunnskaper og former og farger og kulturer og meninger og dermed blir en oppvekst i et privat hjem en berg- og dalbane for den vesle pode, i stedet for en forutsigbar ferd, styrt av utenforfamiliære likhetspedagoger, langs en enveiskjørt motorvei, fullstendig uten humper og bakker og svinger, i det store barnehageprosjektet. 
- Du mamma, kan ikke vi to være sammen i dag? Vi to? Må jeg i barnehagen?
Morgenstundens magi foredlet øyeblikket. Himmelen var isblå og blodrød på samme tid. Solen sang sin novemberblues, hennes gråtkvalte pliktgang over himmelhvelvingen hadde så vidt begynt. Og tok snart slutt. Og slik gikk dagene. Lyset falmet. Mørket overtok. Novemberblues. Det er fire måneder siden nå, at samtalen i sofaen med minstemann fant sin form. Han satt stille og kikket ut vinduet, mot soloppgangen, i ullstillongs, ullgenser, ullstrømper. Og han formulerte sitt mantra; hjemme med deg, mamma. For samtalen med førskolegutten, i sofaen, den gang, han som ville være hjemme i huset sitt, etter at de andre i søskenflokken hadde gått til skolen og lesestunden på mors fang var over og tiden klar for avgang, gjentas og gjentas; må jeg i barnehagen, mamma?
- Men, gutten min, her hjemme vil du bare savne noen å leke med, svarte, og svarer, femåringens mor, hun som fremdeles bærer byrden av en barnehageplass på sine skuldre. For velstanden er en verkebyll i samfunnsbyggingen, den lokale nabolagsscenen er tom og trist, et falmet teater. Og femåringen forstår etter hvert hva hun mener, moren. Ingen nabobarn roper i gatene. Ingen småtasser banker på døren og spør om kompisen kommer ut for å leke. Ingen nabokjerringer pakker matpakken og ryggsekken og møter til avtalt tid ved lekeplassen for å sosialisere de små og småsnakke husmoderlig om stort og smått og surt og søtt. Kvinnefrigjøringens ypperstefane er en fantomtegning av kvinnen med forkle og smil og to prektige barn rundt bordet, stemplet med ordet forkast i sorte, harde bokstaver. Bærekraftig er frihetens vektskål. Verdiskapning likeså. Og god samfunnsøkonomi. Bare 80 prosent av de norske ettåringene er i barnehage.[3] Tjue prosent to go. Full sysselsetting på kvinnefronten glitrer som en stjerne i det fjerne. Målet er ennå ikke nådd. Too much deltid. For få toppledere. Fyll opp institusjonene med bleiebærende og bablende småfolk og systematiser og registrer deres oppvekst og innsikt og væren og vei fremover i livet. Følg med fra vugge til grav, test og kartlegg og kontroller og sørg for en fullverdig ferd på catwalken mellom utdanningsinstitusjonene og inn i yrkeskarrieren. For den voksnes, særdeles den kvinneliges, fullstendighet og selvstendighet og mening og verdi, oppnås ikke hjemme, ikke med egne barn, ikke her, i huset med familiefolket, den voksne frihet finnes i den fulle yrkesutøvelse med utsikter for høyere stilling, bedre lønn og faglig utvikling.
- Mamma, kan ikke vi to gå tur, heller? Sånn som før?
Hun, småbarnsmoren, vil, egentlig, vandre med femåringens hånd i sin, under novembersolens åsyn, inn i vinterens dager, over islagte jorder og under nakne trær, gå våren i møte og motta det velsignende lys og rusle langs gjengrodde stier, sammen, de to, mor og sønn, søke skogens ro, bygge sandslott i sandkassen, plukke nøtter fra høstens grøde, sanse stillheten som kan oppstå idet en gravemaskin slutter sitt virke, være sin sønns hverdagsguide, helt til skoleporten, helt til den dagen skriften og talen og tallene skal finne sin form under den offentlige lærerens kyndige ledelse. Men hun får det ikke til, ikke nå, i sin samtids verdiboble og frihetsanskuelse. Her er annerledes nå, annerledes enn for bare seks-sju år siden, så få som er hjemme, så altfor få.  Noen vil si kvinnens frihet nærmer seg fullstendig. Andre vil si at hun, moren, vugges i Mammons favn.
- I dag er mulighetene for å lykkes i stor grad avhengig av hvilken familie barnet er født inn i – også i Norge, skriver økonomiprofessor Mari Rege.[4] Og mener gode barnehager er virkningsfulle fordi de bidrar til at barn starter likt første skoledag, og dermed har likere muligheter for å lykkes i utdanningsløpet og arbeidslivet. En pode på hjemmebane, med sin mor som ledsager langs hverdagens underfundige vei, betraktes med det økonomiske blikk og blir en flis i øyet for de verdiskapende myndigheter som veier enhver innsats i lønn og fortjeneste. Dessuten er egen konto og selvstendig økonomi eneste saliggjørende livsutførelse for kvinnen. Barnehagen betyr fremtidig lykke i arbeidslivet for den vesle. Og fullbyrdet yrkeskarriere og selvstendighet for mor.
Men blir hun fri?
Er jeg fri?
- Det er innenfor den gitte verden at det er opp til mennesket å få friheten til å seire, og for å vinne den ytterste seier, er det blant annet nødvendig at menn og kvinner, hinsides sine naturbestemte forskjeller, utvetydig hevder sitt kameratskap, skriver Simone de Beauvoir i sitt hovedverk Det annet kjønn. Setningen avslutter hennes 793 sider lange verk fra 1949. Noen vil si hun var tvunget av sin tids kvinneideal, det husmoderlige samfunn, til å forfatte et sådant verk. Tidsånden taklet kvinnekjønnet med immanens; fød ditt barn, før menneskeheten videre og form ditt hjem med kyndig kvinnelighet. I Beauvoirs samtid, i følge forfatteren, fantes et skrik etter alternativitet, og dermed ble Det annet kjønn den moderne feminismens grunnbok, etter hvert fremelsket av akademias sterke kvinnesakskvinner, nilest av de unge søkende og lengtende og spørrende og kritiske og alternative kjønnstypiske utgaver av homo sapiens, uten penis, med livmor, men i utakt med omgivelsenes kvinnesyn. Andre vil si at Beauvoir var sterk, intellektuell og intelligent, for hun begynner sitt verk med en innrømmelse, hun har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen, nølt, fordi emnet er irriterende. En slags verkende byll som består og består og aldri slutter å plage. Men så gjør hun en Jutta, hun tar et valg, får byllen til å sprekke, griper tematikken ved roten, og inspirert av sin tids begrensende kjønnsdefinisjon, følger hun sitt kall, sitt filosofiske talent og sin klarsynthet og spør hva en kvinne er og studerer «kvinnens tradisjonelle skjebne omhyggelig»[5], 793 sider om kvinnens forutsetninger og fremtoninger og begrensninger og muligheter, uten et ønske om å sette evige standarder, definere arketyper, eller sette i bås, tidens takt og tone og tendens avkles, men fargelegger samtidig alle hennes standpunkt. Beauvoir er en nytelse og en prøvelse å lese, hennes søken etter så skape det sanne bildet av kvinnen går i dybden på så mange felt, hun var frustrert og forundret og søkende og modig og morsom.
Men var hun fri?
Er jeg fri?
- Du passer på meg, og det liker jeg, sier den ene sønnen. [6] De sitter rundt middagsbordet, to gutter og mamma Anne Louise Tveter. Som så mange ganger før. Men samtalen er litt annerledes enn ellers. Mamma vil vite om guttene vet hva hun gjør i løpet av en dag. Om de legger merke til hennes arbeid i hjemmet. Nei. Hun er usynlig. Hun er husets engel, alenemoren. Og hun sukker når husarbeidet går sin gang. Men før var alt annerledes. Anne Louise Tveter er psykiater og samfunnsmedisiner. Og hennes liv handlet om å jobbe. Også etter at hun fikk barn. Så ble hun syk. Kreftdiagnosen rammet henne hardt. Først en gang. Så en gang til. I filmen «Dagane flyg» fortelles hennes historie på en varsom måte. Hun ser aldri rett i kamera. Huset og barna og deres hverdag er hennes hverdag. Yrket blir en parentes. Veien hjem, via sykdommen, gjør at Tveter ser sitt forrige liv i et annet lys. Og hun gjør et valg, som Jutta, kan du si.
- Det å oppdra barn, det er en jobb, sier hun.
- Det krever tilstedeværelse mentalt. Og du har ikke det overskuddet og den tilstedeværelsen hvis du har vært på jobb en hel dag, fortsetter hun.
- Bare tenk, hvor mange timer har døgnet? Det går ikke opp. Jeg ønsker meg et samfunn hvor vi kan ta omsorgsansvaret på alvor. Jeg tenker at vi skylder barna våre det, avslutter samfunnsmedisineren og trebarnsmoren. Som gjør jobben med å passe på sine egne sønner, i sitt eget hjem. Noen vi si hun er fanget av sin egen fysikk, begrenset av kreftens heftige tilstedeværelse i hennes liv. Andre vil si hun er sterk, hun har ransaket sin væren, endret verdisyn og valgt en annen vei, en smalere, mer ensom sti, egentlig, i utakt med sin samtid, men i takt med seg selv.
Men er hun fri?
Er jeg fri?
Min frihet hviler i samtidens vugge, min frihet vugges i tidens favn. Det går en linje fra middelalderens Jutta til den moderne Anne Louise Tveter, en linje som vikler seg forbi og gjennom og over og under de mange modige kvinner, mektige menn, tidsutypiske tankesett og kritiske kultursyn. Det bor en evighet i deg, synger multikunstneren Pål Jackman[7], og løfter de uendelige blåner inn i enkeltmennesket, inn dit hvor frihetsspiren ligger lagret. Og når hverdagens vei og vilje og vekst er politisk og økonomisk styrt i hver minste detalj, når det å tenke selv og mene blir en institusjonelt organisert plikt, når likheten er forkledd som en radikal, samfunnsnyttig rettighet, vil frihetsspiren forbli ufullendt. Inntil en Jutta eller Beauvoir eller Tveter kjenner ransakelsens råhet ta tak i refleksjonsevnen og åpenbare nye innsikter og gi mot og styrke, slik at de tør å ta steget til siden og si at keiseren er naken. Først da finner friheten sin samtidsform.


[3] Dokumentaren «Dagane flyg» av Liv B.H. Gilberg, tv.nrk.no/serie/kvinner-2013
[4] Dagens Næringsliv 25.januar, 2013, fredagskronikken, «Dårlig samfunnsøkonomi».
[5] Det annet kjønn, s.323.
[6] «Dagane flyg», tv.nrk.no
[7] Kitchen Orchestra

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og