Min frihet vugges i tidens favn
En kampklar kvinne fanger
tidsånden og tenker forbi de stereotypiske termer og unngår å følge flertallets
takt. Men er hun fri?
Av Tone R. Skartveit, husmor
Hun gav sitt liv til Kristus, den
salige Jutta, en vakker og attraktiv kvinne den gang på 11-hundretallet, og i
skyggen av middelalderens mørke mystikk, tynget av sine tanker om
helliggjørelse, tok hun et valg. Eremitt, jeg vil bli eremitt, proklamerte hun,
og gjorde alt hun kunne for å nå sitt mål, for å få innpass i klosteret, sammen
med vesle Hildegard, blant alle mennene, og hun lot seg mure inne, Jutta, hennes
livsbolig ble en eneboercelle nær inntil kirken i benediktinerklosteret på
Disibodenberg[1],
Guds nåde var mer en nok for den salige kvinneskikkelsen, hennes kropp og tanke
ble fullt og helt tilrettelagt og innrettet som et redskap i Vårherres hånd. Noen
vil si hun var tvunget av sin tids fromhetsideal, det patriarkalske
praktnummer, all makt til det kirkelige mannfolk, ti, kvinne, din vei er ikke
din egen, fall på kne og tilbe, knel, kvinne, du er intet i deg selv, din væren
defineres i kraft av det hellige rom, befolket av det motsatte kjønn. Andre vil
si hun var sterk, den salige Jutta, for hun valgte sin egen livsvandring,
hennes mål var hennes eget, eller Guds, gå, du fromme, følg ditt kall, knel i
renhet, definer din hellige rolle, iverksett ditt liv som du vil, og Jutta
viste vei, hun var et forbilde, for sine likesinnede, i sin samtid, menn og
kvinner i kloster. Og hun ble foreviget ved sin handling.
Men var eremitten fri?
Er jeg fri?
- Ikke noe er mer lønnsomt for
samfunnet enn å investere i gode barnehager, sier Mari Rege, profilert professor
i økonomi ved Universitet i Stavanger,[2] og
Rege betrakter småfolkets oppvekst med det samfunnsøkonomiske blikk, den
oppvoksende skare pakkes inn i tall og tabeller og tap og fortjeneste og teori
og strategi og spill og forskning. Intensjonen er all right, hver og en skal få
like gode forutsetninger og muligheter, finne sin form og vei og fange sitt
selvbilde og utvikle sitt potensiale under kyndig, men offentlig ledelse,
intensjonen er all right, men bare dersom det ikke finnes forskjellighet mellom
barnehagene og deres pedagoger, ingen forskjellighet, garantert likhet for hver
eneste vesle pode. Men er det mulig? Uansett er et privat hjem for
uforutsigbart, og derfor uegnet i stimulansen av barnets utvikling, her finnes
så mange ulike foreldrepersonligheter og sosiale forhold og normer og moraler
og kunnskaper og former og farger og kulturer og meninger og dermed blir en
oppvekst i et privat hjem en berg- og dalbane for den vesle pode, i stedet for
en forutsigbar ferd, styrt av utenforfamiliære likhetspedagoger, langs en
enveiskjørt motorvei, fullstendig uten humper og bakker og svinger, i det store
barnehageprosjektet.
- Du mamma, kan ikke vi to være
sammen i dag? Vi to? Må jeg i barnehagen?
Morgenstundens magi foredlet
øyeblikket. Himmelen var isblå og blodrød på samme tid. Solen sang sin
novemberblues, hennes gråtkvalte pliktgang over himmelhvelvingen hadde så vidt
begynt. Og tok snart slutt. Og slik gikk dagene. Lyset falmet. Mørket overtok.
Novemberblues. Det er fire måneder siden nå, at samtalen i sofaen med
minstemann fant sin form. Han satt stille og kikket ut vinduet, mot
soloppgangen, i ullstillongs, ullgenser, ullstrømper. Og han formulerte sitt
mantra; hjemme med deg, mamma. For samtalen med førskolegutten, i sofaen, den
gang, han som ville være hjemme i huset sitt, etter at de andre i søskenflokken
hadde gått til skolen og lesestunden på mors fang var over og tiden klar for
avgang, gjentas og gjentas; må jeg i barnehagen, mamma?
- Men, gutten min, her hjemme vil
du bare savne noen å leke med, svarte, og svarer, femåringens mor, hun som
fremdeles bærer byrden av en barnehageplass på sine skuldre. For velstanden er
en verkebyll i samfunnsbyggingen, den lokale nabolagsscenen er tom og trist, et
falmet teater. Og femåringen forstår etter hvert hva hun mener, moren. Ingen
nabobarn roper i gatene. Ingen småtasser banker på døren og spør om kompisen
kommer ut for å leke. Ingen nabokjerringer pakker matpakken og ryggsekken og
møter til avtalt tid ved lekeplassen for å sosialisere de små og småsnakke
husmoderlig om stort og smått og surt og søtt. Kvinnefrigjøringens ypperstefane
er en fantomtegning av kvinnen med forkle og smil og to prektige barn rundt
bordet, stemplet med ordet forkast i sorte, harde bokstaver.
Bærekraftig er frihetens vektskål. Verdiskapning likeså. Og god
samfunnsøkonomi. Bare 80 prosent av de norske ettåringene er i barnehage.[3] Tjue
prosent to go. Full sysselsetting på kvinnefronten glitrer som en stjerne i det
fjerne. Målet er ennå ikke nådd. Too much deltid. For få toppledere. Fyll opp
institusjonene med bleiebærende og bablende småfolk og systematiser og
registrer deres oppvekst og innsikt og væren og vei fremover i livet. Følg med
fra vugge til grav, test og kartlegg og kontroller og sørg for en fullverdig
ferd på catwalken mellom utdanningsinstitusjonene og inn i yrkeskarrieren. For
den voksnes, særdeles den kvinneliges, fullstendighet og selvstendighet og
mening og verdi, oppnås ikke hjemme, ikke med egne barn, ikke her, i huset med
familiefolket, den voksne frihet finnes i den fulle yrkesutøvelse med utsikter
for høyere stilling, bedre lønn og faglig utvikling.
- Mamma, kan ikke vi to gå tur,
heller? Sånn som før?
Hun, småbarnsmoren, vil,
egentlig, vandre med femåringens hånd i sin, under novembersolens åsyn, inn i
vinterens dager, over islagte jorder og under nakne trær, gå våren i møte og motta
det velsignende lys og rusle langs gjengrodde stier, sammen, de to, mor og
sønn, søke skogens ro, bygge sandslott i sandkassen, plukke nøtter fra høstens
grøde, sanse stillheten som kan oppstå idet en gravemaskin slutter sitt virke,
være sin sønns hverdagsguide, helt til skoleporten, helt til den dagen skriften
og talen og tallene skal finne sin form under den offentlige lærerens kyndige
ledelse. Men hun får det ikke til, ikke nå, i sin samtids verdiboble og
frihetsanskuelse. Her er annerledes nå, annerledes enn for bare seks-sju år
siden, så få som er hjemme, så altfor få. Noen vil si kvinnens frihet nærmer seg fullstendig.
Andre vil si at hun, moren, vugges i Mammons favn.
- I dag er mulighetene for å
lykkes i stor grad avhengig av hvilken familie barnet er født inn i – også i
Norge, skriver økonomiprofessor Mari Rege.[4] Og
mener gode barnehager er virkningsfulle fordi de bidrar til at barn starter
likt første skoledag, og dermed har likere muligheter for å lykkes i
utdanningsløpet og arbeidslivet. En pode på hjemmebane, med sin mor som
ledsager langs hverdagens underfundige vei, betraktes med det økonomiske blikk
og blir en flis i øyet for de verdiskapende myndigheter som veier enhver
innsats i lønn og fortjeneste. Dessuten er egen konto og selvstendig økonomi
eneste saliggjørende livsutførelse for kvinnen. Barnehagen betyr fremtidig lykke
i arbeidslivet for den vesle. Og fullbyrdet yrkeskarriere og selvstendighet for
mor.
Men blir hun fri?
Er jeg fri?
- Det er innenfor den gitte
verden at det er opp til mennesket å få friheten til å seire, og for å vinne
den ytterste seier, er det blant annet nødvendig at menn og kvinner, hinsides
sine naturbestemte forskjeller, utvetydig hevder sitt kameratskap, skriver
Simone de Beauvoir i sitt hovedverk Det annet kjønn. Setningen avslutter hennes
793 sider lange verk fra 1949. Noen vil si hun var tvunget av sin tids
kvinneideal, det husmoderlige samfunn, til å forfatte et sådant verk. Tidsånden
taklet kvinnekjønnet med immanens; fød ditt barn, før menneskeheten videre og
form ditt hjem med kyndig kvinnelighet. I Beauvoirs samtid, i følge
forfatteren, fantes et skrik etter alternativitet, og dermed ble Det annet
kjønn den moderne feminismens grunnbok, etter hvert fremelsket av akademias
sterke kvinnesakskvinner, nilest av de unge søkende og lengtende og spørrende
og kritiske og alternative kjønnstypiske utgaver av homo sapiens, uten penis,
med livmor, men i utakt med omgivelsenes kvinnesyn. Andre vil si at Beauvoir
var sterk, intellektuell og intelligent, for hun begynner sitt verk med en
innrømmelse, hun har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen, nølt, fordi
emnet er irriterende. En slags verkende byll som består og består og aldri
slutter å plage. Men så gjør hun en Jutta, hun tar et valg, får byllen til å
sprekke, griper tematikken ved roten, og inspirert av sin tids begrensende kjønnsdefinisjon,
følger hun sitt kall, sitt filosofiske talent og sin klarsynthet og spør hva en
kvinne er og studerer «kvinnens tradisjonelle skjebne omhyggelig»[5], 793
sider om kvinnens forutsetninger og fremtoninger og begrensninger og
muligheter, uten et ønske om å sette evige standarder, definere arketyper,
eller sette i bås, tidens takt og tone og tendens avkles, men fargelegger samtidig
alle hennes standpunkt. Beauvoir er en nytelse og en prøvelse å lese, hennes
søken etter så skape det sanne bildet av kvinnen går i dybden på så mange felt,
hun var frustrert og forundret og søkende og modig og morsom.
Men var hun fri?
Er jeg fri?
- Du passer på meg, og det liker
jeg, sier den ene sønnen. [6]
De sitter rundt middagsbordet, to gutter og mamma Anne Louise Tveter. Som så
mange ganger før. Men samtalen er litt annerledes enn ellers. Mamma vil vite om
guttene vet hva hun gjør i løpet av en dag. Om de legger merke til hennes
arbeid i hjemmet. Nei. Hun er usynlig. Hun er husets engel, alenemoren. Og hun
sukker når husarbeidet går sin gang. Men før var alt annerledes. Anne Louise
Tveter er psykiater og samfunnsmedisiner. Og hennes liv handlet om å jobbe.
Også etter at hun fikk barn. Så ble hun syk. Kreftdiagnosen rammet henne hardt.
Først en gang. Så en gang til. I filmen «Dagane flyg» fortelles hennes historie
på en varsom måte. Hun ser aldri rett i kamera. Huset og barna og deres hverdag
er hennes hverdag. Yrket blir en parentes. Veien hjem, via sykdommen, gjør at
Tveter ser sitt forrige liv i et annet lys. Og hun gjør et valg, som Jutta, kan
du si.
- Det å oppdra barn, det er en
jobb, sier hun.
- Det krever tilstedeværelse
mentalt. Og du har ikke det overskuddet og den tilstedeværelsen hvis du har vært
på jobb en hel dag, fortsetter hun.
- Bare tenk, hvor mange timer har
døgnet? Det går ikke opp. Jeg ønsker meg et samfunn hvor vi kan ta
omsorgsansvaret på alvor. Jeg tenker at vi skylder barna våre det, avslutter
samfunnsmedisineren og trebarnsmoren. Som gjør jobben med å passe på sine egne
sønner, i sitt eget hjem. Noen vi si hun er fanget av sin egen fysikk,
begrenset av kreftens heftige tilstedeværelse i hennes liv. Andre vil si hun er
sterk, hun har ransaket sin væren, endret verdisyn og valgt en annen vei, en
smalere, mer ensom sti, egentlig, i utakt med sin samtid, men i takt med seg
selv.
Men er hun fri?
Er jeg fri?
Min frihet hviler i samtidens
vugge, min frihet vugges i tidens favn. Det går en linje fra middelalderens
Jutta til den moderne Anne Louise Tveter, en linje som vikler seg forbi og
gjennom og over og under de mange modige kvinner, mektige menn, tidsutypiske
tankesett og kritiske kultursyn. Det bor en evighet i deg, synger multikunstneren
Pål Jackman[7],
og løfter de uendelige blåner inn i enkeltmennesket, inn dit hvor frihetsspiren
ligger lagret. Og når hverdagens vei og vilje og vekst er politisk og økonomisk
styrt i hver minste detalj, når det å tenke selv og mene blir en institusjonelt
organisert plikt, når likheten er forkledd som en radikal, samfunnsnyttig
rettighet, vil frihetsspiren forbli ufullendt. Inntil en Jutta eller Beauvoir
eller Tveter kjenner ransakelsens råhet ta tak i refleksjonsevnen og åpenbare
nye innsikter og gi mot og styrke, slik at de tør å ta steget til siden og si
at keiseren er naken. Først da finner friheten sin samtidsform.