mandag 1. april 2013



En hund å holde i

Første scene: En skikkelse tar form på toppen av stien, bredskuldret og tung i steget, omkranset av vårsolens lavstrålebevegelser, en grålig Goliat på vei mot nye kamper, og i hånden holder han et spyd, eller en slegge, eller et sverd, sikkert et sverd, han nærmer seg en løpende kvinne, men taktfast fortsetter hun sin ferd, som en David på tå hev, med lilla joggesko og sort tights og fjellflyttende tro og himmelske tanker, fryktløs og trygg i sjel og kropp og full av forakt, på tross av paranormal, postbibelsk aktivitet i hennes parkløse, bynære nabolag, for hun har sett det før, kvinnen, hun kjenner synet som formulerer seg i vårsolens glans, hun vet at skikkelsen som nærmer seg er en velfødd og voksen mann og hans vesle forvirrede hund.
Andre scene: «Hund? Nei, vi kan ikke ha hund, jenta mi», sier mor og moser sin datters drøm med monsterrealisme og myndighet og en moderlig overbærenhet som aldri noensinne vil finne forståelse og fotfeste i det lengtende småpikesinn, for hun vet hva hun skal bli når hun blir stor, niåringen.
 «Jeg skal bli dyrlege, mamma, akkurat som moren til Petra, og jeg skal ha bondegård, med tun og steintrapp og høner og katter og hunder, jeg elsker hunder», sier hun, og proklamerer sitt postulat for fremtiden, et pek mot endring og annerledeshet, en protest, på en måte, for hennes hverdagsvei er asfaltert og digitalisert og automatisert og bondelivet er førmodernitetens evangelium og selvbergingens postludium og fremtidens fortidsfortelling om den gang markens grøde gav menneskene liv og styrke og bringebær og brød og blåbærsaft og brunost og blomster til biene og bærekraft og bønner og makt i de foldede hender.
«Jeg elsker hunder», sier hun, og setter seg i sofaen med en liten hvit spillkonsoll i sine hender og nintedogs på skjermen og virtuell nærhet til livet.
«Men hund er miljøfiendtlige, jenta mi, den forurenser like mye som en stor bil», fastslår mor og fanger tidsånden og prediker kraftfôrets kostbarhet og (kose)dyrets økologiske fotavtrykk og fornemmer etter hvert sin datters gråtkvalte ansikt, hun er lutrygget nå, niåringen, og saktmodig i steget, omkranset av mismotets mørkeste grafikk, som en syndens Sakkeus på vei ned fra morbærtreets høyeste gren, hun er evig fortapt i bylivets immanens, fjernet fra bondelivets aktverdige eksistens, frarøvet empatiens hund, og i hånden holder hun en digital dings.

På trykk i Klassekampen, siste side, lørdag 23.mars