En hund å holde i
Første scene: En skikkelse tar
form på toppen av stien, bredskuldret og tung i steget, omkranset av vårsolens lavstrålebevegelser,
en grålig Goliat på vei mot nye kamper, og i hånden holder han et spyd, eller
en slegge, eller et sverd, sikkert et sverd, han nærmer seg en løpende kvinne,
men taktfast fortsetter hun sin ferd, som en David på tå hev, med lilla
joggesko og sort tights og fjellflyttende tro og himmelske tanker, fryktløs og
trygg i sjel og kropp og full av forakt, på tross av paranormal, postbibelsk
aktivitet i hennes parkløse, bynære nabolag, for hun har sett det før, kvinnen,
hun kjenner synet som formulerer seg i vårsolens glans, hun vet at skikkelsen som
nærmer seg er en velfødd og voksen mann og hans vesle forvirrede hund.
Andre scene: «Hund? Nei, vi kan
ikke ha hund, jenta mi», sier mor og moser sin datters drøm med monsterrealisme
og myndighet og en moderlig overbærenhet som aldri noensinne vil finne forståelse
og fotfeste i det lengtende småpikesinn, for hun vet hva hun skal bli når hun
blir stor, niåringen.
«Jeg skal bli dyrlege, mamma, akkurat som moren
til Petra, og jeg skal ha bondegård, med tun og steintrapp og høner og katter
og hunder, jeg elsker hunder», sier hun, og proklamerer sitt postulat for
fremtiden, et pek mot endring og annerledeshet, en protest, på en måte, for
hennes hverdagsvei er asfaltert og digitalisert og automatisert og bondelivet er
førmodernitetens evangelium og selvbergingens postludium og fremtidens fortidsfortelling
om den gang markens grøde gav menneskene liv og styrke og bringebær og brød og
blåbærsaft og brunost og blomster til biene og bærekraft og bønner og makt i de
foldede hender.
«Jeg elsker hunder», sier hun, og
setter seg i sofaen med en liten hvit spillkonsoll i sine hender og nintedogs
på skjermen og virtuell nærhet til livet.
«Men hund er miljøfiendtlige, jenta
mi, den forurenser like mye som en stor bil», fastslår mor og fanger tidsånden
og prediker kraftfôrets kostbarhet og (kose)dyrets økologiske fotavtrykk og
fornemmer etter hvert sin datters gråtkvalte ansikt, hun er lutrygget nå, niåringen,
og saktmodig i steget, omkranset av mismotets mørkeste grafikk, som en syndens
Sakkeus på vei ned fra morbærtreets høyeste gren, hun er evig fortapt i
bylivets immanens, fjernet fra bondelivets aktverdige eksistens, frarøvet
empatiens hund, og i hånden holder hun en digital dings.
På trykk i Klassekampen, siste side, lørdag 23.mars