Ved enden av en vei
Et uønsket barn blir født, døden er nær, men ikke fullbrakt. Hjertet slår. På skyllerommet våker en jordmor. I tre timer og femten minutt.
Av Tone R. Skartveit
I juni 2012 skriver magasinet Plot om aborter på overtid. Lov om
svangerskapsavbrudd brytes. Paragraf 2, siste ledd er klar: Etter utgangen av attende svangerskapsuke
kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er tungtveiende grunner for
det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til
svangerskapsavbrudd ikke gis.
Plot forteller en
historie. Og avdekker lovbrudd. Men hva skjer? Ingenting. Tausheten er
urovekkende. We live in a political world, love don´t have any place, synger
Bob Dylan, og vedgår politikkens vesen med en enkel verselinje. Den
menneskelige faktor forsvinner, tingliggjøringen tiltar, synliggjort i språket.
Velg dine ord med forsiktighet. Abortert foster er for livaktig,
graviditetsprodukt er sterilt nok. Her finnes intet barn. Graviditetsprodukt
skaper ikke sorg. Verken for kvinnen eller mannen.
Et uønsket barn blir født ved Stavanger universitetssykehus,
døden er nær, men ikke fullbrakt, slik den burde ha vært. Døden skulle
inntreffe i mors liv. Februar måned. Ute er vinteren kald og mørk. På
skyllerommet våker en jordmor. Hun ser at barnet er stort. Levedyktig. Over 22
uker, kanskje 23. Den vesle kroppen veier 612 gram . Hodeomkrets 22 cm . Tiden går. Den vesle
lever. Og strever. To timer. Tre timer. Ingen spør hvordan tilstanden er. Ingen
banker på døren for å bistå med omsorg og livgivende hjelp. For ingen ønsket
poden med ett ekstra kromosom. Trisomi 21. Døden er villet. Men her er liv.
Selv i en unyttig vekst. Hjertet slår, kroppen er i kamp. Svangerskapsproduktet
er et kjempende menneskebarn.
Jeg er mor. Og en reise fra et fritidshus i småbruksland, inn mot byen, en reise langs
en smal, mørklagt vei, under vinterhimmel, vekker tanker om livets verdi i lys
av menneskets intellekt, utvikling, etikk, moral. Jeg tenker på vårt forhold
til det som ikke er synlig, på barbariet som bråker med sivilisasjonens
kontrollerende kraft, abortsaken, som et slags Stanfordeksperiment. Hva du gjør
når sjefsapparatet sier skyt, og du hører fryktens gråt fra der hvor pistolen
peker, men du ser ikke, du ser ingen, bare hører, eller tror du hører, og sjefen
sier skyt og du skyter, med uroen som en kløende klo rundt samvittigheten, for
burde du ikke sjekke hvem som gråt og hvorfor du skulle skyte?
Choosing our life over your life meant your death. Happy
birthday. Piper, en anerkjent artist kledd i levd liv, refleksjon, selvransakelse,
rapper sin sorg ut over hitlistene, ut over menneskehetens ungdom, ut over den lyttende
skare. Hans første barn ble aldri født. De fjernet arvtageren fra livets scene
før flomlyset var slått på. Piper synger om en uro han ikke kan bli kvitt, en virkelighet
forkledd som drøm, han tar poden med seg hvor enn han går. Happy birthday. Du
som aldri ble født. Mitt liv foran ditt. Den sterkestes rett. And you never got
a chance to open your eyes. Han rapper sin sorg ut over scenekanten, bortover
folkemassene, inn i tankebanene, hvor den klistrer seg fast, forunderlig nær og
forståelig, han har mistet et barn, han gjorde en feil, en far som aldri fikk
se sin sønn, eller datter, en mann som aldri bar barnet i dypet av sin kropp,
slik som kvinnen, en mann i sorg over et abortert foster, en forkastet celleklump.
En mann? Er det mulig? Finnes en slik sorg? For hvem sier at å fjerne et foster,
en usett, uønsket skapning, fra det lukkede rom i en livmor, skaper sorg? Ingen,
egentlig. Befrielse, sier de heller, befrielse fra en byrde, et hinder fjernes
fra din hverdag.
De aller fleste som
gjennomfører et abortinngrep er lettet over at det hele er over, fastslår Statlig
utredning om kvinners helse i Norge, NOU:13, fra1999. I Handlingsplan for
forebygging av uønsket svangerskap og abort for 2010 til 2015, skriver Helsedirektoratet
at kvinner stort sett opplever følelser som lettelse, glede og tilfredshet
etter et svangerskapsavbrudd. Abort er politikk. Og kvinnesak. Frigjøring. Mens
mannen, medprodusenten, barnets andre halvdel, står alene. Utenfor avgjørelsens
rom. Uten innflytelse. Likevel ikke sorgløs. Ikke uberørt. I alle fall ikke
Piper. Empatien er sivilisasjonens gråsone. Befrielsens klang er som lyden fra
blikkenslagerens verksted, lyden av tomhet. Men tomheten når ikke ut fra
gråsonene. I skyggeland hviler evnen til identifisering med de minste, svakeste,
annerledesfolket. Institusjonaliseringen av barndommen fjerner foreldrene fra
sine små, de mister et språk, en erfaring, en nærhet, den tidlige adskillelsen
mellom mor og barn, eller far og barn, frarøver foreldrefolket evnen til å leve
seg inn i de minstes tanker og å forstå deres språk. I-land er utviklet på
teknikk, teknologi, informatikk, matematikk, materialisme, men underutviklet på
menneskelig mangfold, her er underlig, et samfunn omtåket av mangel på emosjonell
nærhet, på medfølelse, pedagogikk erstatter nærhet, effektivitet erstatter
omsorg for alt liv, også det ufødte. Vi går i takt, ingen sier stopp, ikke
skyt, se, du sikter på en uskyldig, en våpenløs, forsvarsløs. Og spor av levd
liv markeres med en sprayboks. Eller med statistikk. I 2011 ble det utført
15 343 svangerskap i Norge.
Samtidig skaper to australske filosofer, Francesca Minerva og
Alberto Giubilini, storm i abortglasset når de fremlegger sine perspektiver på
medisinsk etikk og livets verdi og sannsynliggjør etter-fødsel-abort-begrepet
som legitimt og lovlig i de frigjorte menneskers verden, i artikkelen
”After-birth abortion: why should the baby live?”, på trykk i Journal of
Medical Ethics våren 2012. Å være et menneske er i seg selv ikke grunn nok til å
tillegge noen rett til å leve, den moralske statusen til en nyfødt er lik den
til et foster, ingen av dem kan betraktes som en person på en relevant moralsk måte, fremlegger filosofene. Happy
birthday, sivilisasjon, du som bygdes av mennesker, for mennesker, av de
sterke, selvbevisste, rasjonelle, for de kommende slekter. For når
menneskeverdet er gradert, rettighetene delegert og livet filosofisk definert,
blir det ufødte fosters verdi redusert. Men også den nyfødtes verdi. Fortsatt
liv er umulig uten tilsyn, vern, omsorg. Om den vesle spruter av styrke, om
alle tester viser fysikkens iboende vilje til vekst, genetisk perfekt profil, ingen
produksjonsfeil, er et annet menneske, med omsorgsevner utover seg selv, en
mor, en far, en voksen vilje, nødvendig for Den store fortsettelsen. Et spedbarn
kan ikke ta vare på seg selv, ikke argumentere for sin egen rett til liv, ikke fikse
potensielle omsorgspersoner på egen hånd. So kill it. Om du vil. Om du ikke kan
ta vare på poden. Om du ble voldtatt. Om du er psykisk syk. Om du er
arbeidsledig. Eller under utdanning. Å drepe en nyfødt er etisk forsvarlig, i
enhver situasjon som ville ha tillatt tradisjonell abort. I alle fall i et
filosofisk grensesnitt. Så som skissert hos Giubilini og Minerva.
- Det avgjørende poenget her er at menneskeverdet bare
tilkommer personer, skriver professor
i filosofi, Jens Saugstad, i foredraget ”Fra embryo til person”. Han
argumenterer ikke for muligheten til
å ta livet av, eller abortere, den nyfødte, som Minerva og Giubilini, men
forklarer at den norske rett til selvbestemt abort ikke krenker fosteret, for,
særlig i de første tre månedene i mors liv, har den vesle ikke en rasjonell
natur, og det er den rasjonelle naturen som gjør poden til person. Et individ
med rasjonell natur forutsetter en menneskelig kropp med fungerende sanser.
Saugstad referer til allmennmoral, vestens etiske tradisjon og Kants
humanitetsformulering, store, innarbeidede kunnskapsfelt som definerer vår
kultur. Menneskelig kropp, fungerende sanser, sivilisasjonens premiss. Men kan
du ikke balansere på en filosofisk line fra Saugstad til Minerva og Giubilini? For
når er en menneskelig kropp en menneskelig kropp? Hva om en arm er vekk? Eller
en fot? Og når vet vi at sansene fungerer? En blind mangler jo synet? En døv
mangler jo hørselen? En psykopat mangler jo empatien?
Jeg er mor. I dypet av kvinnens kropp formes menneskene, fremtiden. Og jeg vet at
et svangerskap er tungt, langt, krevende. Men det tar tid før jeg oppdager
abortens problem; ufriheten i det feministiske manifests påståtte frihet. Det
tar tid før jeg gråter ved synet av en hånd, håpets hånd, hand of hope, Michael
Clancy som fotograferer i operasjonsrommet, en fantastisk scene, en blodig
scene, også gjenfortalt i legeserien House; helsepersonell med munnbind og
grønne klær, og close-up av livmoren, to voksne hender og den ufødtes hånd,
halvveis i et svangerskap, som strekker seg ut av sin mors mage, og griper om
legens fing, idet han, Dr. Joseph Bruner, operer den vesle gutten, Samuel,
fremdeles i sin mors mage, for ryggmargsbrokk. Hand of hope, et bilde publisert for
første gang på forsiden av USA Today i 1999, og en ukjent historie som skaper
uro, du ser livet som ikke er synlig, og kjenner den ufødtes smerte, i deg
selv, i hånden som strekker seg ut mot omverdenen, blodig, bitteliten, her, nå,
du ser likhet, din egen hånd, deg selv, dere er ikke ett, men speiler
hverandre, han er deg, du er ham, dere lever, du i verden, han i livmoren, og
du kjenner svakheten til den ufødte, sårbarheten, rettsløsheten, og du er ham,
og han deg, men den svakestes rettsløshet er feid bort, til gråsonen, dit intet
sivilisert blikk er vendt, for det å nekte kvinnen rett til å bestemme over
livet i sitt innerste, er barbari.
Om abort er galt, sa en venn, om abort er galt, hvor er krigen? Jeg ser ingen
krig, ingen steile fronter, her er jo ingen kjempende, sa han. Og har rett.
Fanene er få nå. De kjente presters eksil er bortenfor alle blåner. Ingen
protesterer i gatene. Motstandsmot er meningsløst. Og det politiske er blitt
personlig. For når alle jager etter ting, utvikling, kjøpekraft, økonomisk
kapital, personlig suksess, sovner kjempene og kampene i gråsonene forblir i
gråsonene. For knappe fem år siden åpnet Morgenbladet spaltene for dialog i
brevs form, mellom en lege, Marianne Mjaaland, og en sosiologiprofessor, Willy
Pedersen, de samtalte skriftlig om abortens dilemma, hun kalte seg for bøddel,
han så abortens psykiske senvirkning på kvinnene, men de samtalte, i dannet
form. For Lov om svangerskapsavbrudd er udiskutabel og nødvendig og
uangripelig, her finnes intet alternativ. Etter sommeren i Morgenbladet stilnet
samtalen, for ingen er indignerte, ingen er sinte, ingen ser de usynlige i de
tusen mager. I vårt vidstrakte land er stillheten merkelig til stede.
Sivilisasjonens landskap er følelseskaldt. Søvnen er altomfattende og
tornekrattet, eller var det søppelberget, vokser og vokser og ingen ridder
redder de sovende innenfor. Identifikasjon med den fremmede, den usette, som
svømmer i vann, er fjern. Sivilisasjonens svøpe er industrialiseringens og
teknokratiets og materialismens bedøvende effekt på hverdagshelten, på den
motstrømsvandrendes handlingskraft og mot, på ettertanken og på
selvransakelsen. Enkeltindividets frihet seirer over fellesskapets ansvar for
de som ikke fikser å leve på egenhånd. Sivilisasjonens svøpe er vår feilslåtte
tro på evolusjonen og dens evne til alltid å utvikle moral og etikk og ansvar,
i samstemt takt med naturens sterke gang.
På skyllerommet ved Stavanger universitetssykehus strever en
trollunge. Jordmor gråter. Fortviler.
- Dette går ikke,
kjære Gud, tenker hun, som må være der, tilstede, se krabaten kjempe, hun kan
ikke kaste et levende barn fra et halvgått svangerskap direkte i søppeldunken. Fødselen
er gjennomført. Fremprovosert etter fødekvinnens ønske, den voksne, frie vilje
er viktigst, hennes selvbestemmelse er den norske abortlovens premiss, uansett
barnets livsbetingelser. Alene skal hun, kvinnen, frigjort fra alle andre enn
seg selv, velge fosterets vei, fullstendig uten innflytelse eller påvirkning,
uten verdikart, hun skal velge, og etterpå, etterpå skal hun vandre videre, i
full balanse med sitt valg. Og i dokumentet ”Huskeliste ved dødfødsel/spontane
senaborter” for fødeavdelingen i Stavanger, står det skrevet: Barn som er født etter induserte aborter må
ikke klassifiseres som levendefødte.
Og
på skyllerommet venter jordmor. Og venter. I tre timer og femten minutter. Til
slutt gir barnet opp, døden åpner døren, og tar den vesle med, uten å stille
spørsmål, uten trøstende ord. Et ekko av liv preger vaktskiftet ved Stavanger
universitetssykehus den natten. Intern oppvask. Men ingen andre trenger egentlig
å få vite. Journalføringens språk er fastsatt. Rutiner renvaskes. Jordmorens frustrasjon
over den levendefødte forstås og forklares. Men bare internt, stille, folkens,
stille. Likevel fortsetter stemmer å hviske, og hviskingen når magasinet Plot
og saken om den vesle som gispet etter luft får et ørlite
oppmerksomhetsøyeblikk ut over skyllerommet. Fylkesmannen i Rogaland varsles i
brevs form og tar saken til behandling, for er ikke abortloven brutt? Trollungen, med et ekstra kromosom, trisomi
21, levde lenge, en fersk hendelse ved Stavanger universitetssykehus, en
situasjon som er velkjent ved de fleste fødeklinikker. Men hva skal egentlig gjøres
når et barn fødes etter fremprovosert senabort, og barnet lever, er gammelt nok
til å reddes, og kjemper kampen mot den evige stillhet? Intet. Hvilke rettigheter
omfavner den unyttige vekst, født i grenseland? Ingen. Hvilken vekt måler det
uønskede livets verdi? Kvinnens valgfrihet. Hva skrives i journalen? Dødfødt.
På tross av hjerteslag, barnegråt, puls. Plot forteller historien, peker på
abortloven, avslører et sannsynlig lovbrudd i en offentlig institusjon. Og
offentligheten svarer med taushet. Historien forblir i Plot.
I USA lever Gianna Jessen. Et abortert barn. Hun er voksen nå. Alive and kicking. Morens
gjennomførte senabort og Jessens antatte død ble hennes liv. En saltsyreoppløsning
innført i livmoren skulle etse henne opp. Innvendig. Ødelegge hennes vitale
deler. Hun ble forløst etter 18 timer, litt før tiden, før abortlegen var kommet,
sterkt medtatt, men levende. En sykepleier gav livreddende hjelp. Overførte
henne til et annet sykehus.
- Jeg skulle vært
blind. Brent. Død. Men det er jeg jo ikke. Abortlegen måtte signere
fødselsattesten min, forteller hun i en tale i Queen’s Hall, Australia. Jessen
ble adoptert bort, hun fikk en ny mor og en ny far, hun har cerebral parese, ble
dømt til et liv i sengen, evig liggende, men hun løper maraton, og synger.
Hennes historie vandrer over hele verden på digitale føtter og er blitt til
filmen October Baby. Et vitnesbyrd om en unyttig vekst som fikk verdi.
- Dette med ulovlige seinaborter er ingen ny praksis, sier Ola Didrik Saugstad,
professor i barnesykdommer, til Vårt Land, etter at avisen i mai 2012 skrev om ti
senaborter ved Rikshospitalet, innvilget av den Sentrale abortklagenemden. Og
lege Knut Holmen er klar:
- Alle som har vilja,
har kjent til at lovstridige seinaborter har gått føre seg i over 30 år, sier
han til Vårt Land.
Jordmødre og leger
vet, fordi de opplever liv etter senabort, de erfarer for tidlig fødte fosters
overlevelseskamp, i armene til en sjokkert mor, eller alene på skyllerommene.
Helsepersonell vet. Men folk flest vet ikke. For helsepersonell tier, i frykt
for represalier, i frykt for å miste sin jobb, i lojalitet til sin
arbeidsgiver, og Helsetilsynet får sjelden innsikt i de sterke
grensetilfellene, fordi barn som er født etter induserte aborter uansett
rapporteres som dødfødte, fordi kvinnens frihet er vektskålen det lille liv
veies i, fordi Lov om svangerskapsavbrudd gir rom for tolkning. Og når noen tør
bryte tausheten, en sykepleier, for eksempel, eller en lege, eller en jordmor, og
varsler, anonymt, som i Stavanger, eller åpent, som i Oslo, i fjor vår og
sommer, er følgene få. Helse- og omsorgsdepartementet uttaler seg.
Helsedirektoratet likeså. Helsetilsynet behandler sakene. Helseministeren og helsesjefen
ser alvorlig på hendelsene. Folk flest er forundret og forkaster holdningene
som må ligge til grunn. Statsminister Stoltenberg forsikrer på Stortingets
talerstol at intet levedyktig foster skal fjernes fra mors liv etter uke 18,
men fortsetter etterpå sin ferd i stillhet. Fylkesmannen i oljebyen frifinner
Stavanger universitetssykehus for uansvarlig gjennomført abort og fastslår at helsepersonell alltid skal gjennomføre
vedtak fattet i abortnemd. Uansett. Nemndene er suverene. På tross av
avstanden til de faktiske forhold, til abortstuene og skyllerommene.
Pappaen til Karsten i Karsten og Petra-bøkene til Tor Åge
Bringsværd og Anne Holt er en klok mann. Han har sin egen butikk. Selger brukte
ting, gir gammelt skrap ny verdi. Av og til er Karsten og Petra i butikken hos
ham. De tegner. Rare dyr, slike som ikke finnes. Molefonker og Snuskerusker,
for eksempel. Og pappaen til Karsten sier at det er bra de tegner slike dyr som
ikke finnes, for da finnes de likevel, og kan møte hverandre og leve sammen og
ha gode dager og henge på veggen i butikken og vise at her finnes Molefonker og
Snuskerusker som lever sammen med oss og er annerledes, men levende likevel.
Choosing our life over your life meant your death. Happy
birthday, rapper han, faren, Piper, som hvert år tenker på det de gjorde, de to
som elsket, han tenker på valget, aborten, barnet som aldri ble, han tenker og
tar til slutt frem blyanten og bekjennelsens beretningskraft og skriver den
nakneste, ærligste tekst om sin anger, sin altfor dype anger. Happy birthday.