Gå til hovedinnhold

Ved enden av en vei



Ved enden av en vei

Et uønsket barn blir født, døden er nær, men ikke fullbrakt. Hjertet slår. På skyllerommet våker en jordmor. I tre timer og femten minutt.


Av Tone R. Skartveit

I juni 2012 skriver magasinet Plot om aborter på overtid. Lov om svangerskapsavbrudd brytes. Paragraf 2, siste ledd er klar: Etter utgangen av attende svangerskapsuke kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis.
Plot forteller en historie. Og avdekker lovbrudd. Men hva skjer? Ingenting. Tausheten er urovekkende. We live in a political world, love don´t have any place, synger Bob Dylan, og vedgår politikkens vesen med en enkel verselinje. Den menneskelige faktor forsvinner, tingliggjøringen tiltar, synliggjort i språket. Velg dine ord med forsiktighet. Abortert foster er for livaktig, graviditetsprodukt er sterilt nok. Her finnes intet barn. Graviditetsprodukt skaper ikke sorg. Verken for kvinnen eller mannen.
Et uønsket barn blir født ved Stavanger universitetssykehus, døden er nær, men ikke fullbrakt, slik den burde ha vært. Døden skulle inntreffe i mors liv. Februar måned. Ute er vinteren kald og mørk. På skyllerommet våker en jordmor. Hun ser at barnet er stort. Levedyktig. Over 22 uker, kanskje 23. Den vesle kroppen veier 612 gram. Hodeomkrets 22 cm. Tiden går. Den vesle lever. Og strever. To timer. Tre timer. Ingen spør hvordan tilstanden er. Ingen banker på døren for å bistå med omsorg og livgivende hjelp. For ingen ønsket poden med ett ekstra kromosom. Trisomi 21. Døden er villet. Men her er liv. Selv i en unyttig vekst. Hjertet slår, kroppen er i kamp. Svangerskapsproduktet er et kjempende menneskebarn.
Jeg er mor. Og en reise fra et fritidshus i småbruksland, inn mot byen, en reise langs en smal, mørklagt vei, under vinterhimmel, vekker tanker om livets verdi i lys av menneskets intellekt, utvikling, etikk, moral. Jeg tenker på vårt forhold til det som ikke er synlig, på barbariet som bråker med sivilisasjonens kontrollerende kraft, abortsaken, som et slags Stanfordeksperiment. Hva du gjør når sjefsapparatet sier skyt, og du hører fryktens gråt fra der hvor pistolen peker, men du ser ikke, du ser ingen, bare hører, eller tror du hører, og sjefen sier skyt og du skyter, med uroen som en kløende klo rundt samvittigheten, for burde du ikke sjekke hvem som gråt og hvorfor du skulle skyte?
Choosing our life over your life meant your death. Happy birthday. Piper, en anerkjent artist kledd i levd liv, refleksjon, selvransakelse, rapper sin sorg ut over hitlistene, ut over menneskehetens ungdom, ut over den lyttende skare. Hans første barn ble aldri født. De fjernet arvtageren fra livets scene før flomlyset var slått på. Piper synger om en uro han ikke kan bli kvitt, en virkelighet forkledd som drøm, han tar poden med seg hvor enn han går. Happy birthday. Du som aldri ble født. Mitt liv foran ditt. Den sterkestes rett. And you never got a chance to open your eyes. Han rapper sin sorg ut over scenekanten, bortover folkemassene, inn i tankebanene, hvor den klistrer seg fast, forunderlig nær og forståelig, han har mistet et barn, han gjorde en feil, en far som aldri fikk se sin sønn, eller datter, en mann som aldri bar barnet i dypet av sin kropp, slik som kvinnen, en mann i sorg over et abortert foster, en forkastet celleklump.
En mann? Er det mulig? Finnes en slik sorg? For hvem sier at å fjerne et foster, en usett, uønsket skapning, fra det lukkede rom i en livmor, skaper sorg? Ingen, egentlig. Befrielse, sier de heller, befrielse fra en byrde, et hinder fjernes fra din hverdag.
De aller fleste som gjennomfører et abortinngrep er lettet over at det hele er over, fastslår Statlig utredning om kvinners helse i Norge, NOU:13, fra1999. I Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og abort for 2010 til 2015, skriver Helsedirektoratet at kvinner stort sett opplever følelser som lettelse, glede og tilfredshet etter et svangerskapsavbrudd. Abort er politikk. Og kvinnesak. Frigjøring. Mens mannen, medprodusenten, barnets andre halvdel, står alene. Utenfor avgjørelsens rom. Uten innflytelse. Likevel ikke sorgløs. Ikke uberørt. I alle fall ikke Piper. Empatien er sivilisasjonens gråsone. Befrielsens klang er som lyden fra blikkenslagerens verksted, lyden av tomhet. Men tomheten når ikke ut fra gråsonene. I skyggeland hviler evnen til identifisering med de minste, svakeste, annerledesfolket. Institusjonaliseringen av barndommen fjerner foreldrene fra sine små, de mister et språk, en erfaring, en nærhet, den tidlige adskillelsen mellom mor og barn, eller far og barn, frarøver foreldrefolket evnen til å leve seg inn i de minstes tanker og å forstå deres språk. I-land er utviklet på teknikk, teknologi, informatikk, matematikk, materialisme, men underutviklet på menneskelig mangfold, her er underlig, et samfunn omtåket av mangel på emosjonell nærhet, på medfølelse, pedagogikk erstatter nærhet, effektivitet erstatter omsorg for alt liv, også det ufødte. Vi går i takt, ingen sier stopp, ikke skyt, se, du sikter på en uskyldig, en våpenløs, forsvarsløs. Og spor av levd liv markeres med en sprayboks. Eller med statistikk. I 2011 ble det utført 15 343 svangerskap i Norge.
Samtidig skaper to australske filosofer, Francesca Minerva og Alberto Giubilini, storm i abortglasset når de fremlegger sine perspektiver på medisinsk etikk og livets verdi og sannsynliggjør etter-fødsel-abort-begrepet som legitimt og lovlig i de frigjorte menneskers verden, i artikkelen ”After-birth abortion: why should the baby live?”, på trykk i Journal of Medical Ethics våren 2012. Å være et menneske er i seg selv ikke grunn nok til å tillegge noen rett til å leve, den moralske statusen til en nyfødt er lik den til et foster, ingen av dem kan betraktes som en person på en relevant moralsk måte, fremlegger filosofene. Happy birthday, sivilisasjon, du som bygdes av mennesker, for mennesker, av de sterke, selvbevisste, rasjonelle, for de kommende slekter. For når menneskeverdet er gradert, rettighetene delegert og livet filosofisk definert, blir det ufødte fosters verdi redusert. Men også den nyfødtes verdi. Fortsatt liv er umulig uten tilsyn, vern, omsorg. Om den vesle spruter av styrke, om alle tester viser fysikkens iboende vilje til vekst, genetisk perfekt profil, ingen produksjonsfeil, er et annet menneske, med omsorgsevner utover seg selv, en mor, en far, en voksen vilje, nødvendig for Den store fortsettelsen. Et spedbarn kan ikke ta vare på seg selv, ikke argumentere for sin egen rett til liv, ikke fikse potensielle omsorgspersoner på egen hånd. So kill it. Om du vil. Om du ikke kan ta vare på poden. Om du ble voldtatt. Om du er psykisk syk. Om du er arbeidsledig. Eller under utdanning. Å drepe en nyfødt er etisk forsvarlig, i enhver situasjon som ville ha tillatt tradisjonell abort. I alle fall i et filosofisk grensesnitt. Så som skissert hos Giubilini og Minerva.
- Det avgjørende poenget her er at menneskeverdet bare tilkommer personer, skriver professor i filosofi, Jens Saugstad, i foredraget ”Fra embryo til person”. Han argumenterer ikke for muligheten til å ta livet av, eller abortere, den nyfødte, som Minerva og Giubilini, men forklarer at den norske rett til selvbestemt abort ikke krenker fosteret, for, særlig i de første tre månedene i mors liv, har den vesle ikke en rasjonell natur, og det er den rasjonelle naturen som gjør poden til person. Et individ med rasjonell natur forutsetter en menneskelig kropp med fungerende sanser. Saugstad referer til allmennmoral, vestens etiske tradisjon og Kants humanitetsformulering, store, innarbeidede kunnskapsfelt som definerer vår kultur. Menneskelig kropp, fungerende sanser, sivilisasjonens premiss. Men kan du ikke balansere på en filosofisk line fra Saugstad til Minerva og Giubilini? For når er en menneskelig kropp en menneskelig kropp? Hva om en arm er vekk? Eller en fot? Og når vet vi at sansene fungerer? En blind mangler jo synet? En døv mangler jo hørselen? En psykopat mangler jo empatien?
Jeg er mor. I dypet av kvinnens kropp formes menneskene, fremtiden. Og jeg vet at et svangerskap er tungt, langt, krevende. Men det tar tid før jeg oppdager abortens problem; ufriheten i det feministiske manifests påståtte frihet. Det tar tid før jeg gråter ved synet av en hånd, håpets hånd, hand of hope, Michael Clancy som fotograferer i operasjonsrommet, en fantastisk scene, en blodig scene, også gjenfortalt i legeserien House; helsepersonell med munnbind og grønne klær, og close-up av livmoren, to voksne hender og den ufødtes hånd, halvveis i et svangerskap, som strekker seg ut av sin mors mage, og griper om legens fing, idet han, Dr. Joseph Bruner, operer den vesle gutten, Samuel, fremdeles i sin mors mage, for ryggmargsbrokk. Hand of hope, et bilde publisert for første gang på forsiden av USA Today i 1999, og en ukjent historie som skaper uro, du ser livet som ikke er synlig, og kjenner den ufødtes smerte, i deg selv, i hånden som strekker seg ut mot omverdenen, blodig, bitteliten, her, nå, du ser likhet, din egen hånd, deg selv, dere er ikke ett, men speiler hverandre, han er deg, du er ham, dere lever, du i verden, han i livmoren, og du kjenner svakheten til den ufødte, sårbarheten, rettsløsheten, og du er ham, og han deg, men den svakestes rettsløshet er feid bort, til gråsonen, dit intet sivilisert blikk er vendt, for det å nekte kvinnen rett til å bestemme over livet i sitt innerste, er barbari.
Om abort er galt, sa en venn, om abort er galt, hvor er krigen? Jeg ser ingen krig, ingen steile fronter, her er jo ingen kjempende, sa han. Og har rett. Fanene er få nå. De kjente presters eksil er bortenfor alle blåner. Ingen protesterer i gatene. Motstandsmot er meningsløst. Og det politiske er blitt personlig. For når alle jager etter ting, utvikling, kjøpekraft, økonomisk kapital, personlig suksess, sovner kjempene og kampene i gråsonene forblir i gråsonene. For knappe fem år siden åpnet Morgenbladet spaltene for dialog i brevs form, mellom en lege, Marianne Mjaaland, og en sosiologiprofessor, Willy Pedersen, de samtalte skriftlig om abortens dilemma, hun kalte seg for bøddel, han så abortens psykiske senvirkning på kvinnene, men de samtalte, i dannet form. For Lov om svangerskapsavbrudd er udiskutabel og nødvendig og uangripelig, her finnes intet alternativ. Etter sommeren i Morgenbladet stilnet samtalen, for ingen er indignerte, ingen er sinte, ingen ser de usynlige i de tusen mager. I vårt vidstrakte land er stillheten merkelig til stede. Sivilisasjonens landskap er følelseskaldt. Søvnen er altomfattende og tornekrattet, eller var det søppelberget, vokser og vokser og ingen ridder redder de sovende innenfor. Identifikasjon med den fremmede, den usette, som svømmer i vann, er fjern. Sivilisasjonens svøpe er industrialiseringens og teknokratiets og materialismens bedøvende effekt på hverdagshelten, på den motstrømsvandrendes handlingskraft og mot, på ettertanken og på selvransakelsen. Enkeltindividets frihet seirer over fellesskapets ansvar for de som ikke fikser å leve på egenhånd. Sivilisasjonens svøpe er vår feilslåtte tro på evolusjonen og dens evne til alltid å utvikle moral og etikk og ansvar, i samstemt takt med naturens sterke gang.
På skyllerommet ved Stavanger universitetssykehus strever en trollunge. Jordmor gråter. Fortviler.
- Dette går ikke, kjære Gud, tenker hun, som må være der, tilstede, se krabaten kjempe, hun kan ikke kaste et levende barn fra et halvgått svangerskap direkte i søppeldunken. Fødselen er gjennomført. Fremprovosert etter fødekvinnens ønske, den voksne, frie vilje er viktigst, hennes selvbestemmelse er den norske abortlovens premiss, uansett barnets livsbetingelser. Alene skal hun, kvinnen, frigjort fra alle andre enn seg selv, velge fosterets vei, fullstendig uten innflytelse eller påvirkning, uten verdikart, hun skal velge, og etterpå, etterpå skal hun vandre videre, i full balanse med sitt valg. Og i dokumentet ”Huskeliste ved dødfødsel/spontane senaborter” for fødeavdelingen i Stavanger, står det skrevet: Barn som er født etter induserte aborter må ikke klassifiseres som levendefødte
Og på skyllerommet venter jordmor. Og venter. I tre timer og femten minutter. Til slutt gir barnet opp, døden åpner døren, og tar den vesle med, uten å stille spørsmål, uten trøstende ord. Et ekko av liv preger vaktskiftet ved Stavanger universitetssykehus den natten. Intern oppvask. Men ingen andre trenger egentlig å få vite. Journalføringens språk er fastsatt. Rutiner renvaskes. Jordmorens frustrasjon over den levendefødte forstås og forklares. Men bare internt, stille, folkens, stille. Likevel fortsetter stemmer å hviske, og hviskingen når magasinet Plot og saken om den vesle som gispet etter luft får et ørlite oppmerksomhetsøyeblikk ut over skyllerommet. Fylkesmannen i Rogaland varsles i brevs form og tar saken til behandling, for er ikke abortloven brutt?  Trollungen, med et ekstra kromosom, trisomi 21, levde lenge, en fersk hendelse ved Stavanger universitetssykehus, en situasjon som er velkjent ved de fleste fødeklinikker. Men hva skal egentlig gjøres når et barn fødes etter fremprovosert senabort, og barnet lever, er gammelt nok til å reddes, og kjemper kampen mot den evige stillhet? Intet. Hvilke rettigheter omfavner den unyttige vekst, født i grenseland? Ingen. Hvilken vekt måler det uønskede livets verdi? Kvinnens valgfrihet. Hva skrives i journalen? Dødfødt. På tross av hjerteslag, barnegråt, puls. Plot forteller historien, peker på abortloven, avslører et sannsynlig lovbrudd i en offentlig institusjon. Og offentligheten svarer med taushet. Historien forblir i Plot.
I USA lever Gianna Jessen. Et abortert barn. Hun er voksen nå. Alive and kicking. Morens gjennomførte senabort og Jessens antatte død ble hennes liv. En saltsyreoppløsning innført i livmoren skulle etse henne opp. Innvendig. Ødelegge hennes vitale deler. Hun ble forløst etter 18 timer, litt før tiden, før abortlegen var kommet, sterkt medtatt, men levende. En sykepleier gav livreddende hjelp. Overførte henne til et annet sykehus.
- Jeg skulle vært blind. Brent. Død. Men det er jeg jo ikke. Abortlegen måtte signere fødselsattesten min, forteller hun i en tale i Queen’s Hall, Australia. Jessen ble adoptert bort, hun fikk en ny mor og en ny far, hun har cerebral parese, ble dømt til et liv i sengen, evig liggende, men hun løper maraton, og synger. Hennes historie vandrer over hele verden på digitale føtter og er blitt til filmen October Baby. Et vitnesbyrd om en unyttig vekst som fikk verdi.
- Dette med ulovlige seinaborter er ingen ny praksis, sier Ola Didrik Saugstad, professor i barnesykdommer, til Vårt Land, etter at avisen i mai 2012 skrev om ti senaborter ved Rikshospitalet, innvilget av den Sentrale abortklagenemden. Og lege Knut Holmen er klar:
- Alle som har vilja, har kjent til at lovstridige seinaborter har gått føre seg i over 30 år, sier han til Vårt Land.
Jordmødre og leger vet, fordi de opplever liv etter senabort, de erfarer for tidlig fødte fosters overlevelseskamp, i armene til en sjokkert mor, eller alene på skyllerommene. Helsepersonell vet. Men folk flest vet ikke. For helsepersonell tier, i frykt for represalier, i frykt for å miste sin jobb, i lojalitet til sin arbeidsgiver, og Helsetilsynet får sjelden innsikt i de sterke grensetilfellene, fordi barn som er født etter induserte aborter uansett rapporteres som dødfødte, fordi kvinnens frihet er vektskålen det lille liv veies i, fordi Lov om svangerskapsavbrudd gir rom for tolkning. Og når noen tør bryte tausheten, en sykepleier, for eksempel, eller en lege, eller en jordmor, og varsler, anonymt, som i Stavanger, eller åpent, som i Oslo, i fjor vår og sommer, er følgene få. Helse- og omsorgsdepartementet uttaler seg. Helsedirektoratet likeså. Helsetilsynet behandler sakene. Helseministeren og helsesjefen ser alvorlig på hendelsene. Folk flest er forundret og forkaster holdningene som må ligge til grunn. Statsminister Stoltenberg forsikrer på Stortingets talerstol at intet levedyktig foster skal fjernes fra mors liv etter uke 18, men fortsetter etterpå sin ferd i stillhet. Fylkesmannen i oljebyen frifinner Stavanger universitetssykehus for uansvarlig gjennomført abort og fastslår at helsepersonell alltid skal gjennomføre vedtak fattet i abortnemd. Uansett. Nemndene er suverene. På tross av avstanden til de faktiske forhold, til abortstuene og skyllerommene.
Pappaen til Karsten i Karsten og Petra-bøkene til Tor Åge Bringsværd og Anne Holt er en klok mann. Han har sin egen butikk. Selger brukte ting, gir gammelt skrap ny verdi. Av og til er Karsten og Petra i butikken hos ham. De tegner. Rare dyr, slike som ikke finnes. Molefonker og Snuskerusker, for eksempel. Og pappaen til Karsten sier at det er bra de tegner slike dyr som ikke finnes, for da finnes de likevel, og kan møte hverandre og leve sammen og ha gode dager og henge på veggen i butikken og vise at her finnes Molefonker og Snuskerusker som lever sammen med oss og er annerledes, men levende likevel.
Choosing our life over your life meant your death. Happy birthday, rapper han, faren, Piper, som hvert år tenker på det de gjorde, de to som elsket, han tenker på valget, aborten, barnet som aldri ble, han tenker og tar til slutt frem blyanten og bekjennelsens beretningskraft og skriver den nakneste, ærligste tekst om sin anger, sin altfor dype anger. Happy birthday.

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og