Tatt av teknologien
Tone R. Skartveit, husmor
Døren inn til det blå rommet er lukket. Lyden av fifakamp
konsoliderer den moderlige mistanke. Guttene er fremdeles lenket til
spillkonsollen. De digitale fotballfinurlighetene har fanget den barnlige
oppmerksomhet langt utover avtalt tid.
Time to rise, roper kvinnen, som en gang bar de to
brødrenes spede liv i dypet av sin kropp, finn av-knappen, sier hun, og entrer det
blå rommet med fanen for frihet fra den teknologiske taktikklek og herredømme høyt
hevet over sitt hode, for hun vet, med all sin erfaring og innsikt i fysiologiens
fabelaktige fungeringer, at de fastlåste fjernsynskropper må finne sin fortrinnlige
bevegelighet på virkelighetens antivirtuelle baner, der hvor himmelen er
tankens tak og jordens gressbank er fotsålens bevegelsesgrunn, for der, og bare
der, finnes den sanne vekst. Mindfulness, gutter, dere vet, YOLO, her og nå, akk,
trekk pusten dypt og grip dagen, mine kjære, fly ut og fang vinden og finn trær
og fossefall og fossiler og lytt til fuglens klang og stillhetens sang og det
var en gang, gutter, at det ikke fantes fjesbøker og fifa og flatskjermer og
iphoner og virtuelle fangarmer og verden var et kreativt sted, gutter, med
velutviklet muskulær kraft i enhver kropp og næringsvett og naturvisdom og
ville vesten og frilek utenfor de institusjonelle rammer og frihet til å falle
uten hjelm.
Men mamma, data er ikke bare forfall, sier den
eldste, han som er gammel nok til å tenke selv og mene, og makter å se helheter
i de halve sannheter, neida, ikke bare forfall, men finn av-knappen nå, gutter,
for avtalen er for lengst brutt, og tomorrow er ingen tatt av teknologien her i
huset, ok? Tweenien og fjortisen fnyser og forutsier morgendagens verdi, et
stykke kjedsommelig fragment av livet, uløselig knyttet til abstinens, tomhet
og tapt innsikt, for de er barn av sin tid, de er onlinebeboerne med bruddstykkebasert
virkelighetsoppfatning og kultivert avstand til bark og vedhogst og begrenset bevegelsesevne
i ben og armer etter livslangt bruk av tastaturet og virtuelle skybaner og
skjerm.
De utvikler sin eksistens som satellittenes
silhuetter, tenker kvinnen, og sier: Kom gutter, la oss hogge en fjellbjørk på
synkende måne. Stillheten setter seg på det blå rommets scenekant og dingler
med bena. Mens barnlige funderinger ferdes i usette tankebaner, bak blå og
brune blikk.
På trykk, Klassekampen, sistesiden, 27. februar
Kommentarer