onsdag 6. mars 2013


Tatt av teknologien


Tone R. Skartveit, husmor

Døren inn til det blå rommet er lukket. Lyden av fifakamp konsoliderer den moderlige mistanke. Guttene er fremdeles lenket til spillkonsollen. De digitale fotballfinurlighetene har fanget den barnlige oppmerksomhet langt utover avtalt tid.
Time to rise, roper kvinnen, som en gang bar de to brødrenes spede liv i dypet av sin kropp, finn av-knappen, sier hun, og entrer det blå rommet med fanen for frihet fra den teknologiske taktikklek og herredømme høyt hevet over sitt hode, for hun vet, med all sin erfaring og innsikt i fysiologiens fabelaktige fungeringer, at de fastlåste fjernsynskropper må finne sin fortrinnlige bevegelighet på virkelighetens antivirtuelle baner, der hvor himmelen er tankens tak og jordens gressbank er fotsålens bevegelsesgrunn, for der, og bare der, finnes den sanne vekst. Mindfulness, gutter, dere vet, YOLO, her og nå, akk, trekk pusten dypt og grip dagen, mine kjære, fly ut og fang vinden og finn trær og fossefall og fossiler og lytt til fuglens klang og stillhetens sang og det var en gang, gutter, at det ikke fantes fjesbøker og fifa og flatskjermer og iphoner og virtuelle fangarmer og verden var et kreativt sted, gutter, med velutviklet muskulær kraft i enhver kropp og næringsvett og naturvisdom og ville vesten og frilek utenfor de institusjonelle rammer og frihet til å falle uten hjelm.
Men mamma, data er ikke bare forfall, sier den eldste, han som er gammel nok til å tenke selv og mene, og makter å se helheter i de halve sannheter, neida, ikke bare forfall, men finn av-knappen nå, gutter, for avtalen er for lengst brutt, og tomorrow er ingen tatt av teknologien her i huset, ok? Tweenien og fjortisen fnyser og forutsier morgendagens verdi, et stykke kjedsommelig fragment av livet, uløselig knyttet til abstinens, tomhet og tapt innsikt, for de er barn av sin tid, de er onlinebeboerne med bruddstykkebasert virkelighetsoppfatning og kultivert avstand til bark og vedhogst og begrenset bevegelsesevne i ben og armer etter livslangt bruk av tastaturet og virtuelle skybaner og skjerm.
De utvikler sin eksistens som satellittenes silhuetter, tenker kvinnen, og sier: Kom gutter, la oss hogge en fjellbjørk på synkende måne. Stillheten setter seg på det blå rommets scenekant og dingler med bena. Mens barnlige funderinger ferdes i usette tankebaner, bak blå og brune blikk.    

På trykk, Klassekampen, sistesiden, 27. februar

Ingen kommentarer: