Presten
og professoren
De
kjørte avgårde, de to, den ene i kappe og krage, den andre i sort pologenser.
Og de sang. Som musiske mennesker i monotoniens makt. De tauses sang. Og hver
gang de så en storfamilie, løftet de blikket, ladet haglen og skjøt. Den ene
fordi han var overbevist. Den andre fordi han ikke så noen grenser. Og etter å
ha forfremmet små barn og unge foreldre og gamle voksne og velbrukte eldre og
ubrukte tenåringer og tørrlagte alkoholikere og tanketomme journalister og
profetiske programledere til døden, på biologisk og geografisk og miljøradikalt
grunnlag, fortsatte de å synge. Og å kjøre. De kjørte og sang og løftet blikket
og skjøt. Pang, pang, pang. Død, død, død. Tellus, here we come
to save you. De reddet
jordkloden fra oppvarmingens okkulte hyl. Fryktens sjelelige forråtnelse fant
ikke veien til deres hjerters dør. Empatien var kledt i sort og foldet sine
hender og senket sitt blikk. Smertehylende menneskebarn beriket deres sinn med
solfylte glimt fra fremtidens presseklipp: Tok tak i befolkningsøkningen. Slik
fikk de verden på rett kjøl. Ett barn er bedre enn ingen.
«Der ser
du, bare en hard hånd kan få folket til å forstå,» ropte professoren til
presten.
«Jeg er
ikke enig, ettbarnspolitikken løser ikke problemet, men jeg liker jo radikale
forslag», ropte presten tilbake.
Og de
fortsatte sin ferd. Visdom og villfarelse i voldens fart bortover veien, i
kjølvannet av en panikk blant ledende klimaforskere, eller på grunn av en konspiratorisk
kunnskap blant de strategisk tenkende, om konsumets kollapsende effekt, eller etter
en innsikt fra vinduet med utsikt over hav og hei og hage og ørken og fjell og
fjord, eller i kraft av en galskap uten annen grunn enn galskapen, slik den kan
forekomme i utkanten av menneskesinnets normal.
«Vi kan
fortsette som nå, men med en annen livsstil,» sa presten, litt lavere nå.
«Hva?
Endre livsstil, sier du? Ha, ha, du godtroende sjel,» brølte professoren ut, og
mistet nesten grepet om rattet.
Og i det fjerne, langt bak bilen med de to
bevisste kunnskapsbærerne, kom dinosaurene tilbake, de dreide seg inn på menneskehetens
arena, som styrt av en tømmermanns usynlige hånd, av jord og leire reiste de
seg, fant sin fordums form, og glinsende av olje, og under regnbuens åk, det
guddommelige løftet som lå gjemt i de gamle museums velbevarte bibelske
tekster, langt bortenfor den vanlige manns hverdagslige væren, bortenfor troens
tilknytning til den himmelske vei, tok de Tellus tilbake, dinosaurene innkapslet
de forvirrede biosfæriske beboerne i fryktens slimete angststruktur, plukket
opp døde kropper langs veien, de som presten hadde velsignet etter professorens
drepende domfellelse, og dinosaurene knasket i vei, i forrykende fart, kjøttforbruk
etter innfallsmetoden, og snart stod bare en liten gutt og en liten pike igjen.
De skrek. I taushet.
Og en
prest og en professor stoppet med ett, i det jordens magnetfelt sluttet å
blokkere de farlige solstrålene. De sanset en forstyrrelse utenfor seg selv og
sin streben etter å dempe befolkningsveksten og berike jordens gang med
virkningsfull miljøaktivisme. De sanset hudens brennende smerte. Og snudde seg.
«Randers,
her er en slange i paradis», skrek presten. Huden var i ferd med å brenne av
ham.
«Hvor,
hvor, vis meg slangen», svarte professoren, med fryktens røst, for han så
intet.
«Dinosaurer,
Randers, og en kvinne, jeg ser henne, Randers, hun er en mor», hvisket presten,
og han mistet med ett sin vilje til å leve.
Hun
reiste seg, kvinnen, opp fra intet, fra støvet steg hun opp, en siste rest av
moderskapet ble pustet liv i, en vind jaget over kontinentene, en vind så vill
at de drøvtyggende dinosaurer mistet fotfestet og forsvant ut i verdensrommets
ytre krets, fra jord er du kommet, til stjerne skal du bli, og hun reiste seg,
kvinnen, hun hørte de tause skrik fra sine barn, gutten og piken som skrekken
hadde fanget og frosten hadde forgrepet seg på og hun frigjorde dem med sitt
primalskrik, frigjorde dem, de fikk kraft og styrke og tro på sin egenhet og
egnethet og løp, de løp, etter presten og professoren, etter ham som intet
lenger så og ham som ikke lenger ville leve, de løp, barna, mens kvinnen voktet
dem fra sin plass der hjemme, de løp i takt med vindens villskap, og nådde til
slutt bilen, til slutt, ved enden av en vei, dit alle en gang kommer, de
stoppet, de to små, de kjente pulsen drive blodet rundt i kroppen, som en elv i
trassig takt oppover fjellsiden, ja, oppover, de umuliges kunst er kommet til vår
jord, en prest og en professor er etset til skinnet, helvetes varme velter seg
over dem og gutten og piken er en elv som løper oppover fjellsiden, og de ser
sine akademiske forbilder falle kullsvarte mot jorden og maskingeværet bli
stående som en gravstøtte ved deres fot.
«Adam,
Eva, kom hjem nå», ropte kvinnen, hennes moderskap stod på vidt gap, en dør så
åpen og forlokkende at barna fikk vinger, slike som alle tror at englene har,
hvite og fluffy, barna fikk vinger og fløy hjemover, og overalt hvor de fløy
vokste nytt liv frem i skyggene deres, blomster, trær, gress, korn, bekker ble
fylt av klart vann og kvinner og menn og familier fikk sine liv tilbake og de
så at det var godt, livet, slik de en gang levde, i enkelthet, uten mer enn nok,
uten alt ekstrautstyret, tingene som tok deres sjel, som fanget deres glød og
stilnet deres felles samtaler.
Og slik
forvaltet de fremtiden. I sine hender. Med jord under neglene.