mandag 18. februar 2013





Presten og professoren

De kjørte avgårde, de to, den ene i kappe og krage, den andre i sort pologenser. Og de sang. Som musiske mennesker i monotoniens makt. De tauses sang. Og hver gang de så en storfamilie, løftet de blikket, ladet haglen og skjøt. Den ene fordi han var overbevist. Den andre fordi han ikke så noen grenser. Og etter å ha forfremmet små barn og unge foreldre og gamle voksne og velbrukte eldre og ubrukte tenåringer og tørrlagte alkoholikere og tanketomme journalister og profetiske programledere til døden, på biologisk og geografisk og miljøradikalt grunnlag, fortsatte de å synge. Og å kjøre. De kjørte og sang og løftet blikket og skjøt. Pang, pang, pang. Død, død, død. Tellus, here we come to save you. De reddet jordkloden fra oppvarmingens okkulte hyl. Fryktens sjelelige forråtnelse fant ikke veien til deres hjerters dør. Empatien var kledt i sort og foldet sine hender og senket sitt blikk. Smertehylende menneskebarn beriket deres sinn med solfylte glimt fra fremtidens presseklipp: Tok tak i befolkningsøkningen. Slik fikk de verden på rett kjøl. Ett barn er bedre enn ingen.
«Der ser du, bare en hard hånd kan få folket til å forstå,» ropte professoren til presten.
«Jeg er ikke enig, ettbarnspolitikken løser ikke problemet, men jeg liker jo radikale forslag», ropte presten tilbake.  
Og de fortsatte sin ferd. Visdom og villfarelse i voldens fart bortover veien, i kjølvannet av en panikk blant ledende klimaforskere, eller på grunn av en konspiratorisk kunnskap blant de strategisk tenkende, om konsumets kollapsende effekt, eller etter en innsikt fra vinduet med utsikt over hav og hei og hage og ørken og fjell og fjord, eller i kraft av en galskap uten annen grunn enn galskapen, slik den kan forekomme i utkanten av menneskesinnets normal.
«Vi kan fortsette som nå, men med en annen livsstil,» sa presten, litt lavere nå.
«Hva? Endre livsstil, sier du? Ha, ha, du godtroende sjel,» brølte professoren ut, og mistet nesten grepet om rattet.
 Og i det fjerne, langt bak bilen med de to bevisste kunnskapsbærerne, kom dinosaurene tilbake, de dreide seg inn på menneskehetens arena, som styrt av en tømmermanns usynlige hånd, av jord og leire reiste de seg, fant sin fordums form, og glinsende av olje, og under regnbuens åk, det guddommelige løftet som lå gjemt i de gamle museums velbevarte bibelske tekster, langt bortenfor den vanlige manns hverdagslige væren, bortenfor troens tilknytning til den himmelske vei, tok de Tellus tilbake, dinosaurene innkapslet de forvirrede biosfæriske beboerne i fryktens slimete angststruktur, plukket opp døde kropper langs veien, de som presten hadde velsignet etter professorens drepende domfellelse, og dinosaurene knasket i vei, i forrykende fart, kjøttforbruk etter innfallsmetoden, og snart stod bare en liten gutt og en liten pike igjen. De skrek. I taushet.
Og en prest og en professor stoppet med ett, i det jordens magnetfelt sluttet å blokkere de farlige solstrålene. De sanset en forstyrrelse utenfor seg selv og sin streben etter å dempe befolkningsveksten og berike jordens gang med virkningsfull miljøaktivisme. De sanset hudens brennende smerte. Og snudde seg.
«Randers, her er en slange i paradis», skrek presten. Huden var i ferd med å brenne av ham.
«Hvor, hvor, vis meg slangen», svarte professoren, med fryktens røst, for han så intet.
«Dinosaurer, Randers, og en kvinne, jeg ser henne, Randers, hun er en mor», hvisket presten, og han mistet med ett sin vilje til å leve.
Hun reiste seg, kvinnen, opp fra intet, fra støvet steg hun opp, en siste rest av moderskapet ble pustet liv i, en vind jaget over kontinentene, en vind så vill at de drøvtyggende dinosaurer mistet fotfestet og forsvant ut i verdensrommets ytre krets, fra jord er du kommet, til stjerne skal du bli, og hun reiste seg, kvinnen, hun hørte de tause skrik fra sine barn, gutten og piken som skrekken hadde fanget og frosten hadde forgrepet seg på og hun frigjorde dem med sitt primalskrik, frigjorde dem, de fikk kraft og styrke og tro på sin egenhet og egnethet og løp, de løp, etter presten og professoren, etter ham som intet lenger så og ham som ikke lenger ville leve, de løp, barna, mens kvinnen voktet dem fra sin plass der hjemme, de løp i takt med vindens villskap, og nådde til slutt bilen, til slutt, ved enden av en vei, dit alle en gang kommer, de stoppet, de to små, de kjente pulsen drive blodet rundt i kroppen, som en elv i trassig takt oppover fjellsiden, ja, oppover, de umuliges kunst er kommet til vår jord, en prest og en professor er etset til skinnet, helvetes varme velter seg over dem og gutten og piken er en elv som løper oppover fjellsiden, og de ser sine akademiske forbilder falle kullsvarte mot jorden og maskingeværet bli stående som en gravstøtte ved deres fot.
«Adam, Eva, kom hjem nå», ropte kvinnen, hennes moderskap stod på vidt gap, en dør så åpen og forlokkende at barna fikk vinger, slike som alle tror at englene har, hvite og fluffy, barna fikk vinger og fløy hjemover, og overalt hvor de fløy vokste nytt liv frem i skyggene deres, blomster, trær, gress, korn, bekker ble fylt av klart vann og kvinner og menn og familier fikk sine liv tilbake og de så at det var godt, livet, slik de en gang levde, i enkelthet, uten mer enn nok, uten alt ekstrautstyret, tingene som tok deres sjel, som fanget deres glød og stilnet deres felles samtaler.
Og slik forvaltet de fremtiden. I sine hender. Med jord under neglene.