onsdag 16. januar 2013






Og slik skal du leve, sa de voksne


Hun har en genser med blomstrete mønster på brystpartiet. Uskyldig og enkel. Passende til en niåring. Ingen skjult symbolikk. Tror mamma.

Av Tone R. Skartveit

- Du, mamma, visste du at blomstene på genseren min til sammen former en hodeskalle?
Stillheten står på tå hev i stuen. En sanselig og fysisk sårbarhet får plass, i en mor og hennes yngste datter. Uskylden er tilsynelatende, blomstene gjemmer dødens ansikt.
YOLO, sier de. Eller tenker de. Sannsynligvis. Eller ikke. Men deres handling er kronet med risiko for fall. For brudd. For død. Tidlig død. Brutal og brysom død. YOLO. Du lever bare en gang. Og så kaster de seg ut fra toppen av en fjellside, nysnøen løfter seg som en hvit sky og gjør dem til himmelske vesener, svevende engler, frigjort fra jordflatens tyngdelov, og andre lover, de farer nedover det bratte henget, en fjellsone tilsynelatende uberørt av mennesker, inntil nå, inntil de unge og uredde og engleaktige forserer sine fryktbaserte hemninger og frigjør sine fysiske talent og bryter ned de siviliserte barrierer og lager spor i urørt snø. De er praktfulle. Hvilket fristilt mot. Dog ingen gjerning med mening, ingen heltedåd. Bare rå tøffhet, rå, praktfull tøffhet, en pine å se på for en tøffelhelt, en kroppslig kunstakt som danser med natur kreftene, festet til filmrullen av unge Eivind Aurstad, i hans nyeste produksjon Turbulent Flow, unge utøvere, med knivskarp selvkontroll og ski på beina og hettegensere i kjolelengde og boblebukser som så vidt dekker bakens nedre del, unge utøvere som dropper og railer og graver tonnevis med snø i hoppkonstruerte hauger og klatrer og bærer og venter og fryser og venter igjen og fryser igjen og filmes fra avstand, fra en helikopterfugl på den høye himmel, de filmes i svev og i fall som er så fantastiske at ord ikke finnes i det beskrivende språk. Deres fysiske utfoldelse er oder til livet, til øyeblikket, til nuet, det absolutte her og nå, uten noe foran, uten noe bak, de er Horats Carpe Diem i nåtid, de er jazzens jamsession, de er sigøynersangens klang av nød, de er genilitteraturens ecriture automatique, de er maleriets ekspresjonisme, de er matematikkens uendelige tallrekker, de er primalskriket i revidert utgave, modernitetens ypperste idrettsgren, skisportens YOLO, ja, hvorfor ikke YOLO, et uttrykk som foraktes blant de tenkende, men som i utgangspunktet er kunnskapsbasert og kultivert og så endelig iverksatt av de ennå frie, av ungdommen, du vet, den delen av menneskeheten uten klarert ansvar og forpliktelse og likevel store nok til å ferdes bortenfor foreldrefolkets omsorgsblikk og oppdragelsesgrep, YOLO er et språklig uttrykk for det urørte, en oppsummering av den frie tilstand, ikke pønk, ikke plikt, men en stadfesting av den menneskelige væren i tiden før konformitetens voksentilværelse inntreffer, YOLO er den kalenderløse, planløse ungdomspakten som bekrefter og besegler tiden her og nå, og i skilivets verden er fjellsidens uforutsigbarhet det eneste forutsigbare, there ain’t no mountain high enough, baklengs og forlengs fra soloppgang til solnedgang, ut av lyset, inn i mørket, ut av solen, inn i månen, tidens tegn tolkes fritt. Eller? Er her ikke en skjult frykt, den for å dø?
Og så kom tiden da hun skulle forlate oss. Mormors dager var talte. Døden var kommet inn i rommet. Stillheten speilet seg i gurglingen fra hennes tunge åndedrag. Et magert ansikt på en stor, stor pute, pistrete, sølvfarget hår, munnen som formet skriket, det tause skriket, som en underlig utgave av det musikalske rop til Asaf Avidan; the ghost of a thousand little lies gjemt i kvinnens kropp, stram hud om tørre lepper. Glemselen, alderdommens åk, tynte de siste dråper liv ut av hennes jordlige bygning. Ingenting pushet henne videre, mot nye opplevelser, til slutt glemte hun å puste. Minnene, de som var hennes beretning, hennes mening, den siste livsgnist og håp, visnet bort, falt til jorden, som et gulnet blad fra eksistensens tre, og ingen ny vekst fant veien til hennes tanke og væren. Tomhet, alt var tomhet, ingen lengsel, ingen elsker, ingen drøm, ingen ny soloppgang som sendte sine glødende hjelpere inn soveromsvinduet med bud om lek og læring og plikter og menneskemøter og vennskap og løfter og hemmeligheter, ingen nye minner til livets bok. Bare døden i rommet stod tilbake, sterkere enn alt annet, den siste strevsomme pust, den tunge handling det er å presse ned dørklinken på himmelporten for så å falle i armene på evigheten. Og ved hennes side satt tre barnebarn, med sine småroller å dvele ved, i et stort stykke teater, på en enda større scene, de var en liten flik av verdensveven, egentlig, en ørliten akt i den store oppsetning som bare går og går og går, de ventet, sammen med et av de mange oldebarn, ung og lys i håret, en nyutsprungen sjel uten nærhet til døden, et førstegangsvitne, for livsløpets ende er aldri til stede i modernitetens virke. Før døde folk blant de levende, i hverdagen, når tiden var inne, eller litt før eller senere. Nå dør de blant likesinnede, ved en definert endestasjon, et sted som passer seg for slikt, med egnet personale og, kan hende, pårørende som haster inn i siste liten, med sjokket som ledsager, døden er tornekransen rundt livet her og nå. Og når gurglingen til mormor stoppet, sto til og med stillheten stille, før rommet ble rammet av tårer.
Uskyld er en sjelden ting, skriver Kolbein Falkeid, og hans lyriske lek med ord gjør sannheten om til en kort, kort setning, han berører livets reneste tilstand med en enkel betraktning. Og i mellomtiden, der hvor de fastlagte mønsterliv leves, innenfor institusjonenes kreative grenser, barnehage, skole, studier, jobb, bortenfor spontaniteten og turbulensen, blir å-leve-her og nå- praksis sjeldnere og sjeldnere. Og YOLO, frihetsbegrepet i den moderne tid, begrenses til fest og fyll og tilfeldig sex. Og masseproduserte kleskolleksjoner.
- Du, mamma, visste du at blomstene på genseren min til sammen former en hodeskalle?
Niåringen står på toppen av trappen, ser på sin mor, stryker hendene sine fra brystet og nedover på magen, for å vise hva hun mener, bøyer seg for å se selv, hun er litt brydd, litt usikker. Stillhetens tåspissdans opphører. Stormen tar stuen med orkanens styrke.
- En hodeskalle?
Spørsmålet tar sats fra morens munn, slår salto på gulvet og lander på skuldrene til piken. Mor ser på datteren, på genseren, det nyeste plagget niåringen har, og blomstene, de sorte, små blomstene på lys bakgrunn, signaliserer med ett så mye mer, død og krig og barbari og forræderi og pirater og bomber og granater og evig pine og helvete og den totale usikkerhet og utrygghet og angst. For tilfeldigheten er ikke tilfeldig, bare tilsynelatende, blomstene, hundre i tallet, minst, samler seg i ett umiskjennelig symbol. Dødens estetikk. Det hinsidiges påminnelse. Memento mori, min venn, husk at du skal dø, vesle pike, i dag, kan hende, eller i morgen, dø, dø, dø, og mor får frysninger, o, du salige symbolikk, brukt i våpenskjold og kirketavler og på SS-soldatenes uniformslue, hvor kommer din kraft fra, hvem baner din vei inn i barnegarderoben, forbi de voksnes kritiske sans? En genser med blomster er skjult reklame for dødsskvadroner og de mørkeste makter, mor er lurt av produsentene, lurt inn i en greie som hun ikke forstår, eller ser meningen med, og som hun forakter, hodeskallen på barneklær, dødningehoder på små poder i sparkebukse og body og med åpne blikk og bleie og tillitt til alt og alle og uten ferdige ord og språk og fulle av babbel og liv og glede og lengsler og kjærlighet og drømmer og åpne for soloppgangens bud om lek og læring og menneskemøter og vennskap og løfter og hemmeligheter, små glimt av håp stemplet med skallen uten innhold og synlig identitet og fullstendig mangel på hud og hår og øyne, dødens estetikk, giften, frykten, faren, fri og bevare, hva gjør vel hodeskallen på en niårings genser, og blomster, den vakreste vekst som vår frodige natur kan gi, i dødens form?  Joda, i kirkelig kunst kan blomster i toppen av et dødningehode varsle om liv i evige himler og halleluja og herlighetens seier og håp, men ikke her, ikke slik, ikke i nåtidens typografi, ikke med det frie markedets semiologi, for her er dødsåkeren verdig å dyrkes, merkverdig nok, på tross av at jorden er skrinn og kraftløs, de voksnes skapende kreativitet fullendes i blomsterenger formet som dødsmerket, og pådyttes den lille barneskare, de som er the Force, den nye vin, fremtidsbærerne, branded by death, mor ser ingen mening med symbolikken; barnet, allerede i dødens forgård?   
- For meg gjør spontan lek livet verdt å leve.
Skikjører og mottaker av Kammerherre Egebergs ærespris 2010, Hedda Berntsen, hyller, i D2 et par år tilbake i tid, den uregulerte tilstand og kritiserer det norske samfunns alvor og strenge struktur og konformitet og institusjonaliseringen av barndommen og treningslivet og leken. Hun er et sjeldent eksemplar av homo ludens, det lekende mennesket, til forskjell fra homo economicus, det rasjonelle og kalkulerende individ, hennes vei mot medaljer i internasjonale skibakker har vært uten plan og protokollføring og strenge dietter og tester og treningsregimer, hun er YOLO i en litt eldre utgave, en oppsummering av den frie tilstand, og kaster seg ut i ukjent farvann, til sjøs og til fjells, yr av glede, fri i all sin ferd, som skiløperne i Turbulent Flow. Men er hun fryktløs? Neppe. Hun er bare mindre redd enn andre, og nysgjerrig, og bevisst samfunnets begrensende rammer, og hennes legeme er livsseilasets båt, den Berntsen bruker på sin oppdagelsesferd i dans med bølgene og i svev over nysnøen og i kamp mot tyngdeloven, o, du salige frihet, for en tilstand å være i, hvilket redskap kroppen er, en pensel som maler menneskets fysiske og fantasifulle og foruroligende spor på naturens lerret, om du vil, om du lar øyeblikkets iboende kraft entre din fornuft og forstand og kalkulerende adferd og fristille deg fra bekymringens byrde, den som kan mane frem blodrøde svetteperler i din panne. Og skikjører Hedda Berntsen ber oss drikke litt av hennes beger, men slik er ikke alle, frigjorte og glade vandrere langs hverdagens sti. For de fleste frykter fallet. Og blomstene former, kan hende, en hodeskalle.
- Some die young, you better hold on.
Og minstemann i familien synger på en sang fra sommerhitlisten. Han synger med en femårings frimodighet, fremdeles usjenert, heldigvis, uten den store frykten for de andre, for bedømmende blikk og bemerkninger, han har enda ikke oppdaget Goliat i gatene, og om han plutselig får øye på kjempen, vil han fryktløs gripe til nærmeste stein og dundre av et kast og fortsette å synge some die young, hva betyr det, mamma, spør han og synger videre, noen dør unge, sier hun, og skjuler sine dirrende tårekanaler, for hun er redd for å dø, redd for å forlate sine små, redd for verdens usikre gang, og påminnelsen i sommerhiten rører ved frykten som hun egentlig ikke bekjenner, ikke for seg selv, ikke for andre, for det finnes håp, hun vet at bak døden er evigheten, men frykten er grunnleggende, dyp, og hun minnes Jesus, som gråt blod, som stønnet i dødsangst, Jesus, som var så nær Gud, så nær tryggheten, så nær sin himmelske far. Og kvinnen bak hiten, Laleh Pourkarim, den iranskefødte artisten som inderlig og sårt og enkelt formidler menneskets skjøre tilstand, hold fast i livet, min kjære, synger hun, for intet er sikkert, egentlig, du kan dø ung og uerfaren og uferdig, før alt er fullbrakt, budskapet er enkelt, Laleh Pourkarim håper at sangen hennes er en stor blomsterbukett til det norske folk. Hodeskallen og blomsten, frykten og livet, beskrivelsen av hva du har og hva du kan miste, Lalehs sang er sår berøring av samtidens ungdommelige og menneskelige søken, for tematikken gjentas i mote og musikk. Men her er en mangel, hvor er her og nå, hvor er oppfordringen til glød og glans og tilstedeværelse, som i den bibelske form, som hos Matteus, disippelen, utdannet av læremester Jesus, når han ber oss hvile i Gud, og å la morgendagen bekymre seg for seg selv og om å slippe taket i den materielle streben, for livet er mer enn maten, kroppen mer enn klærne, hos Gud finnes friheten fra bekymringen, skriver Matteus i sitt evangelium, men hvor er Gud nå? Troen på Gud er fortrengt, skriver avdøde broder Arnfinn Haram i sitt siste essay, om bønn. Fortrengt av individualismen, av den dominerende sekulærkulturen. Mennesket er blitt en teologisk flyktning som er i ferd med å krysse sine egne spor, skriver han, og entrer fryktens rom, berører dødsangstens evige nærvær; i ethvert liv, i enhver tanke, i ethvert steg, frykten er alltid til stede, redsla – at livet er grunnleggjande truga – skal ikkje ignorerast, men formulerast, skriver Haram, men hvordan formulerer vi oss? Med popmusikalske tekster uten håp? Med dødssymbol på barneklær? Med avstand og institusjonalisering av alderdom og sykdom og livets slutt? Memento mori, min venn, husk døden. Thats it.
Uskyld er en sjelden ting, tenker mor. Og ser sine barn. Femåringen som synger some die young. Niåring som bærer en genser merket med hodeskallen. Tenåringen, oldebarnet som var til stede i den institusjonaliserte dødens rom. Og mor kjenner ektheten i Bob Dylans bønn, hun er der selv, knelende, kledd i angstens kåpe, lord, protect my child, her er så uoversiktlig, verden er som en klinkekule i din hånd, og hun ser sine barn, men ingen av dem hiver seg utfor fjellsiden, og lar nysnøen bli en hvit, himmelsk sky. Ingen av dem sier YOLO med ærlig innlevelse og ekthet, men med ironi og avvisning, for YOLO er tilsynelatende kulhet blant de lettsindige, uforutsigbarhetens farvann er forbundet med fare. De frykter, de tre, akkurat som sin mor, og velger, som folk flest, å vandre på asfalterte fortau langs hovedveiene, i en diffus dødsangst, bortenfor den formulerte bekymringen. Men hvorfor ikke finne berettigede ord til sin frykt, gripe redselen verbalt og intuitivt og bevisst og overlate bekymringen fullt og helt, ikke stykkevis og delt, til Gud, i Matteus ånd? Hvorfor ikke? 

Ingen kommentarer: