Å kaste et år

eg kastet et år i søppeldunken

i dag,

fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart,

fullt av spor, levd liv,

et år,

365 dager,

med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen,

eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min,

som et skrik i motvind,

eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen,

og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft,

eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av

komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur,

tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,

(takk, Cathrine)

eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift,

som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha,

med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet, de hvitkledde engler i korridorene,

uten vinger,

å, for et år,

rett i søppelet,

YOLO,

(nå sukker nok tenåringen min, mamma, ikke bruk det uttrykket)

eller hva enn som passer å si, uansett,

jeg kastet et år i papirdunken i dag,

et år i søppelet,

til resirkulering, papir blir nye greier,

å, for all del, la de blanke ark komme,

og i speilet så jeg hud som la seg i folder, som brettene på en duk,

rynker, spor, levd liv, eller små trappetrinn fra kinnet ned til halsen.

g så hang jeg opp

et nytt år,

365 dager,

uten tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart,

nakne, åpne luker i livet.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lytt, du jord

Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud! Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg! Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port! Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg! Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne! Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg! For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede! Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg! Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Les mer

Last mitt skip, sønn

ESSAY 3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og