Litterær adventsluke
Tone R. Skartveit
Og slik lyder snøen
Har du
hørt sangen fra himmelen?
Englesangen?
Eller er
du døv, du også?
Har du sett dem som er alene?
Menneskene?
Eller er du blind, du også?
En kropp og en kopp,
utenfor
bygget som er varmt,
som er
trygt. Utenfor.
Under skyenes hvite dyne, kulden, utenfor stjernenes rekkevidde.
Forkastet
fra fellesskapet sitter hun og rugger, frem og tilbake, frem og tilbake.
Hører hun
snøens sang?
Ingen
hører andre enn seg selv.
En nød og en død,
bortenfor
kjøpesenteret som inneholder alt,
også
medisiner. Bortenfor.
Ropet fra
rovfuglen som snirkler rundt den vesle barnekroppen, på det bildet du vet.
Fotografens
blinkskudd som berører den vesle så umerkelig med sin linse, berører.
Hørte hun
apparatets klikk?
I dødens
forgård er salmen taus.
En stall og et kall,
innenfor
det hellige fellesskap,
som sover, innenfor,
den dype
søvn langt fra krybben, mette på svor, o, Herre, vekk oss opp,
før oss
forbi Jobs fall, fang vårt ego, la innlevelsen løpe samaritanens ærend.
Hører vi Marias sukk?
For slik
lyder snøens sang,
som Guds stemme,
som
synker fra himmelens hvelving,
mot
jorden, mot menneskehjorden.