søndag 16. desember 2012


Litterær adventsluke

Sønnen min er en makk som snor seg 

 Av Tone R. Skartveit 



En

Slik var morgenen, vi to, alene i huset, forlatt av søsken like etter frokost, de fulgte stjernen, liksom historiens tre vise menn, bare fire i flokken, de fulgte visdommens ledestjerne, mot kunnskapens sted, der lærdommen utøves og innøves, skolen, og så satt vi slik, en smule etterlatt, du og jeg, to i tallet.
Se skyene, de danser på himmelens gråblå bunn, lett som støv som svinger seg når vinterlystrålen kaster sitt skråblikk inn vinduet,
ser du dem, spør jeg gutten i fanget mitt, han som er min sønn, den yngste,
han hever blikket, ser i stillhet, en stillhet som rommer livet til en liten sjel og en veslevoksen tanke,
de er ikke så fine, synes jeg, sier han og tar tak i boken som er klargjort for lesestund, les, mamma, la fortellingen fylle min indre verden med fantasiens bilder, mens smaken av en rute mørk sjokolade har høytidsmesse i munnen, mens luften er pakket inn i en flik av kaffekoppens duft, se, dampen leker ennå i rommet, dampen leker med støvet, men les, mamma, sier han og kryper dypt inn i fanget mitt. Og vi sitter slik i stolen. Under leselampen glød. Ute danser skyene tilbederens dans, de hyller sin frelser og følger solens reise fra klodens bunn til universets topp, Solkongens sanne jeg tar steget opp på tronen, mens skyene danser og danser, herr Nordlig Vind leker med de små figurene som henger i tråder fra hans hånd, han er kledd i kuldens drakt, sølvfarget, de leker og danser, danser og leker, mens jeg leser og fortellingen går sin gang, om julens barn, i lek og alvor,
visste du at det finnes elver som fryser til is, gutten min? Sommerens elver, de buldrende massene med vann, som følger jordflatens helling, de blir så kalde at de fryser fast i seg selv. Som isklumpene i fryseboksen, de var vann fra springen, ikke sant, nå er de is i fryseren. Noen elver forandres, de blir til is, når vinteren viser sin styrke og skyggene er flere enn før, dypere enn før, da forvandles vannmassene til klar, blank is, og menneskebarn som bor i nærheten finner frem sine skøyter og sklir av gårde, jevne, glidende bevegelser, uten hakk, uten brudd, uten stopp, som vingeslagene til måkene når de svever på luftens usynlige bølger, høyt, høyt over oss.
Elvene endrer seg, sier jeg til gutten i fanget mitt, min sønn, som har begynt å synge sine egne sanger, utenfor bokens fortelling, bortenfor ordene, han seiler tankens skip på skyenes hav og møter snart kong Kobolt av Kongo, som har mistet sin krone og er tatt til fange av korrupte Grev Grådig og De Forente Fortjenesters opprørte pirater, og han trekker sverd, lille gutten, og farger morgenhimmelen rød og skyene er dråper av blod og han roper at dere må ikke fryse til is, dere store og sterke, og glemme barna som ingen vet om, de bak murene, som gjemmer seg i fryktens forgård, dere må holde hjertene varme, synger sønnen min, jeg hører ham ikke, men han svinger sverdet en gang til og er en makk som snor seg i fanget mitt.


To

Kullet gløder under føttene dine, fort, fort, her er ingen tid mer,
din avhengighet er ditt kall,
kroppens sår er synlige for alle, fotfestet ditt er en blafrende duk av lin, blafrende, kjærtegnet av vintervindens isende blåst, sykdommen fjerner all din fasong, blåser deg opp, mot den endelige sprekk, et siste smell, og når du ligger der, motbydelig, kvestet av fortidens nålestikk og medisinen på legeresept, o, opphøyde opioid,
nei, ingen vil røre ham som ligger nede,
for du er lavbudsjett, sier de, smittebærer, svakhetens dråpe, og vi synes ditt liv er klar for avfallshaugen,
du valgte selv, ikke sant, den gang dopet dirret i tinningen din, den gang langeren gav deg sin velsignelse, djevelens engel i virksomhet, den narkomane, du, deg, svake menneske, du falne, så langt fra Daniel i løvehulen, ikke en ørliten flik av likhet,  
din Gud er borte, klinkekulen, den blå, livet, i evighet skjult for det guddommelige åsyn, din væren viskes ut, din kropp kaster ingen skygge, dine spor på veien er sandkorn som danser videre med vindene som blåser, kullet gløder, føttene, fort, fort, tiden, kroppen som eser ut, pusten som stopper, hjertet skjult for våre blikk.
En sønn er borte.


Tre

Se dråper av blod på himmelen, sier jeg, fra stolen under leselampen,
nå er de fine, svarer makken i fanget mitt, og fortellingen går sin gang.
Om piken som ikke lot seg kue, Lucia, hun som trodde på Gud, hun gjorde det, insisterte, navnet Jesus bleknet aldri under hennes blikk, hun vugget minnet om den vesle gutten, født i en stall, i sine varsomme armer, spedbarnet, guddommelig i all sin enkelhet, brakt til jorden i en jomfrubåt. Hvem tror på Gud nå, i tiden som er et teppe under forbrukets føtter, hvem tror på andre enn seg selv,
men jeg tror, mamma, sier sønnen i mitt fang, som synger egne sanger og lurer på hvorfor Gud lar ham bli syk, femåringen, med nyklippet hår, poden som ustanselig og uvitende og vitende kolliderer med de elektroniske ord, de usette meninger og formuleringer og setningskonstruksjoner som kontinuerlig og uavbrutt lander i nærområdet, som glødende innvandrere fra fjerne galakser,
mye er forandret, sier jeg, og griper mobilen, den dingsen som dirrer når et velkjent eller ukjent medmenneske har noe å si eller by eller selge eller melde, mye er forandret, for tjue små år siden fantes ikke sms, nei, gutten min, din fremtidsvei er fundert på de usynlige ord, et eget univers av evighetens evige himmel, vitenskapelig forklart av et smell, en stjernesmell, faktisk, pang, ja, det smalt nok noe uhyrlig, men Lucia er båret fra minne til minne på en sangstrofe,
Santa Lucia, snart senker natten seg, kom, lys for oss, du som aldri falt, Sankta Lucia, og vis oss hvorfor du ennå lever.
Hvorfor du ennå lever.


Fire

Kunnskapens tre, lillegutt, kan ingen hogge til ved, sier jeg til makken, min sønn, som ikke lenger vil sitte slik og fundere eller lese eller synge sanger med seg selv,
kunnskapens tre, mamma, det med de røde eplene som Eva plukket mens hun hoppet paradis på jorden vår, det treet vokser inn i himmelen, tror jeg han ville sagt, men jeg bare tror, for han sier ingenting, han trykker på en skjerm og spiller listepop og lytter på sin syngende helt som en læremester idet eleven hans fremfører sin første symfoni, I wanna live my life, han lytter og lærer, men hva lærer han, min sønn, makken, for tankene hans er min mest øredøvende stillhet, de finns ikke i en form jeg forstår, derfor forstår jeg ikke hva han tenker, men jeg ser og lurer på om vi ikke gjør noe galt, for hva vet han om øks og sag og vedhogst og markens grøde og vekstens vei og naturens vilje?
Ingenting, egentlig. En grønn plen er ment for fotball. En busk med bær nytes fra hånd til munn. En blomst er pynt. Et tre er pryd. En strand ved sjøen er sommerbad. En båt har ingen årer og alle har glemt å ro, ro, ro, min sønn, ta din åre fatt, til trevlene blør og saltvannet fanger fjeset ditt i stivhetens form og du vet i dypet av din tanke at ingen blir mett om dagens fangst ikke når land, så senk snøret i dypet av matfatet, min sønn, og få fisken på krok og slipp ut garnet du renset ved naustet i går kveld slik at fangsten blir mat nok til de små og mors farse og bestefars salttønner og fiskehesjene i skråningen bak naustet og når herr Nordlig Vind atter en gang leker seg og velter sin tyngde over hav og land og frosten biter i neven din, ro, ro, ro, min sønn, ro din båt med bjørnens styrke.
Skal jeg ro, mamma?
Han har tastet på pausens ikon. Taushet.
Men jeg har ingen årer, har du?
Nei, jeg har ingen årer, bare årevis med sval gange mellom sivilisasjonens signalbygg, de høye hus som skjuler den tid som rommet stillhetens sang, tiden bortenfor bråket fra bilveiens disharmoniske dåredikt, tiden der ute på steinhellen foran fjøset i vårsol eller i tuntreets skygge eller i potetåkeren bak fjordingen eller med ljåen i slåttemarken, tiden som rommet stillhetens sang, de lydene som bare livet i seg selv laget. Selvbergingen er død. Og slik går dagene, de som formes av elektronikkens usynlige vev og danser langs asfaltens jevne vei i ferdigformet design direkte fra butikkens hyller og fratar folket som kommer den kunnskapen som ble formet i folket som går. Alt er ferdig fra før. Men ingen tar på seg en dress fra i fjor på nåtidens catwalk, eller tar jeg feil, spør jeg minsten som atter en gang lytter til den usynlige musikkens språk og etterlikner de fremragende forbilder i ferdigformat, I wanna live my life.
Kunnskapens tre, lillegutt, sier jeg og han nikker.

Fem

Og ute smelter snøen.
Desembers hvite håp forsvinner og vi venter og venter og lytter til dråpenes fall, små perler som rommer krystallens format, de vakreste figurer, tusenvis, millionvis, ukjent for menneskene, velkjent for Gud, akkurat som deg og meg, akkurat som alle hans menneskebarn, dråpenes fall, de lager musikk i møte med brosteinen rundt huset, hører du, spør jeg ham som har forlatt mitt fang og funnet sin egen vei, hører du, gutten min, dråpenes fall blir de underjordiske elvenes fest. År etter år.
Og slik var morgenen, alene vi to, i huset, en smule etterlatt, du og jeg, to i tallet, og til lyden av snøens smeltedans skjønte vi at før, før Jesus ble født, fantes ikke jul.