Litterær adventsluke
En perle du aldri så
Av Tone
R. Skartveit
Hun er
ikke alene. Aldri alene. Selv i ensomhet. Mitt hjerte
alltid vanker i Jesu føderom.
Kommafeil. Mangler stor bokstav. Enkel
konsonant.
der i
stallen, hjertene er Jesus, hans liv,
de
gløder, de er en glorie rundt tavlen, som himmelens stjerneglorie, den som
rammer inn håpet, håpet om den evig lyse fremtid.
Skrivefeil. Uklart hva du mener. Ufullstendig
setning.
Hun ser røde
streker overalt. En mengde ord i margen.
Ord hun
egentlig ikke forstår. Men de forstår ikke henne heller. Ingen stjerner. Ingen
smilende ansikt. Bare røde streker, røde som hjertene, som Jesus.
- Du har
en lang vei å gå, sier faglæreren, stemmen er som et tomt rom, han står et
sekund i stillhet og ser over skulderen hennes, han ser på arket med alle de
røde strekene, ordene, hun fikk skriveoppgaven tilbake, uten karakter.
Du er så
tom i stemmen, ingen klang, ingen kraft, tomhet, du er tomhet, tenker hun. Og
så går han. Til neste elev. Han lar de røde strekene storme videre, herje med arket,
fjerne alle spor, alt tegn på liv, de fjerner til slutt henne.
Slik hun
en gang ble fjernet fra sin mors liv.
Den gang
på slutten av forrige århundre. Fortidens fødsel, tenker hun, piken, et
eksperiment, satt i gang før veksten var fullbrakt, fordi kvinnens røde hunder
glefset i seg fosteret. Sa legene. Du får et deformert barn. Best å fjerne det,
sa de. Mor sa ingenting. Menn med makt, i hvite frakker, tok ansvar. Piken ble
født. Levde og overlevde og lever. Hvi skulle herresale ei smykket
for deg stå? Overalt
hvor hun ferdes, ser de merkelappen i hennes panne, det står skrevet; uønsket.
Mulig deformert. Hun er ingenting.
Entallsendelse. Feil bøyning av verb. Punktum,
ikke komma.
Siste
time er over, faglærerens røst faller i fanget hennes; folkens, siste skoledag
før juleferien er omme. Fri, tenker hun, og hjertene rundt tavlen begynner å
blø, hun ser dem blø, små elver av blod renner fra tavlen ned mot henne, det er
så vakkert, hun reiser seg, pakker skriveoppgaven ned i sekken, siste rest av
innsats i et lukket rom, den mørke stall skal være mitt hjertes frydeslott, blodet renner rolig mot henne og
hun går, lager spor i den vesle blodrøde elv, her er varmt nå, tenker hun, og
kjenner seg glad, takknemlig, som alltid, egentlig, i alt sitt intet, takken er
hennes rytme, for uten takk, var heller ikke livet.
Substantiv i flertall. Alltid to l-er i
alltid. Helsetning.
Hun er en
halvsetning på vei ut av skolens bygg, i alt mylderet, elevenes julemylder, et
mysterium, egentlig, for de går hver sin vei, men i samme ærend, mot Betlehem,
mot Betlehem, der barnet ble født, hun vet jo det, at de skal samles der, til
slutt, etter at gavene er pakket opp, julemåltidet inntatt, og takken stiger
som en svevende salto mot himmelens blå bunn, hun vet, men vet de andre,
egentlig? Følger de hyrdenes spor? Vet de hvorfor hjertene gløder? Og blør? En
spurv har dog sitt rede og sikre hvilebo.
Feil oppdeling av ord. Uten bindestrek.
Uselvstendige verb kan ikke stå alene.
De røde
strekene på arket har stormet ferdig, de har fjernet henne, hun er usynlig nå,
bortsett fra blodsporene, hun går videre, ut mot sentrum av byen, dit handelen
hersker, hun ser de hektiske menneskebarn, å, de er så hektiske, i all sin
voksenhet. Dagens siste glans av sol faller fra hustakene ned i asfalten og
knuses under fotsålen til folkemassene. Hun hører menneskenes lyd, sanser dem,
kjenner dem, møter dem mellom butikkene, på grå brostein under julegatenes lys.
(Hvor er den siste boken til Per Persson. Har dere flere akebrett. Er det noen
som kan hjelpe meg med innpakningen. Mandler til kransekakemassen, har dere
mandler. Vet du hvor jeg finner Magasin Blå.)
Alle
stemmene, hun tenker, hva om de sang? Alle i samme kor? For en kraft, for en
styrke, for en klang. Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt. Så ser hun ham. En herjet mann. På
et teppe av papp. Han sitter krumbøyd over koppen sin. Blant alle de handlende.
De trør på frakken hans. Han løfter blikket. Ser henne. Så kaldt det er i dag, sier
han, uten et ord, frostrøyk ut av munnen, hans røde kinn, som strekene i
skriften hennes, på arket, i margen, ryggmargen. De to ser hverandre. En kvinne
stopper foran den herjede mannen, støvet svever rundt dem, skrubber huden,
øynene, hendene hans, som sandpapir mot tre, skrapende, så der er du, sier
kvinnen og bøyer seg ned og slår til koppen, myntene svever, som engler i fritt
fall, de svever i fritt fall mot brosteinen, treffer bakken med dunder, brak, de
er torden, lyn, nød, smerte.
Flertall. Mer variert ordbruk. Presens.
Entallet omslutter
piken fra skolen, de røde strekene og de sterke menn, visket ut hennes vesen og
væren, og hjertene begynte å blø. Takken er hennes vei. I takken velsignes
livet. Og julen er forvandlet til en kommafeil, tenker hun, den uønskede, (Hvor
finner jeg meierismør. Har dere rødt innpakningspapir. Jeg vil se nissen,
pappa. Å, se de lekre skoene. Jeg må bare ha dem. Jeg skulle hatt en pc til min
sønn.), og hun ser en ungdom komme ut av folkemassen, han går på skrå, den ene
foten er stiv, for hvert steg han tar må han svinge den stive foten frem og
tilbake, som en trestokk, dunk, dunk, hver gang foten lander, dunk, dunk, og
menneskene er en snor som buer svakt i møte med den halte, hans vei er hans
egen, gangrytmen er en sang i tre fjerdedels takt, med et lite avvik i hvert
refreng, dunk, dunk, han er også entall, tenker hun, og så begynner den
stivbeinte å løpe, takten øker, han snur seg, ser bakover og blir med ett
forvandlet til en statue, en stivnet bevegelse, foten rett frem foran ham,
hodet vendt bort fra henne, mens alle andre fremdeles er i fart, menneskesnoren
blir lysstriper, glidende lysstriper, glitrende glimt av liv, å, om de kunne
begynne å synge sammen, akk, kom, jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn, kjære Gud, la dem begynne å synge,
ber hun og lager røde spor, en usynlig pike blant alle de synlige, så, der står
du og later som, sier en kraftig kar i blå skjorte, til den stivnede ungdom, og
løfter ham opp etter jakken, den stive foten faller av, den flyter av gårde,
som en tømmerstokk på elvens kraft, uten en lyd, men tre fjerdedelstakten forvandles
til englesang, for fra himmelens hvelving strømmer toner som er så lyse at de
knuser alt glass. Takk, sier piken som lager de røde spor, for hun er på vei
mot velsignelsen.
Litt for lang setning. Pugg og/å-regelen. Stor
bokstav etter punktum.
hva kan
du? En ukjent stemme fyller lydrommet
bak henne. Hun snur seg. Og med ett stopper tiden. hva kan du?
Jeg er,
svarer piken,
og med
ett ser menneskebarna, de hektiske i alt julemylderet, de ser de røde spor på
brosteinen, og senker farten, de går saktere nå, som om noe hindrer dem, en
tanke, kan hende, eller et ord, en rød strek i margen, ettertankens bremsekloss
virker og stopper folketoget i handlegaten, for hvor kommer sporene fra og hvor
leder de hen, mot Betlehem, hun vet jo det, piken, den takknemlige, mens den
herjede mannen reiser seg, og går dit sporene er synlige, og den stivbeinte
ungdom kommer haltende bak ham og de begynner å synge, ja, de synger salmen som
ingen hørte og viser perlen du ikke så,
i all sin
alminnelighet var den skjult for dine øyne, jeg kan deg
aldri glemme, velsignet julenatt, de synger, de to, sangen er så enkel, så enkel, den er julens grammatikk,
en slutt som gir mening til begynnelsen, som forklarer feilene, og så skjer
det, alle synger med, for en kraft, for en klang, og sangen stiger mot
himmelen, tenner Betlehemsstjernen på ny, og med ett var jorden opplyst, all
verdens folkeslag forenet i julesalmen og de røde streker og hjertene og piken.
Velsignes. Ved Jesu krybbe. I all evighet.