lørdag 22. desember 2012


Litterær adventsluke


En perle du aldri så


Av Tone R. Skartveit


Hun er ikke alene. Aldri alene. Selv i ensomhet. Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom.
Kommafeil. Mangler stor bokstav. Enkel konsonant.
Arket er fullt av røde, streker, og kryss, og overstrykninger, og komma, hun har så mange komma. De røde strekene står i stil med hjertene som henger over tavlen, den store, sorte tavlen, omkranset av røde julehjerter, som med sin klare form synger sangen om fortidens fødsel,
der i stallen, hjertene er Jesus, hans liv,
de gløder, de er en glorie rundt tavlen, som himmelens stjerneglorie, den som rammer inn håpet, håpet om den evig lyse fremtid.
Skrivefeil. Uklart hva du mener. Ufullstendig setning.
Hun ser røde streker overalt. En mengde ord i margen.
Ord hun egentlig ikke forstår. Men de forstår ikke henne heller. Ingen stjerner. Ingen smilende ansikt. Bare røde streker, røde som hjertene, som Jesus.
- Du har en lang vei å gå, sier faglæreren, stemmen er som et tomt rom, han står et sekund i stillhet og ser over skulderen hennes, han ser på arket med alle de røde strekene, ordene, hun fikk skriveoppgaven tilbake, uten karakter.
Du er så tom i stemmen, ingen klang, ingen kraft, tomhet, du er tomhet, tenker hun. Og så går han. Til neste elev. Han lar de røde strekene storme videre, herje med arket, fjerne alle spor, alt tegn på liv, de fjerner til slutt henne.
Slik hun en gang ble fjernet fra sin mors liv.
Den gang på slutten av forrige århundre. Fortidens fødsel, tenker hun, piken, et eksperiment, satt i gang før veksten var fullbrakt, fordi kvinnens røde hunder glefset i seg fosteret. Sa legene. Du får et deformert barn. Best å fjerne det, sa de. Mor sa ingenting. Menn med makt, i hvite frakker, tok ansvar. Piken ble født. Levde og overlevde og lever. Hvi skulle herresale ei smykket for deg stå? Overalt hvor hun ferdes, ser de merkelappen i hennes panne, det står skrevet; uønsket. Mulig deformert. Hun er ingenting.
Entallsendelse. Feil bøyning av verb. Punktum, ikke komma.
Siste time er over, faglærerens røst faller i fanget hennes; folkens, siste skoledag før juleferien er omme. Fri, tenker hun, og hjertene rundt tavlen begynner å blø, hun ser dem blø, små elver av blod renner fra tavlen ned mot henne, det er så vakkert, hun reiser seg, pakker skriveoppgaven ned i sekken, siste rest av innsats i et lukket rom, den mørke stall skal være mitt hjertes frydeslott, blodet renner rolig mot henne og hun går, lager spor i den vesle blodrøde elv, her er varmt nå, tenker hun, og kjenner seg glad, takknemlig, som alltid, egentlig, i alt sitt intet, takken er hennes rytme, for uten takk, var heller ikke livet. 
Substantiv i flertall. Alltid to l-er i alltid. Helsetning.
Hun er en halvsetning på vei ut av skolens bygg, i alt mylderet, elevenes julemylder, et mysterium, egentlig, for de går hver sin vei, men i samme ærend, mot Betlehem, mot Betlehem, der barnet ble født, hun vet jo det, at de skal samles der, til slutt, etter at gavene er pakket opp, julemåltidet inntatt, og takken stiger som en svevende salto mot himmelens blå bunn, hun vet, men vet de andre, egentlig? Følger de hyrdenes spor? Vet de hvorfor hjertene gløder? Og blør? En spurv har dog sitt rede og sikre hvilebo.
Feil oppdeling av ord. Uten bindestrek. Uselvstendige verb kan ikke stå alene.
De røde strekene på arket har stormet ferdig, de har fjernet henne, hun er usynlig nå, bortsett fra blodsporene, hun går videre, ut mot sentrum av byen, dit handelen hersker, hun ser de hektiske menneskebarn, å, de er så hektiske, i all sin voksenhet. Dagens siste glans av sol faller fra hustakene ned i asfalten og knuses under fotsålen til folkemassene. Hun hører menneskenes lyd, sanser dem, kjenner dem, møter dem mellom butikkene, på grå brostein under julegatenes lys. (Hvor er den siste boken til Per Persson. Har dere flere akebrett. Er det noen som kan hjelpe meg med innpakningen. Mandler til kransekakemassen, har dere mandler. Vet du hvor jeg finner Magasin Blå.)
Alle stemmene, hun tenker, hva om de sang? Alle i samme kor? For en kraft, for en styrke, for en klang. Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt. Så ser hun ham. En herjet mann. På et teppe av papp. Han sitter krumbøyd over koppen sin. Blant alle de handlende. De trør på frakken hans. Han løfter blikket. Ser henne. Så kaldt det er i dag, sier han, uten et ord, frostrøyk ut av munnen, hans røde kinn, som strekene i skriften hennes, på arket, i margen, ryggmargen. De to ser hverandre. En kvinne stopper foran den herjede mannen, støvet svever rundt dem, skrubber huden, øynene, hendene hans, som sandpapir mot tre, skrapende, så der er du, sier kvinnen og bøyer seg ned og slår til koppen, myntene svever, som engler i fritt fall, de svever i fritt fall mot brosteinen, treffer bakken med dunder, brak, de er torden, lyn, nød, smerte.
Flertall. Mer variert ordbruk. Presens.
Entallet omslutter piken fra skolen, de røde strekene og de sterke menn, visket ut hennes vesen og væren, og hjertene begynte å blø. Takken er hennes vei. I takken velsignes livet. Og julen er forvandlet til en kommafeil, tenker hun, den uønskede, (Hvor finner jeg meierismør. Har dere rødt innpakningspapir. Jeg vil se nissen, pappa. Å, se de lekre skoene. Jeg må bare ha dem. Jeg skulle hatt en pc til min sønn.), og hun ser en ungdom komme ut av folkemassen, han går på skrå, den ene foten er stiv, for hvert steg han tar må han svinge den stive foten frem og tilbake, som en trestokk, dunk, dunk, hver gang foten lander, dunk, dunk, og menneskene er en snor som buer svakt i møte med den halte, hans vei er hans egen, gangrytmen er en sang i tre fjerdedels takt, med et lite avvik i hvert refreng, dunk, dunk, han er også entall, tenker hun, og så begynner den stivbeinte å løpe, takten øker, han snur seg, ser bakover og blir med ett forvandlet til en statue, en stivnet bevegelse, foten rett frem foran ham, hodet vendt bort fra henne, mens alle andre fremdeles er i fart, menneskesnoren blir lysstriper, glidende lysstriper, glitrende glimt av liv, å, om de kunne begynne å synge sammen, akk, kom, jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn, kjære Gud, la dem begynne å synge, ber hun og lager røde spor, en usynlig pike blant alle de synlige, så, der står du og later som, sier en kraftig kar i blå skjorte, til den stivnede ungdom, og løfter ham opp etter jakken, den stive foten faller av, den flyter av gårde, som en tømmerstokk på elvens kraft, uten en lyd, men tre fjerdedelstakten forvandles til englesang, for fra himmelens hvelving strømmer toner som er så lyse at de knuser alt glass. Takk, sier piken som lager de røde spor, for hun er på vei mot velsignelsen.
Litt for lang setning. Pugg og/å-regelen. Stor bokstav etter punktum.
hva kan du?  En ukjent stemme fyller lydrommet bak henne. Hun snur seg. Og med ett stopper tiden. hva kan du?
Jeg er, svarer piken,
og med ett ser menneskebarna, de hektiske i alt julemylderet, de ser de røde spor på brosteinen, og senker farten, de går saktere nå, som om noe hindrer dem, en tanke, kan hende, eller et ord, en rød strek i margen, ettertankens bremsekloss virker og stopper folketoget i handlegaten, for hvor kommer sporene fra og hvor leder de hen, mot Betlehem, hun vet jo det, piken, den takknemlige, mens den herjede mannen reiser seg, og går dit sporene er synlige, og den stivbeinte ungdom kommer haltende bak ham og de begynner å synge, ja, de synger salmen som ingen hørte og viser perlen du ikke så,
i all sin alminnelighet var den skjult for dine øyne, jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt, de synger, de to, sangen er så enkel, så enkel, den er julens grammatikk, en slutt som gir mening til begynnelsen, som forklarer feilene, og så skjer det, alle synger med, for en kraft, for en klang, og sangen stiger mot himmelen, tenner Betlehemsstjernen på ny, og med ett var jorden opplyst, all verdens folkeslag forenet i julesalmen og de røde streker og hjertene og piken.
Velsignes. Ved Jesu krybbe. I all evighet.