mandag 26. november 2012




Sitrondråper



Du er et speil. Jeg er et speil. Vi speiler hverandre. Og mister stadig mer av oss selv. Men sammen er vi alt.

Av Tone R. Skartveit


There is a king in you, synger Donald Lawrence, med sitt kor, i tjeneste for Gud. Troen på storheten i deg selv, kongen i ditt indre, skal løfte deg ut av slitasjens sørgelige selvbilde. Lawrence henvender seg til taperen, til den svake, misbrukte, tvilende, glemte, han løfter deg oppover, oppover, messer deg mot himmelske sfærer, der hvor skaperen bor, there is a king in you, du er av herskapelig herkomst, omfavn din indre aristokrat, synger han. Og er på nett med de nåtidige, med den personlige treneren, coacheren, mentoren, fagfolkene som skal frigi ditt potensial, løse deg fra krykken som ditt talent hviler seg på, løfte din personlighet ut av fatlet den ligger i, sage opp ditt mumifiserte selvbilde. Individualismen er det moderne menneskets krone, den glitrer og gløder på toppen av hvert hode, om du er hedning eller kristen eller kroppsbygger eller karrierekvinne eller rosemaler eller grøtspiser eller gospelsanger eller alt sammen i ett. Fang din sjel. Følg din indre stemme. Fullbyrd ditt talent. Bygg din bolig høyere, høyere, som et babelsk tårn, glem Gud og vreden og forvirringen, for alt finnes i deg og ditt indre er en glødende kraftstasjon og når bygget når inn i himmelen, oppnår du fred, mitt barn, fred, there is a king in you.  
- Jeg visste han hadde fått et hjerneslag, et ørlite hjerneslag, men jeg turde ikke si noe, for å si noe, ville være et steg mot det siste åndedrag, mot døden, mot adskillelsen, og jeg tør ikke tenke på å miste ham, sier bestemor, etter en stund i benektelse. Et drypp rammet hennes mann, hennes livsledsager, hennes andre halvdel. Alderdommens åk, de sviktende indre anliggender, åpnet veien mot aleneheten. Og hun tiet. Å si noe, å antyde en fysisk svikt i sin manns helse, var å åpne døren til et ukjent rom, gi plass for en mangel hun ikke ønsket å bære.
Et liv er en minnebok, har noen sagt, for hver dag nedtegnes en historie, og slik huskes fortiden; hun ligger under bordet, ser sin mor, ser henne sitte der i stolen, ta sitrondråper i teen, varm damp danser på toppen av koppen, sitrondråpene faller mot de dansende, fra en gul, liten flaske, og piken ser sin mor, hvorfor er du så stille, mor, jeg ser din stillhet, ser din sorg, eller er du egentlig glad, mor, og sitrondråpene faller gjennom dansende damp, og blander seg med teens varme, og mor rører i teen, under en dyne av stillhet, og piken reiser seg og går ned til sitt rom, alene, uten svar, i stillhetens spor, og bak henne faller et sukk til gulvet, og piken hører at det knuser.  
- Elsker man et menneske, må det ene dø først, og det andre leve videre. Slik er livet og døden, sier Tordis Ørjaseter, forfatter, professor, litteraturkritiker og pensjonist, til Dagen. Hun er alene nå, hennes mann falt fra hustaket, og trakk sitt siste åndedrag på vei ned, men hun lever videre, skriver, forteller, formidler sin ettertanke om å være en del av en annen, om å leve tett sammen og å bli avhengig av sin partner, om lojalitet, kjærlighet, prøvelser, om veier som snur og svinger seg bortover, nedover, utover, veier som beveger seg i takt med Vintersangen, Børretzens beretning om ansiktets linjer som har blitt til og som blir til og som er livets linjer, godeste Børretzen, som tok steget fullt ut i intet eller altet eller herlighet eller salighet for noen få øyeblikk siden. De to, Ørjaseter og Børretzen, forfatteren og jazzpoeten, omfavner alderdommens tegning, lar tiden forme tanke og kropp og forteller med dirrende inderlighet om å tilhøre andre enn seg selv. Om å gå livsveien i takt og utakt med de andre, de nære, de fjerne, de levende, de døde, i klarhet og dunkelhet, i samtale og taushet.
- Se, han ligner deg, far, sier barselkvinnen, idet en fødsel er over, og den vesle vil fra nå av miste seg selv, for eksistensen måles i forhold til andre, til omverdenen, til samfunnet, samtiden, om du betrakter et kunstverk av Munch og dveler et øyeblikk med pikene på broen eller sanser angsten i naturen eller sjelens mest subtile syner, er ditt liv en tilstand i lys av kunstnerens penselstrøk, om du lytter til Dylans sakrale verselinjer, lord, protect my child eller when he returns, blir din væren et verk i sangerens og tekstens ånd, om du rusler langs fortauskanten, kjenner asfalten under din fot, ser høstens blad falle mot bakken fra et rødfarget tre, er din vei iscenesatt av arbeid og natur og kommunal tilretteleggelse, om du koker en kopp kaffe, får din smak en touch av Frieles produksjon og farmene i det colombianske høyland, du er alltid merket av andre, aldri uberørt av ting og tanker og folk rundt deg, alltid i reduksjon. Eller, noen kaller det vekst, ja, sånn begynner vårt liv på jorden, synger Børretzen, godeste Børretzen, en liten kropp som puster, etter tusen år i søvn, uten drømmer i, synger han, sånn helt til slutt, i sin alderdoms siste sesong, og er så varsom, så varsom, med de store tankene sine.
Et lite barn, som likner sin far, er ankommet kloden. Og en fødsel er over. En av ti samme dag, samme sted, tusen samme døgn, samme land, millioner samme uke, samme jord. I noen timer, minutter, sekunder er verden tindrende klar, en foredlet regndråpe som dundrer på taket og veggen og ruten og barselrommet lukter av fuktige håndklær og blod og svette og kjønn og tårene triller og far vil aldri være svakere og mor aldri sterkere. Verden er i balanse i den nyfødtes vesle kropp. Å, min Gud, hold fast det momentum som begynnelsen er, grip det med din skapende hånd, hev det mot stjernene, la dem speile seg i det uberørte liv, la solen gi av sin veldige kraft og månen formilde sinnets mørke kroker. Bevar den vesle, Herre, men slipp samtidig taket, for ved fødselen slutter han å vokse, all vekst stopper her. Et menneske er aldri større enn i sin væren som nyfødt. Idet øyeblikk barnet ankommer vår verden er hun fullt og helt i seg selv, i sin egen form og utenfor alle målestokker og uten navn og identitet og innhold og fortid og fremtid. Intet er som fødselens slutt, det absolutte her og nå. Og så, etter noen timers, eller kanskje minutters, eller til og med sekunders fullstendighet, begynner reduksjonen. Innføringen i livet, sammen med alt og alle, er en reduksjon av individet. Og han skriker og gløder i all sin iver etter tilknytning, gi meg bryst, la meg drikke de viktige dråper, hold meg nær din kropp, gi meg varme og bær meg fremover, inn i verdens gang, og de to, mor og far, tenker at ja, vi skal bære dine styrker og svakheter, om du faller, skal vi løfte deg, ta på oss din skyld, dine mangler og dine feilsteg. Å, hvilken byrde et barn er, tenker de, og reduserer seg selv, igjen og igjen, og de forstår mesterens verk her på jord, de ser meningen med å bære menneskenes synder, de ser hvilken vei Jesus gikk, han reduserte seg selv og ble ett med alle klodens menneskebarn, og de to kjenner sitt barns byrde på seg, uansett, alltid, et bånd er i evighet knyttet, og tenk om han velger feil, far, om han gjør det fæle i stedet for det fine, er vi sterke nok til å ta ansvar? Og noen kaller selve livet, fra tilblivelsen, den biologiske begynnelsen, til det endelige utpust, og alle de hendelser som finner sted og alle de bånd som knyttes, for vekst. Og dersom reduksjon, eller tilknytning, slik den forekommer fra fødselen av, er en form for vekst, er det å avta i seg selv, og å tilta i tilhørighet og avhengighet og nærhet til omgivelsene og deres mennesker og innhold, positivt, bra, meningen, oppfyllelsen, driften i det daglige løp, den varme luften som får livets ballong til å sveve. Og den nyfødte svever. Og foreldrene svever. Og bestemor svever, hun svever på varm luft, i klodekurven, aldeles utenfor all alenehet, fullt og helt avhengig og hun svever, oppover, oppover, til utsiktspunktet nær himmelen, nær Gud, hun takker ham hele tiden, sin skaper og mester, og reduserer seg i glede og oppriktighet, og i sitt innerste frykter hun adskillelsen fra sin mann, for i adskillelsen ligger tomheten, behovet for å få en ny brikke til å passe inn, byrden av et tomrom.
- Mamma, au, jeg har fått et sår, jeg må ha plaster, har vi plaster med Byggmester Bob, mamma? spør han, femåringen, løfter frem fingen sin, og hvilket sår, usynlig for øyet, men følbart langt inn i sjelen, han viser sin vondt med hele seg, og er typisk for de små, de som elsker å fortelle sin smerte, formidle for all verden hvor forferdelig en flis kan være, et skrubbsår under strømpebuksen, et blåmerke på kneet. En samlingsstund er aldri mer suksessfull enn når samtalen berører personlige opplevelser om blod, fall, ulykker, skrapemerker, hvem har plaster i dag, da, jeg, jeg, se, se, og minstemann får Byggmester Bob på den usynlige flengen i fingen og faller til ro, i visshet om at alle vet om hans lidelse. Og mor tenker; hvorfor er det slik at vi stolt viser frem våre fysiske fall, hvorfor manifestere vår merkede kropp, en brukket arm, for eksempel, eller skuddsår, slik som i Dødelig Våpen, evig eksemplifisert når Martin Riggs og Lorna Cole blottlegger sine yrkesskader for hverandre, stolte som storkene ved avlevert babyforsendelse, like før de faller i forelskelsens dobbeltseng. Hva er det med mennesket som opplever anerkjennelse ved å vise sin vondt, tenker mor, og vil vite mer, få innsikt i lidelsens innhold, for ett er sikkert, tror hun, fremvisningen av et såret legeme er en slags folkelig screening og medisinering og diagnostisering, et vitnesbyrd om den alminnelige lidelsens vei. Og i lidelsen nærmer mennesket seg offeret. I offeret ligger meningen, en mening som egentlig er skjult, skjult for den vanlige mann, i et materialisert samfunn. Men vrengte muskler og brekte ben og forstrekte sener og bløende  sår, hverdagssmertene, de hverdagssmertene, er målbare og  synlige og tilgjengelig, som små verselinjer i verdens poetiske lidelsessang, vaklende, reduktive steg mot fullendelsen. En flenge i fingen, for eksempel, usynlig for det blotte blikk, er den vesles øvelse på medfølelsens viktige handling, og gir den trøstende styrke i sin gjerning, jeg er skadet, du hjelper meg, du er skadet, jeg hjelper deg, to blir ett, i speilbildets anerkjennende format, ikke i narsissmens speilbilde, ikke der, men i gjensidighetens speilbilde, der hvor du ser deg selv i de andre og de andre ser seg selv i deg. Det finnes styrke og mening utover sin egen lykke i den medmenneskelige handling. Egenkjærligheten, eller selvfølelsen, individualismens ærgjerrige samfunnsånd, drivkraften i Simple Living-bevegelsen, eller Godhetsfestivalen, eller bekjemp fattigdom med armbånd-bølgen, for eksempel, egenkjærligheten og selvfølelsen kroer seg idet medfølelsens evangeliske bok åpnes; det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem. Gjerningens motivasjon er ikke egen vekst og vinning, økt selvfølelse og ære, men handlingens konsekvens for din brors liv og leven. Apostelen Paulus var en klok kar som vandret motstrøms i sin samtid, og hans to tusen år gamle ord og levesetninger er kraftfulle, viktige og udødelige; kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet, skrev han i sitt brev til folket i Kolossæ. Nå, i vår forbrukerstyrte hverdag, er ydmykhet en egenskap som ikke finnes. Eller verdsettes. For verdensaltet er meg. Veien er asfaltert med mine behov. Vis meg fattigdom, men forvent ikke tiende. Vis meg naturens kollaps, men krev ikke forbruksfall og materielle offer. Vis meg bistandsbudsjettet, men fri meg fra skatt i juleshoppingens intense måned. La meg putte min penge i gryten på Torget og vandre videre med mot i blikket og god samvittighet, fortell ikke om enken som gav alt hun eide, for den slags hører fortiden til. There is a king in me, vet du. En konge i meg.
Albert Åberg sitter barnevakt. Målet er sjokoladekake dagen etterpå. Men Albert vil aller helst være en god barnevakt. Albert vil mestre jobben fullkomment. Gjøre alt det som en barnevakt skal gjøre. Gi bolle. Lese bok. La sitte på fang. For da får Nurket en god og trygg opplevelse. Men Nurket kan selv. Han er flink. Fikser det meste.
- Men å sitte i fanget på seg selv, det går ikke, sier Albert, overbevisende, likevel nekter Nurket, han sitter heller i det andre hjørnet av sofaen når eventyret fortelles, alene, i sin egen kraft, selvstendighet er en sta glorie rundt hans person. En glorie som falmer i styrke når frykten entrer rommet. Et elefantbloddrikkende uhyre herjer med fantasiens mørkeste kroker, og etter en stund er Nurket så svak i seg selv at han kapitulerer og kler av seg sin glorie og innrømmer i handling at han trenger sin barnevakts nærhet for å kjenne seg trygg. Hver for seg var de ufullendt. Men til slutt blir det så at Albert og Nurket styrker hverandre, i en slags versjon av abbed Sieyès tredjestandssetning; hva var jeg alene? Intet. Hva er vi sammen? Alt.
Ingen kan sitte i fanget på seg selv.
Og slik huskes fortiden; sitrondråper faller gjennom dansende damp, en mors sukk faller mot gulvet og knuser, sitrondråper i teen, hva er meningen? En smak forsterker en annen. Piken snur i trappen, går opp til sin mor, stiller seg ved hennes side og klapper hennes kinn. Mor tar hånden hennes, kom, jenta mi, sett deg her, i fanget mitt, så skal vi lese en bok. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar