Sitrondråper
Du er et speil. Jeg er et speil. Vi speiler hverandre. Og mister stadig mer av oss selv. Men sammen er vi alt.
Av Tone R.
Skartveit
There is
a king in you, synger Donald Lawrence, med sitt kor, i tjeneste for Gud. Troen
på storheten i deg selv, kongen i ditt indre, skal løfte deg ut av slitasjens
sørgelige selvbilde. Lawrence henvender seg til taperen, til den svake, misbrukte,
tvilende, glemte, han løfter deg oppover, oppover, messer deg mot himmelske
sfærer, der hvor skaperen bor, there is a king in you, du er av herskapelig
herkomst, omfavn din indre aristokrat, synger han. Og er på nett med de
nåtidige, med den personlige treneren, coacheren, mentoren, fagfolkene som skal
frigi ditt potensial, løse deg fra krykken som ditt talent hviler seg på, løfte
din personlighet ut av fatlet den ligger i, sage opp ditt mumifiserte
selvbilde. Individualismen er det moderne menneskets krone, den glitrer og
gløder på toppen av hvert hode, om du er hedning eller kristen eller
kroppsbygger eller karrierekvinne eller rosemaler eller grøtspiser eller
gospelsanger eller alt sammen i ett. Fang din sjel. Følg din indre stemme.
Fullbyrd ditt talent. Bygg din bolig høyere, høyere, som et babelsk tårn, glem
Gud og vreden og forvirringen, for alt finnes i deg og ditt indre er en
glødende kraftstasjon og når bygget når inn i himmelen, oppnår du fred, mitt
barn, fred, there is a king in you.
- Jeg
visste han hadde fått et hjerneslag, et ørlite hjerneslag, men jeg turde ikke
si noe, for å si noe, ville være et steg mot det siste åndedrag, mot døden, mot
adskillelsen, og jeg tør ikke tenke på å miste ham, sier bestemor, etter en
stund i benektelse. Et drypp rammet hennes mann, hennes livsledsager, hennes
andre halvdel. Alderdommens åk, de sviktende indre anliggender, åpnet veien mot
aleneheten. Og hun tiet. Å si noe, å antyde en fysisk svikt i sin manns helse, var
å åpne døren til et ukjent rom, gi plass for en mangel hun ikke ønsket å bære.
Et liv er
en minnebok, har noen sagt, for hver dag nedtegnes en historie, og slik huskes
fortiden; hun ligger under bordet, ser sin mor, ser henne sitte der i stolen,
ta sitrondråper i teen, varm damp danser på toppen av koppen, sitrondråpene
faller mot de dansende, fra en gul, liten flaske, og piken ser sin mor, hvorfor
er du så stille, mor, jeg ser din stillhet, ser din sorg, eller er du egentlig
glad, mor, og sitrondråpene faller gjennom dansende damp, og blander seg med
teens varme, og mor rører i teen, under en dyne av stillhet, og piken reiser
seg og går ned til sitt rom, alene, uten svar, i stillhetens spor, og bak henne
faller et sukk til gulvet, og piken hører at det knuser.
- Elsker
man et menneske, må det ene dø først, og det andre leve videre. Slik er livet
og døden, sier Tordis Ørjaseter, forfatter, professor, litteraturkritiker og
pensjonist, til Dagen. Hun er alene nå, hennes mann falt fra hustaket, og trakk
sitt siste åndedrag på vei ned, men hun lever videre, skriver, forteller, formidler
sin ettertanke om å være en del av en annen, om å leve tett sammen og å bli
avhengig av sin partner, om lojalitet, kjærlighet, prøvelser, om veier som snur
og svinger seg bortover, nedover, utover, veier som beveger seg i takt med Vintersangen,
Børretzens beretning om ansiktets linjer som har blitt til og som blir til og
som er livets linjer, godeste Børretzen, som tok steget fullt ut i intet eller altet
eller herlighet eller salighet for noen få øyeblikk siden. De to, Ørjaseter og
Børretzen, forfatteren og jazzpoeten, omfavner alderdommens tegning, lar tiden forme
tanke og kropp og forteller med dirrende inderlighet om å tilhøre andre enn seg
selv. Om å gå livsveien i takt og utakt med de andre, de nære, de fjerne, de levende,
de døde, i klarhet og dunkelhet, i samtale og taushet.
- Se, han
ligner deg, far, sier barselkvinnen, idet en fødsel er over, og den vesle vil
fra nå av miste seg selv, for eksistensen måles i forhold til andre, til
omverdenen, til samfunnet, samtiden, om du betrakter et kunstverk av Munch og dveler
et øyeblikk med pikene på broen eller sanser
angsten i naturen eller sjelens mest subtile syner, er ditt liv en tilstand
i lys av kunstnerens penselstrøk, om du lytter til Dylans sakrale verselinjer, lord,
protect my child eller when he returns, blir din væren et verk i sangerens og tekstens
ånd, om du rusler langs fortauskanten, kjenner asfalten under din fot, ser
høstens blad falle mot bakken fra et rødfarget tre, er din vei iscenesatt av
arbeid og natur og kommunal tilretteleggelse, om du koker en kopp kaffe, får
din smak en touch av Frieles produksjon og farmene i det colombianske høyland,
du er alltid merket av andre, aldri uberørt av ting og tanker og folk rundt deg,
alltid i reduksjon. Eller, noen kaller det vekst, ja, sånn begynner vårt liv på
jorden, synger Børretzen, godeste Børretzen, en liten kropp som puster, etter
tusen år i søvn, uten drømmer i, synger han, sånn helt til slutt, i sin
alderdoms siste sesong, og er så varsom, så varsom, med de store tankene sine.
Et lite
barn, som likner sin far, er ankommet kloden. Og en fødsel er over. En av ti
samme dag, samme sted, tusen samme døgn, samme land, millioner samme uke, samme
jord. I noen timer, minutter, sekunder er verden tindrende klar, en foredlet
regndråpe som dundrer på taket og veggen og ruten og barselrommet lukter av
fuktige håndklær og blod og svette og kjønn og tårene triller og far vil aldri
være svakere og mor aldri sterkere. Verden er i balanse i den nyfødtes vesle
kropp. Å, min Gud, hold fast det momentum som begynnelsen er, grip det med din
skapende hånd, hev det mot stjernene, la dem speile seg i det uberørte liv, la
solen gi av sin veldige kraft og månen formilde sinnets mørke kroker. Bevar den
vesle, Herre, men slipp samtidig taket, for ved fødselen slutter han å vokse,
all vekst stopper her. Et menneske er aldri større enn i sin væren som nyfødt.
Idet øyeblikk barnet ankommer vår verden er hun fullt og helt i seg selv, i sin
egen form og utenfor alle målestokker og uten navn og identitet og innhold og
fortid og fremtid. Intet er som fødselens slutt, det absolutte her og nå. Og
så, etter noen timers, eller kanskje minutters, eller til og med sekunders
fullstendighet, begynner reduksjonen. Innføringen i livet, sammen med alt og
alle, er en reduksjon av individet. Og han skriker og gløder i all sin iver
etter tilknytning, gi meg bryst, la meg drikke de viktige dråper, hold meg nær
din kropp, gi meg varme og bær meg fremover, inn i verdens gang, og de to, mor
og far, tenker at ja, vi skal bære dine styrker og svakheter, om du faller,
skal vi løfte deg, ta på oss din skyld, dine mangler og dine feilsteg. Å,
hvilken byrde et barn er, tenker de, og reduserer seg selv, igjen og igjen, og
de forstår mesterens verk her på jord, de ser meningen med å bære menneskenes
synder, de ser hvilken vei Jesus gikk, han reduserte seg selv og ble ett med
alle klodens menneskebarn, og de to kjenner sitt barns byrde på seg, uansett,
alltid, et bånd er i evighet knyttet, og tenk om han velger feil, far, om han
gjør det fæle i stedet for det fine, er vi sterke nok til å ta ansvar? Og noen
kaller selve livet, fra tilblivelsen, den biologiske begynnelsen, til det
endelige utpust, og alle de hendelser som finner sted og alle de bånd som
knyttes, for vekst. Og dersom reduksjon, eller tilknytning, slik den forekommer
fra fødselen av, er en form for vekst, er det å avta i seg selv, og å tilta i
tilhørighet og avhengighet og nærhet til omgivelsene og deres mennesker og
innhold, positivt, bra, meningen, oppfyllelsen, driften i det daglige løp, den
varme luften som får livets ballong til å sveve. Og den nyfødte svever. Og
foreldrene svever. Og bestemor svever, hun svever på varm luft, i klodekurven,
aldeles utenfor all alenehet, fullt og helt avhengig og hun svever, oppover,
oppover, til utsiktspunktet nær himmelen, nær Gud, hun takker ham hele tiden,
sin skaper og mester, og reduserer seg i glede og oppriktighet, og i sitt
innerste frykter hun adskillelsen fra sin mann, for i adskillelsen ligger
tomheten, behovet for å få en ny brikke til å passe inn, byrden av et tomrom.
- Mamma, au,
jeg har fått et sår, jeg må ha plaster, har vi plaster med Byggmester Bob,
mamma? spør han, femåringen, løfter frem fingen sin, og hvilket sår, usynlig
for øyet, men følbart langt inn i sjelen, han viser sin vondt med hele seg, og
er typisk for de små, de som elsker å fortelle sin smerte, formidle for all
verden hvor forferdelig en flis kan være, et skrubbsår under strømpebuksen, et
blåmerke på kneet. En samlingsstund er aldri mer suksessfull enn når samtalen berører
personlige opplevelser om blod, fall, ulykker, skrapemerker, hvem har plaster i
dag, da, jeg, jeg, se, se, og minstemann får Byggmester Bob på den usynlige
flengen i fingen og faller til ro, i visshet om at alle vet om hans lidelse. Og
mor tenker; hvorfor er det slik at vi stolt viser frem våre fysiske fall, hvorfor
manifestere vår merkede kropp, en brukket arm, for eksempel, eller skuddsår,
slik som i Dødelig Våpen, evig eksemplifisert når Martin Riggs og Lorna Cole
blottlegger sine yrkesskader for hverandre, stolte som storkene ved avlevert
babyforsendelse, like før de faller i forelskelsens dobbeltseng. Hva er det med
mennesket som opplever anerkjennelse ved å vise sin vondt, tenker mor, og vil
vite mer, få innsikt i lidelsens innhold, for ett er sikkert, tror hun, fremvisningen
av et såret legeme er en slags folkelig screening og medisinering og
diagnostisering, et vitnesbyrd om den alminnelige lidelsens vei. Og i lidelsen nærmer
mennesket seg offeret. I offeret ligger meningen, en mening som egentlig er
skjult, skjult for den vanlige mann, i et materialisert samfunn. Men vrengte muskler
og brekte ben og forstrekte sener og bløende
sår, hverdagssmertene, de hverdagssmertene, er målbare og synlige og tilgjengelig, som små verselinjer
i verdens poetiske lidelsessang, vaklende, reduktive steg mot fullendelsen. En
flenge i fingen, for eksempel, usynlig for det blotte blikk, er den vesles
øvelse på medfølelsens viktige handling, og gir den trøstende styrke i sin
gjerning, jeg er skadet, du hjelper meg, du er skadet, jeg hjelper deg, to blir
ett, i speilbildets anerkjennende format, ikke i narsissmens speilbilde, ikke
der, men i gjensidighetens speilbilde, der hvor du ser deg selv i de andre og
de andre ser seg selv i deg. Det finnes styrke og mening utover sin egen lykke i
den medmenneskelige handling. Egenkjærligheten, eller selvfølelsen, individualismens
ærgjerrige samfunnsånd, drivkraften i Simple Living-bevegelsen, eller Godhetsfestivalen,
eller bekjemp fattigdom med armbånd-bølgen, for eksempel, egenkjærligheten og
selvfølelsen kroer seg idet medfølelsens evangeliske bok åpnes; det du vil at
andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem. Gjerningens motivasjon er ikke
egen vekst og vinning, økt selvfølelse og ære, men handlingens konsekvens for
din brors liv og leven. Apostelen Paulus var en klok kar som vandret motstrøms
i sin samtid, og hans to tusen år gamle ord og levesetninger er kraftfulle,
viktige og udødelige; kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet,
skrev han i sitt brev til folket i Kolossæ. Nå, i vår forbrukerstyrte hverdag,
er ydmykhet en egenskap som ikke finnes. Eller verdsettes. For verdensaltet er
meg. Veien er asfaltert med mine behov. Vis meg fattigdom, men forvent ikke
tiende. Vis meg naturens kollaps, men krev ikke forbruksfall og materielle
offer. Vis meg bistandsbudsjettet, men fri meg fra skatt i juleshoppingens
intense måned. La meg putte min penge i gryten på Torget og vandre videre med
mot i blikket og god samvittighet, fortell ikke om enken som gav alt hun eide,
for den slags hører fortiden til. There is a king in me, vet du. En konge i
meg.
Albert
Åberg sitter barnevakt. Målet er sjokoladekake dagen etterpå. Men Albert vil
aller helst være en god barnevakt. Albert vil mestre jobben fullkomment. Gjøre
alt det som en barnevakt skal gjøre. Gi bolle. Lese bok. La sitte på fang. For
da får Nurket en god og trygg opplevelse. Men Nurket kan selv. Han er flink.
Fikser det meste.
- Men å sitte
i fanget på seg selv, det går ikke,
sier Albert, overbevisende, likevel nekter Nurket, han sitter heller i det
andre hjørnet av sofaen når eventyret fortelles, alene, i sin egen kraft,
selvstendighet er en sta glorie rundt hans person. En glorie som falmer i
styrke når frykten entrer rommet. Et elefantbloddrikkende uhyre herjer med
fantasiens mørkeste kroker, og etter en stund er Nurket så svak i seg selv at
han kapitulerer og kler av seg sin glorie og innrømmer i handling at han trenger
sin barnevakts nærhet for å kjenne seg trygg. Hver for seg var de ufullendt. Men
til slutt blir det så at Albert og Nurket styrker hverandre, i en slags versjon
av abbed Sieyès tredjestandssetning; hva var jeg alene? Intet. Hva er vi
sammen? Alt.
Ingen kan
sitte i fanget på seg selv.
Og slik
huskes fortiden; sitrondråper faller gjennom dansende damp, en mors sukk faller
mot gulvet og knuser, sitrondråper i teen, hva er meningen? En smak forsterker
en annen. Piken snur i trappen, går opp til sin mor, stiller seg ved hennes
side og klapper hennes kinn. Mor tar hånden hennes, kom, jenta mi, sett deg
her, i fanget mitt, så skal vi lese en bok.
Kommentarer
Legg inn en kommentar