lørdag 24. november 2012




Ikke bare ord

Av Tone R. Skartveit 

Tusen ord om lite. Eller hundre ord om mye. Ord, bare ord, og innlevelsens korte levetid.

Ute er himmelen blå. En senket sol tegner skygger på husveggene. Høsten holder sine varmeste armer rundt oss.
Hundre ord om mye, eller femti ord om alt. Artikkelen på NRKs nettside, om mulige massakrer, om hundre foreldreløse barn. Kanskje flere, kanskje færre, åtti, sytti. Alene på et barnehjem. I Goma. En by i Kongo. På grensen til Rwanda. Der krigsminner er tunge skyer over hverdagen. Stiftelsen New Chance bygget barnehjem, og kledde dagene med nye muligheter. Men fra skyene faller fryktens regn.
Lyden av stemmer. Fra en barnehage i nærheten. Småtasser leker i vannpyttene fra i går. Frydefull lek. Skapende samhold. En sirene synger sin varsel i det fjerne. De voksne sier: Ingen fare, barn,  bare lek dere, bare lek.
Femti ord om lite, eller tjue ord om dødens venterom, fullt av redde barn. Militsen herjer, M23 i kamp mot Mai Mai, mot militante i jungelen, mot lokalbefolkningen. FN kan ikke gjøre noe, sier de. Fallende tillit blant Kongos folk. Fredsstyrken står fast i Nord-Kivu. Korrupsjon. Kongos diamanter er fanget. I et barnehjem. Tenk deg, din yngstes barnehage, eller SFO, alle de små, forlatt. Byen er tømt for mennesker. De flyktet. Her er så tomt. Lyden av en gutt som gråter. Noen som sier hysj, stille, hvisking bak gjerdene. De drepes om de oppdages. Krigsminner. Jentene vil kanskje bli voldtatt. Voksne menn over unge piker. Foran de små.
Noen blader er ennå grønne. Evig grønne. Slike som gir lønnlig håp i juletid.
 - Mamma, i dag er det bare åtte dager til vi skal åpne kalenderen, sier minstemann. Åtte dager. Stjernen i vinduet. Lyset tennes, blikk skuer mot det blå.
Ord som skaper innlevelse, noen om glede, de som er her, mine, i lykkelandet, andre ord om frykt, de som peker mot et annet sted, et annet land. Mitt blikk er et vitne, jeg leser deres liv, deres frykt er min. Mitt barn, mitt barn, ikke vær redd, jeg hører din gråt, din hviskende bønn, du trenger hjelp, trøst, bøy deg ned, gjem deg bak, og vent, klarer du å vente? Noen kommer sikkert snart, noen må jo komme. Ord, innlevelse, deres nød er nær min tanke, men bare min tanke. Ord, bare ord, og innlevelsens korte levetid. For snart har solen falt ned bak blåner. Poteter settes på kok. Eldstemann kjøres til trening. Vakemaskinen tømmes for klær. En annen hverdag, et annet liv.
Stillhet. De kan ikke lage en lyd. De må ikke bli oppdaget. De minste forstår ikke. De eldre vet. De har sett før. Hørt skrikene. Følt angsten. Utenfor portene, i Gomas gater, danser mitraljøsene. Militsens musikk.
Ingen flere ord, ren handling, for i Sandnes, den vesle byen litt vest, forlater en mann sitt hjem, sine kjødelige barn, sin familie. For ord er ikke nok. Han vet så mye mer. Han bygget barnehjemmet i Goma,  kjøpte tomt for sine egne sparepenger. Det er handlingene, gjerningenes klare mål som driver ham. Utenfor ordenes fjerne tilstand. Han er far til så mange flere, sytti barn. Sorte i huden. Men han har sett deres liv, utenfor ordene, deres liv er hans, Tommy Rasmussen har hørt den rolige pusten til et barn som er trygt, endelig trygt.
Tusen ord om lite, eller hundre om mye, men ingen andre kan hjelpe. De er borte, de voksne, borte. Barna er uten mat. Uten vann. Han reiser mot Goma, alene, ingen hær i hans makt, ingen våpen i hans lomme, men med gnistrende håp som sin guide . De må ha penger, de sytti små. Han reiser alene. Mot militsen. Mot dødens venterom. For alle vet at hans vei er farlig.
Mørket har falt på. Hvor er du nå, Tommy? Er du fremme? Har du nådd ditt mål?
Fold hender, barn, fold hender, la stjernen lyse klart.  



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar