onsdag 14. november 2012


I mannens makt





Med dobbelsized brystparti, nybrøytet bekkenbunn og morsfølelse i fritt fall, gir kvinnen fra seg spedbarnet, i kjønnslikestillingens forbaskede navn.


 Så skjer det igjen. På ny. Atter en gang. Kvinnen blir lurt. Fratatt selv det lille hun har. På tross av hundre års erfaring med offentlig deltagelse og medbestemmelse og stemmerett, står hun spak og ser på at menn brøyter seg inn i rettighetsterrenget som i utgangspunktet var tilrettelagt for en kvinnes ferdsel; det særnorske, betydningsfulle barselåret, det offentlig bevilgede og godkjente borte-fra-jobben-året, fødselspermisjonen, gradvis opparbeidet og lovliggjort siden 1956, da mammadamen for første gang fikk lovfestet rett til 12 ukers barselpenger, fødselspermisjonen, som er driftet frem med utgangspunkt i morsfølelsens behov for et drivhus, muskelmassens og bekkenbunnens livsnødvendige rekreasjonsperiode, puppeverdets høydepunkt, mor-barn-løsrivelsens pauserom. Et velsignet år, som i utgangspunktet var viet fødekvinnen, blir gradvis invadert av fars innkvoterte uker. Sånn for kjønnslikestillingens skyld, ja, kvinnen er paralysert av det politiske likestillingsargumentet, mannen gjør mer om du slipper ham til, ser du, slipp ham inn i herlighetens førsteår, slik at han får nærkontakt med småfolket, lærer seg ansvar på hjemmebane, oppdager foreldrearbeidets alvor og får fylt sin rolle som pappamann med meningsfullt innhold. I 1993 fikk han fire uker. Neste år, i 2013, kan han få fjorten. O, happy day, du rødgrønne fotfolk, hold hodet kaldt, og hør ærlighetens falsett, eller var det falsum, i kvotegnålet om ukenes betydning for gestaltningen av mannen som pappa; han som nesten aldri var tilstede, på eggumsk vis, i sitt eget liv, får nå en sterk og stødig tilknytning til sitt avkom, sine barns oppvekst og virkelighet, fjorten uker av minstemanns vaklende førsteårsvekst forbeholdt far, nettopp, her er intet annet enn snakk om deltagelse i det første, spede barneår, min venn, resten av livet som småtass skal fremføres på den statlig godkjente barnehagens scene, ikke som hovedrolleinnehaver i fødefamiliens liv, men som biperson i foreldrenes yrkesbiografi, en spinoff fra deres biologiske dyneballett, en immanens, overført, etter ett år på hjemmebane, i kjønnslikestillingens ånd, til de offentlig godkjente oppdrageres arbeidsliv.
- Jeg mener det er fullstendig umoderne å tenke at små barn ikke har bruk for fedrene sine, skriver SV-leder Audun Lysbakken på sin egen blogg i medio oktober, sånn like etter fremføringen av neste års statsbudsjett. Men har vi noen gang vært moderne?
Språk er makt. I klisjeen ligger sannheten gjemt som en synder i dyp anger. Sammenkrøllet i fosterstilling. I frykt for avsløringen. De som mestrer språket, har makt til å endre. Og språket om de yngste, og deres mødre, endres og formes i den politiske teskje, over varmen fra folket, før ordene injiseres i de store massenes tenkebaner, via tradisjonelle medier og digitale sfærer og språkdrillede talspersoner. Mor-barn-konstellasjonen, for eksempel, glødet en gang av varme. En sønn eller datter var en gave. En mulighet for vekst. En viktig oppgave. Et stort ansvar. Forbeholdt moderskapet, gitt kvinnen som holdt nøkkelen, som visste best, som hadde spesialkompetanse og særegne, iboende, tillærte og nedarvede evner, som transcenderte, overskred mannens og fellesskapets innsikt i barnets beste. Nå, i de rødgrønnes glanstid, hvor all verdi, på paradoksets vis, måles i materiell og individuell velstand og arbeidslivets lykkebarometer er eneste offentlig godkjente måleredskap, slukkes mor-barn-konstellasjonens glød. Nøkkelen til de minste er fjernet fra foreldrenes nøkkelskap. Oppdragelsesansvaret er en kulturpålagt hijab for kvinnen og må fjernes fra hennes ansikt. Podens væren er en hemsko for den yrkesbevisste mor. Når selvet skinner som klarest, blekner den andres verdi. Barn er blitt en vare, eller en rettighet, eller, dersom poden er uplanlagt, en unyttig vekst i de moderne reproduksjonsteknologienes tidsalder, eller en tidkrevende post på programmet, som tidsklemmer de voksne, eller en budsjettspreng og en byrde, særskilt etter fylte ett år, en karrierebrems som må overlates til de makthavende myndigheters anbefalte barnehager, fulltid, utenfor hjemmets begrensende vegger, slik at intet voksenmenneske vimser vekk sin yrkesidentitet- og utvikling.
- Faren er at når du deltar i arbeidslivet, så er det ikke bare lønn du mister ved å redusere stillingen din, du mister også en del andre goder, individuelle goder, som handler om avansement, spennende arbeidsoppgaver, karriereopprykk, sier Kristina Jullum Hagen, NHO, i Politisk kvarter medio oktober. Saken er seks timers arbeidsdag for småbarnsforeldre, med full lønn, anbefalt av Yrkesorganisasjonenes sentralforbund, YS. Jullum Hagen er statsviter og rådgiver for likestilling og mangfold i NHO. De voksnes arbeidsvilje er hennes vei. Seks timers dag vil hemme kvinnen. Ikke løfte henne ut av deltidsmarerittet. Nærhet til barnet er bortenfor alle blåner. Ordet er mister, samvær med barn medfører tap. Deres fortegn er negativt, og det negative språk brukes bevisst i maktens korridorer: Å være hjemme med egne barn er tap, tap, tap over hele linja. Null tid til selvet, til å bygge individets verdighet, til personlig vekst, til velstandsvekst, til samfunnsvekst, gjennom arbeid, å, du salige arbeid, som gir makt, makt til å være mer enn bare mor. Arbeid løsriver deg fra mannens makt, den tradisjonelt forsørgende tilstand. I fulltidsstillingens drakt skal du kle din kropp, og ferdes trygt utenfor husets fire vegger, slik at du får råd til åtte vegger, kanskje ti, eller sytten, eller i alle fall hytte og båt og hage med gartnerens touch, og frigjørende weekender i kjærlighetsrus med partner og spa og intimpleie og champagne i foajeen før opera i Venezia og maraton i Egypt og ny vinkelsofa i tilbygget tegnet at Helen og Hard og identitesbyggende highseekingkurs i fjelltraktene rundt Himalaya. Akk, kvinne, du som velger en vei blant egenprodusert avkom, i avmaktens krok befinner du deg, i en uslitt hjørnesofa fra forrige århundre, på utrygg, uselvstendig grunn bygges ditt liv, så aldeles uten verdi, og dine barn, de faller utenfor allfarvei, utenfor samfunnet, redd dem, du fullverdige stat, gi mor verdigheten tilbake, la hennes liv bli mer enn intet, mer enn sine barns fall, mer enn mistet. Ett år i barsel er nok, helst alt for mye, og deltid, det velger hun ikke selv, hun er kuet av systemets ånd, det mannlige systemets ånd, kuet av sin kulturs kvinneundertrykkende arv, så reform, stat, foren dere, forbund, gi foreldre full pakke, langt mer enn seks små timer, finn folk som kan amme, og folk som kan passe og folk som kan bygge de fremproduserte barns fremtid, utenfor fangehullet kalt hjem.
- Mamma, må jeg gå i barnehagen? Jeg vil være her og leke, i huset mitt, sier minstemann, og ser sin mor rett inn i øynene. Og hun kjenner byrden av en barnehageplass på sine skuldre. Den er så tung, så tung. Men hun vet at hverdagen i nærmiljøet er en ensom greie. Her finnes ingen barn. Ingen voksne. Her er så tomt, så inderlig tomt for likesinnede.
- Men gutten min, du blir bare alene, sier hun.
- Neida, vi to kan jo kose oss, fastslår femåringen.
Bare noen uker i forveien, før høstens iherdige arbeidsrutiner rammer barnefamilier over hele vår vidstrakte nasjon, danser sommersolen med bare føtter på blomsterenger og tørre asfaltveier og langs gjengrodde stier og fra bakom skogene høres lyden fra nasjonale medier ruset på sommerpils og ferieavvikling og agurker får stor plass i redaksjonenes drivhus. Kvinnesak er en voksevillig plante og kultiveres med intens presisjon når nyhetsjournalistenes stab er halvert.  Stikkord er Anne-Marie Slaughter. Essay i amerikanske the Atlantic. Mens tredjebølgens feminister, eller var det femte, den moderne kvinne, altså, vi er jo alle feminister, ikke sant, ser seg i speilet og kjenner angsten for å forvitre, som sine formødre, i politisk byråkrati, i bakenforliggende systemkamp, i embetsverkets arkivavdeling, i doktriner og verdisaker, mens vi kjenner angsten for kvinnesakens og moderskapets og feministforgjengernes hemmende innflytelse på selvets og frykter frihetens fall og hyller Lady Gaga som nytenker og feminismesporveksler og hevder retten til offentlig kroppsfiksering og fritt valg av klesstil og partner og lovfestet rett til barn og barnehage og sjefsstilling, sklir velutdannede Slaughter, som en erfaren fotballspiller, men med perleøredobber og blåfarget drakt, inn fra kantposisjon og takler den yngre, fremadstormende angrepsspiller med tyngde og årtiers erfaring; du kan ikke få alt, jenta mi, det bør du innse. Som en Janiva Magness fastslår hun, i ettertankens intellektuelle blues, at du er bare en fange, kvinne, bundet i lenker, hus og hjem og barn og familie og toppjobb er too much togheter, baby, ikke med slike ord, men forståelig og klart likevel, etter selv å ha vandret i den amerikanske politikkens øverste sjikt, med full tro på kvinnens fortreffelighet og grunnmurfeminismens faktaboks; alt er mulig, du er fri, snur Slaughter og vender delvis hjem til sine to sønner. Ikke for å resignere til det rene moderskap, men for å være tilstede i en vesentlig periode i barnas oppvekst. Å forene jobb som direktør for politisk planlegging i det amerikanske Utenriksdepartementet med morsrollen, fungerte ikke. Toppstillingen står på vent, men Slaughter prøver å brøyte veien fri for fordommer, slik at det balanserte liv, a balanced life, skal få fri ferdsel, utdannelse, forskning, formidling, yrkesaktivitet i toppsjiktet og familieliv er forenelig, men hun, og alle hennes medsøstre, må pløye marken på ny og på ny, her trengs endringer, systemendringer, kvinner må få makt og innflytelse, for slik å kunne innføre toleranse for morsrollens iboende nødvendigheter og realiteter. Og Slaughter fastslår, i selvransakelsens navn:
- But I realized that I didn’t just need to go home. Deep down, I wanted to go home.
Og hun peker dermed på loven i våre menneskelige lemmer, den som river og sliter i oss når minste- og mellomstemann sitter i sine dypeste rollespill tidlig morgen, i lek og læring, i sitt hus, i ro, og byrden av en barnehageplass og behovet for en inntekt fjernstyrer oss slik at vi forstyrrer freden og løfter dem inn i alvoret, inn i voksenjaget, og inn i de offentlig godkjente og statsfinansierte omsorgssfærer; jeg ønsket å vende hjem, skriver Slaughter, hun ville hjem til sine tenåringssønner, og peker på denne arven etter Evas feilvalg den gang i edens hage, den som også forfatter og journalist Simen Tveitereid, i all sin mannlighet, kjente på den vintermorgenen på Majorstua, haltende bak barnevognen til sønnen Thorvald, etter å ha fightet med småtassen som protesterte mot morgenstundens utfart, mot påkledning, mot å stå, mot å sitte, protest på alle mulige, språkløse barnemåter, og likedan med radikalfeministen Nina Bjørk, som gjorde helomvending i sitt syn på ansvar for egne barn, idet hun selv ble mor og merket motviljen i sin vesle pike, men aller mest i seg selv, idet avlevering i barnehage ble hverdagskost, Slaughter peker på selvransakelsen, den som åpnet både Tveitereids og Bjørks og hennes blikk for absurditeten i situasjonen; vi gjør det som er feil, som vi ikke vil, ikke det som rett og som vi vil. Hvorfor? 
En gang var kvinnen mannen underlegen. I alt. Hennes vei ble bevandret med underkastelsens åk på skuldrene, i oppveksten, i samlivet, i seksualiteten, i utdannelsen, i menneskerettighetene. Begynnelsen het Eden. Og begynnelsen var vakker. Fred og fryd og likhet. Men under kunnskapens tre ble Eva kuet. Hun tok et valg, etter slangens vilje, opplyst og nedslått på samme tid, uroet av sine mange følelser, hun gjør det som er galt, som hun ikke vil, ikke det som er rett og som hun vil. Og Guds pekefing bøyde hennes verdighet, fristelsens frukt forgiftet hennes talent, barnet ble hennes byrde og dom. Og hun tok mannen med seg i fallet. Innsikten i rett og galt, valgets kval, brøytet vei for de store feilsteg, den nakne sannhet ble skjult bak bekledningens blåner. Lag på lag med kulturelle plagg medførte utallige feiltolkninger av de to ulike kroppenes mening. Mannen ble handlekraftens mektige subjekt og sterk i sjel og kropp og talent og viktig for verdensaltets gang. Kvinnen ble fanget i seg selv, i sin livmor, i sin uvesentlighet, uverdig brukt som brekkstang for slektens gang, uten innflytelse på annet enn hus og hjem og de familiære anliggender.
- Kvinnen er dømt til å opprettholde arten og holde hjemmet i orden, det vil si dømt til immanensen, skriver Simone de Beauvoir i Det annet kjønn fra 1949.
Men lerkens sang åpner til slutt plommen og menneskene ser den saftige kjerne og lærer at her finnes mer enn et ytre skall og etter år med avkledninger og livsvandringer og utviklinger og innsirklinger, når opplysningen Evas åsyn og utdannelse og yrkesdeltagelse blir resultatet og protesten får en kvinnelig stemme og hun finner en ny vei og vandrer gladelig videre, i tog etter tog, bortenfor hjemmebanen, utenfor familien, for frigjøring, for kvinnesak, for samfunnet. Hun blir vesentlig. For industrien. For politikken. For kulturen. For seksualiteten. For seg selv. Hun blir fri. Eller?
- Selv om man er glad i mannen sin, måtte det uunngåelig komme en tid da hele knullingen ble like hverdagslig som smelteost: mettende, til og med fetende, men ingen pirring av smaksnervene, ingen bittersøt ekstrasmak, ingen fare, sier Isadora Wing, hovedpersonen i Erica Jongs språklig frigjørende roman fra 1973. Isadora søker etter sin identitet. Utenfor ekteskapet. I ekteskapet. I seksualiteten. Hun leter og leter. Men finner slappe pikker og flotte kropper og flere menn og faller aldri til ro og får ingen fred i all sin frihet. Førti år senere skriver journalisten Caitlin Moran om kunsten å være kvinne, en kunst hun ikke mestrer, ikke før hun godtar sin alminnelighet, idet hun forkaster idealene, prinsessen og fotballfruen, og først da, i all sin enkelhet og ordinære tilstand, er hun frigjort, oppriktig om hvem hun er. Både Jong og Caitlin tar frigjøringens fenomen ned til individnivå, jeg ’ets frustrasjon er drivkraften i fortellingene, en slags fortapt selvmedlidenhet kamufleres med humor og sex og Den store rettigheten til å fly, til å være seg selv, til å være kvinne på egne premisser, både avhengig og uavhengig, alt etter som, uten de kommersielle og ideologiske og patriarkalske og moralske pekefingre, er deres vesentligste budskap.
- Jeg er mye tryggere nå, sier 16-åringen, i ærlig samtale med sin mor. Hun har funnet kjærligheten, hun synger som unge Mitchell i Willy; han er mitt barn, han er min far, jeg vil være hans kvinne hele mitt liv, det finns så mange grunner for min kjærlighet, synger hun, for sammen med ham er hun hel, en helhetsfølelse som gir trygghet nok til å delta med rak rygg på samfunnets ulike arenaer, skole, trening, jobb, familie. Før var hun ikke hel. Hun savnet. Og i savnet lå den evige søken etter the missing link.
- Så bra, hold fast på den helheten, vokt den med alt du har av styrke, svarer hennes mor. For hun vet at verden vil det annerledes. Røsten i samtiden roper: Løsriv deg, jente, din vei må være selvstendig, egenprodusert, uavhengig. Prøv, prøv, prøv, over hele linja, ikke fall til ro før alle muligheter er kartlagt, kanskje du er bifil, eller ladygagask, i alle fall altfor ung til å ta et fornuftig samlivsvalg, og på skolen opplyser helsesøster, i kraft av sin stilling, at det flotte er, ungdom, at her finnes ingen grenser, du kan teste ut, og feile, og trenger du å fjerne et foster, for eksempel, bare ta kontakt med meg, ha, ha, det er så enkelt, så mye enklere enn før, sier hun, helsesøsteren, og ler lettheten ut av seg og inn i speilet av den vakreste i verden her og sekstenåringens visshet om sin egen helhet dirrer som en vekkerklokke, jeg vil høre til, sier hun, være en del av en annen, den andre, men omtylles av omgivelsenes tale om skilsmisser og ufrihet og fremtidens fall for dem som lar mannens makt bedøve sine vurderende sanser, to blir aldri ett, liksom, vet du ikke det, ikke nå lenger, to lever side om side, med egne kontoer og karrierer og kofferten klar i tilfelle uenighet og fortapt kjærlighet og fornyet klesstil og endret karrierevalg og annet, for det finnes alltid noe annet, din helhetsfølelse, min kjære, er aldri helt hel, egentlig, du er fanget og formet av fortidens patriarkalske eller religiøse eller ideologiske eller kulturelle arv. Bryt ut, brøyt deg frem, jente, ikke gjør som moren din sier, befri deg selv før de befestede strukturelle fangarmer låser deg fast til sementsokkelen og lar deg stå slik, som en utstillingsdukke i ditt eget hjem, blant ditt eget avkom, i din manns makt, helhetsfølelsen er det rosa teppet som bres over deg like før du sovner.
- Mamma, jeg vil ikke i barnehagen, jeg vil være med deg, sier 5-åringen, og er mørk i blikket. Men de kjører til det vesle inngjerdete huset midt mellom alle bedriftene, parkerer der, like ved bussen, som vanlig. Hun stanser motoren. Venter. Lar stillheten råde i bilen. De ser menneskebarn, så vidt en gyllen meter over bakken, i dress og lue, på ustø ben. En liten pode gråter. Hikster. Strekker seg mot en voksen. Som snur seg vekk. Her er så mange andre små. Her er så mange. Forlatt, tenker hun, moren, med 5-åringen på vent i baksetet. Og en byrde av en barnehageplass på sine skuldre. Forlatt, for bedre lønn og høyere status og økonomisk frihet. Morsrollen er tømt for innhold, tenker hun, her finnes ikke mer verdi, la andre passe ditt barn, kvinne, følg arbeidslinjens taktfaste marsj og hev din lønn med verdighet, og si intet om at du gjør det som er feil, som du ikke vil, mens det du vil, det gjør du ikke, nevn ikke at ved å ta vare på dine minste på hjemmebane utfører du en jobb, på lik linje med pedagogen i barnehagen, dog med kjærlighetens fortegn, ikke profesjonens. Si ikke slikt.
- Mamma?
Så sier han ikke mer.
Den frigjorte kvinnens evangelium er hennes barn. De forteller, nesten uhørlig; hun fant seg selv, formet seg selv, fremførte seg selv, men glemte meg. Modernitetens mantra om etablerte kjønnsroller som må utviskes og kjønnslikhet som må innvies er i virkeligheten menneskehetens muskelsvinn. Og her vandrer vi alle, i all vår halvhet.