Fotballfeminisme
Over kvinnenes fotballbaner ligger et rosa teppe. Og de ballspillende kvinner er til pynt. Men her er så taust.
Av Tone R.
Skartveit
- Jeg
kommer aldri til å like å se damer spille fotball, aldri, sier mannen i huset.
Og han får støtte fra uventet hold, fra sine barn, sønner og døtre, de
nådeløse, oppvokst i de frigjortes tid, uten kjønnsstereotypiske overbygninger,
samtidens friskeste skudd på generasjonstreet, som med analytisk blikk ser en
saktegående greie, en gjeng framtunge frodigheter på en oversized bane, som små
paljetter på en dansende bluse, feminine utøvere løpende etter en ball, på
tilfeldighetens vis, målløse i all sin fremferd, i et spill uten spenning, uten
styrke, uten briljans.
- Fotball
er for menn, sier far og barn og er ufravikelige i sine standpunkt.
Og mor
tenker at de tar feil. De ser uten å se. De taler uten å tenke. For i
fotballens rike er ikke alle like. Her er mangfold. Og kjønn med ulike fysiske
forutsetninger. Som på hvert sitt vis utvikler sine ferdigheter. Fra de første
barnlige utprøvelser til seriespill i øverste sjikt. En gutt og en jente som
har trent like mye like lenge, trakterer ballens uforutsigbare vei og spillets
iboende muligheter på ulikt vis, fordi de er forskjellige, med individuelle
muligheter og biologiske anlegg. Likevel vurderes prestasjonene deres med samme
målestokk. Urettferdig, tenker mor, og minnes den banebrytende feminist Simone
de Beauvoirs ord, med aktualitetsverdi langt inn i fremtiden, direkte ut på
fotballbanen:
- Å være er å være blitt, man er gjort til
den man fremstår som, ja, kvinner er
stort sett menn underlegne i dag, det vil si at deres situasjon gir dem færre
muligheter: Spørsmålet er om denne tingenes tilstand skal fortsette i det
uendelige.
Beauvoir
visste nok ikke at hennes kritiske blikk på kvinnenes tilstand for over sytti
år siden, ville berøre fotballens utøvere. Den gang var idretten forbeholdt
menn. Først i 1970 slapp damene til. Men en fotballspillende kvinne er ufri,
hennes hverdag er annenrangs, hennes muligheter underlagt mannens vilje og
makt. Ingen offentlig og moderne arena er så kjønnsundertrykkende som
fotballens arena. Her er kvinner mindreverdige. Hennes talent er irrelevant.
Hun kan aldri oppnå lik status som sin mannlige kollega, fotballbanen er stedet
feministenes glemte, kvinnekampens kjemper har ennå ikke omfavnet det
balltekniske talent.
-
Kvinnefotballen har gjennomgått en revolusjon, fastslår Hanna Helseth i en
artikkel på Kilden.no fra sommeren 2006. Seks år senere speider de
revolusjonære ut over landet, på let etter likestilte spillere, menn og kvinner
med tekniske og taktiske og fysiske ferdigheter som betraktes og verdsettes
likt, av klubber, trenere, medier, medmennesker, uten de kjønnstypiske briller
på nesen, de som gjør at ballspillet på den grønne bane ses som en idrett skapt
og formet og bare egnet for muskuløse menn. De revolusjonære ser og ser, men
hva ser de, hvor er likestillingen hen, kom tilbake igjen, eller har
revolusjonen i det hele tatt funnet sted? For er ikke folkeholdningen fremdeles
formulert av de mest maskuline blant oss, menn med politisk og strukturell og
definerende og utøvende makt?
Lørdag
morgen i midten av november, husets stemme er dempet, en radio messer sine
morgentrøtte mimringer ut over eteren. Folkets Nitime er on air, dagens
sendeflate er farget av fotball, yes, fotball, folkens, fullt og helt, ikke
stykkevis og delt, for i morgen, i morgen er dagen alle venter på, den store cupfinalen
2012 finner sted, en outsider møter en insider, og radioens reportere er i morgengatene
med sin oppsøkende mikrofon og drøfter muligheter og målsettinger med
forbipasserende og andre passende og måkene skråler og slipper sine bløte,
fiskeluktende ekskrementer fra himmelrommets laveste høyder, ned i hodene på hardbarkede
fotballtilhengere, de hyllende horder som ferdes, fulle på pils og pizza og
pølsemenyer fra nærmeste bensinstasjon et sted nær Ullevaal stadion, yeah, Hødd
er ikke kødd, Tromsø skal dø, og reporteren ler og setter over til studio igjen
og der forteller de opprømt at snart kommer fotballallviteren Arne Skeie inn
til oss, jada, vi vet at i dag spiller kvinnene sin cupfinale et annet sted, men,
sier nitimens frontrøster og røper sin grunnleggende holdning, men i dag, i dag
skal vi ikke gjøre det kvinnelige slag, bortsett fra å snakke om i morgen,
herrefotballens morgen. Som vanlig. Intet er forandret, år etter år vektes
herrenes ferdigheter som viktigere og mer interessante og bedre utviklet enn
kvinnenes. Fortell ikke at fotball er største jenteidrett i landet vårt. Si
intet om at kvinnenes landslag er tidligere verdensmestere, olympiske mestere
og europeiske mestere, mens herrene kun har en OL-bronse fra 1936. Unngå å
nevne at kvinnelig fotballutøvere er teknisk og taktisk og fysisk i
verdensklasse. La dem stå slik, flinke i all sin ferd, men uomtalt, underkommunisert
og fjernt fra allmennhetens interessefelt.
Hvor er
revolusjonen hen? Kom tilbake igjen, alle dere frigjorte og likestilte, dere
som jublet den gang i 2006, eller var det i 2007, da landslaget erobret sine
medaljer. For over kvinnenes fotballbaner ligger et rosa teppe. Og de
ballspillende kvinner er til pynt. Fremdeles. Feminismens kamprop er
fraværende. Guttene får de beste treningstidene. Og banene. Jentene må nøye seg
med leftovers og stille bakerst i tildelingskøen og slite sine knotter på
grusen når klubblagets 13 år gamle soon-to-be-men-spillere skal møte serieleder,
guttene får kjempe sin kamp på kunstgresset, kvinnene er alltid i skyggen av
mennene, og frustrerte fotballjenter sender sine betraktninger i brevs form til
lokale avisers leserspalter: Hvorfor, spør de, hvorfor opplever vi alltid å
komme sist i køen når treningstider og kamparenaer og utstyr tildeles? Er vi ikke like mye verdt som guttene? Nei, vi
er ikke det, skriver de. Selv om vi er like flinke. På vårt vis.
- I dag
er det ingen som mener at det er feil at jenter spiller fotball, sier professor
Harriet Bjerrum Nielsen til Aftenposten to år tilbake i tid. Tema er
kjønnsforskjeller i idretten. Ingen sier
at det er feil, men medienes fotballhverdag viser noe annet. It’s raining men
over alle spalter. Og jentenes følelse av å bli forbigått forteller om en
grunnleggende holdning, en struktur, en åpenbar tanke om at menn er best, og
fortjener mest.
- Kvinnen
er ikke offer for noen mystisk skjebne; hennes særegenheter får sin betydning
fra den meningen de tillegges, og de kan overvinnes så snart man oppfatter dem
i et nytt perspektiv, skriver Simone de Beauvoir i Det annet kjønn fra 1949. Fotballens
dyktige kvinnelige utøvere fortjener et annet perspektiv. For de kan. Og de
vil. Og de er viktige.
- Jeg
tror fotballen har tatt over noe av den rollen religionen en gang hadde, sier
idrettsforsker Hans Hognestad til Klassekampen. Tribunen er et sted hvor folk
møtes på tvers av sosiale klasser. Og de hyller sine guder på banen. Sine
mannlige guder.
Det verste er at du har rett. Damefotball er annenrangs, iallfall med dagens linser og briller. Nå syns ikke jeg det er så gøy med herrefotball heller, men det er en annen sak. Dette gjelder jo også i hoppsporten. Likestilling er et rart ord. Likeverd er bedre. For vi ER jo forskjellige, men selvom menn har mer "upper body strength" betyr det ikke at de er mer verdt.
SvarSlett