Avkledingen
Du
er ikke naken. Ikke ennå. Ikke før noen ser deg. Kanskje.
Av Tone R. Skartveit
Jeg ser deg. Du er stor.
Svulmende. Strekker deg i alle retninger.
Du
er høy. Høyere enn alle rundt deg. Synlig fra alle vinkler.
Men du er ikke naken.
Du svaier i høstvindene. Og du gløder. Foreløpig. Som om du har sminket seg,
lagt en kraftig make-up og skjuler ditt sanne jeg, før aftenmørket faller på,
før klubbens dunkle belysning eller dansegulvets teknolamper sveiper i korte
støt over din fasade.
«Jeg
deler av min erfaring», skriver tidligere modell, Helene Rask, på NRK Ytring.
Før delte hun bilder av kroppen sin. Nesten avkledd. Nesten naken. Sjelen
hennes ble berørt. Responsen fra omverdenen var en rus. Hun ble avhengig, og
solgte sitt egenverd. Kroppen, innpakningen, den ytre fremtoning ble alt. De
indre anliggender ble intet. Sjelen sank i kroppsfikseringens dyp.
Jeg ser deg. Du er vakker.
Gammel. Din stamme bærer byrden av hundre års vekst.
Du
er rank. Rankere enn alle de andre i skogen ned mot sjøen. Dine røtter er dype.
Men du er ikke naken.
Ikke ennå. Du svaier i høstvindene. Og du gløder. Foreløpig. Som om du har
næringsvett, vet å te deg for å finne frem i næringsnettverket, før bladene
faller mot jorden og blir omskapt.
«Jeg
liker det polerte», sier blogger Sophie Elise Isachsen til Morgenbladet. Hun
deler bilder, på bloggen, mest av klær. Men også av kroppen sin. Av ansiktet sitt. Som endres. Stadig.
Botox i pannen. Silikon i bysten. På noen av bildene er hun nesten naken.
Nesten avkledd. I blå bikini, for eksempel. Sjelen hennes er gammel, sier hun.
Hun er ikke barnslig i hodet, sier hun. Hun har angst for å bli voksen, sier
hun. Jeg elsker kropp, sier hun. Til
Morgenbladet. Som har voksne lesere. Bloggen hennes leses av de yngste. De
påvirkelige. De som er underveis. Uferdige. Som leter etter seg selv. Med
sjeler som er ufullførte byggesett, med egenverd som svever på selvrespektens
lette skyer.
Jeg ser deg. Du er sterk.
Veltrent. Dine muskler er sevjen i greinene.
Du
strever. Sliter mer enn før. Skyggene dine faller for langt. Nabolagets siste
tidsvitne, bondens signatur, tilpasses de rette vinkler. Snart sager de deg
ned. Dine samtidige er ikke matjordens venner.
Men du er ikke naken.
Ikke ennå. Du svaier i høstvindene. Og du gløder. Foreløpig. Men ikke lenge,
din nordvestre side er avkledd, du er delvis naken, ryggen er bar, som om du
visste at ryggen er sterkest.
«Uttrykket
er en estetisk stereotyp», skriver lederen LL i Morgenbladet. Uten å dele
bilder. Bare ord. Ord om de ulike reaksjoner på knulledukkedebatten. Om det
silikonoppblåste barbiedukkeutseendet, kjøpt og snart nedbetalt, som noen unge kvinner eksponerer, Sophie Elise, for eksempel. I blogger, for eksempel. I
realityserier, for eksempel. LL er ikke naken. Ikke avkledd. Bare skjult i et
akronym. Eller i en forkortelse. Identitetsløs. Ugjenkjennelig. LL nevner ingen sjeler. Bare systemer, eller
var det strukturer, eller tidsånd. Og kritikere av barbielooken, kritikere som
kritiserer feil. Radioresepsjonen sa knulledukke, men de, radiofolkene, er ikke
strukturen som må endres. Heller ikke barbiejentene. Plastisk kirurgi, derimot.
Jeg ser deg. Du er episodisk.
Gjentagende. Din rytme er naturens gang.
Du
mister deg selv. Men din væren er episk. Dine veier uransakelig ransakelige. De
fører til vekst, naturens vekst, ditt fall er livets kall.
Men du er ikke naken. Ikke ennå. Du svaier i høstvindene. Du
tviholder på plaggene. Avkledningen er ikke fullbyrdet. Men bladfallet er ingen
fiksjon. I morgen, min venn, eller kanskje i overmorgen, kommer vinteren.
Vinterviljen er naturlig nakenhet. Fortellende nakenhet. Naken nakenhet.
«Alt
gjentar seg. Alt har hendt før, og alt vil hende igjen», skriver Karl Ove
Knausgård i Klassekampen. Han deler refleksjoner, i et essay. Ord om kunsten til
Anselm Kiefer. Ikke om seg selv. Om sin kamp. Ikke naken. Ikke nå. Ikke
Selvbiografisk. Ikke her. Ikke avkledd. Ikke mer. Knausgårds ord om en annens
språk er sirkulære. De danser runddans. Som førsteklassingene på Gausel skole.
År etter år, nasjonaldag etter nasjonaldag. Alltid nye barn. Alltid den samme
dansen. Materiell utstråling, skriver Knausgård. Ikke sjel. Malerienes kraft er
det fysiske, kunstnerens redskap er biter fra naturen, maling, poesi, ord,
sammenkoblet og kodet. Seeren avkoder. Opplever. Sanser. Tolker. Plassen
utenfor gir luft. En kvinne gråter. Knausgård tenner seg en røyk. Og forstår
tårene.
Jeg ser deg. Du er ikonisk.
Representerende. Din form likner et tuntre. Din vekst avtar nå. Lyset er ikke
mer. Lyset synker i havet. Du kan ikke svømme. Du kan ikke fange lyset under
vann.
Men du er ikke naken.
Ikke ennå. Du svaier. Du nekter å gi slipp. Dine barn var mange. Men de er ikke
mer. De passet ikke inn. Nabolaget struktur er asfaltert. Den sorte masse er
bebyggelsens botox. De ville vekster, pollinerings praktfullhet, punkteres. Miljøgifter,
sier noen. Ugressmiddel, sier de fleste.
«Jeg
ser oftere klarere fra et annet sted, som en annen person», skriver Siri
Hustvedt, essayistisk, analytisk. Hun deler kunnskap. Ord om nevrobiologi. Om
biografi. Om hukommelse. Om fantasi. Ikke avkledt. Ikke naken. Bare søkende. I
seg selv. I ordene. I livssyklusen. På et vis i avkledningens prosess. Selvransakende.
Og i påkledingens prosess. Vitenskapelige plagg i stedet for personlige plagg.
Eller begge deler. Av og på. På og av. Avslørende. Innviende. Pågående. Som en
Helene Rask. Eller Sophie Elise. Eller LL. Eller Knausgård. Av og på. På og av.
Eller
som et tuntre.
Jeg ser deg.
Du er filmen på livets lerret.
Levende. Fremdeles levende.
Men du er ikke naken.
Ikke ennå. Du svaier i høstvindene. Og du gløder.