Gå til hovedinnhold

Avkledningen

Avkledingen


Du er ikke naken. Ikke ennå. Ikke før noen ser deg. Kanskje.

Av Tone R. Skartveit

Jeg ser deg. Du er stor. Svulmende. Strekker deg i alle retninger.
Du er høy. Høyere enn alle rundt deg. Synlig fra alle vinkler.
Men du er ikke naken. Du svaier i høstvindene. Og du gløder. Foreløpig. Som om du har sminket seg, lagt en kraftig make-up og skjuler ditt sanne jeg, før aftenmørket faller på, før klubbens dunkle belysning eller dansegulvets teknolamper sveiper i korte støt over din fasade.
«Jeg deler av min erfaring», skriver tidligere modell, Helene Rask, på NRK Ytring. Før delte hun bilder av kroppen sin. Nesten avkledd. Nesten naken. Sjelen hennes ble berørt. Responsen fra omverdenen var en rus. Hun ble avhengig, og solgte sitt egenverd. Kroppen, innpakningen, den ytre fremtoning ble alt. De indre anliggender ble intet. Sjelen sank i kroppsfikseringens dyp.
Jeg ser deg. Du er vakker. Gammel. Din stamme bærer byrden av hundre års vekst.
Du er rank. Rankere enn alle de andre i skogen ned mot sjøen. Dine røtter er dype.
Men du er ikke naken. Ikke ennå. Du svaier i høstvindene. Og du gløder. Foreløpig. Som om du har næringsvett, vet å te deg for å finne frem i næringsnettverket, før bladene faller mot jorden og blir omskapt.
«Jeg liker det polerte», sier blogger Sophie Elise Isachsen til Morgenbladet. Hun deler bilder, på bloggen, mest av klær. Men også av kroppen sin. Av ansiktet sitt. Som endres. Stadig. Botox i pannen. Silikon i bysten. På noen av bildene er hun nesten naken. Nesten avkledd. I blå bikini, for eksempel. Sjelen hennes er gammel, sier hun. Hun er ikke barnslig i hodet, sier hun. Hun har angst for å bli voksen, sier hun.  Jeg elsker kropp, sier hun. Til Morgenbladet. Som har voksne lesere. Bloggen hennes leses av de yngste. De påvirkelige. De som er underveis. Uferdige. Som leter etter seg selv. Med sjeler som er ufullførte byggesett, med egenverd som svever på selvrespektens lette skyer.
Jeg ser deg. Du er sterk. Veltrent. Dine muskler er sevjen i greinene.
Du strever. Sliter mer enn før. Skyggene dine faller for langt. Nabolagets siste tidsvitne, bondens signatur, tilpasses de rette vinkler. Snart sager de deg ned. Dine samtidige er ikke matjordens venner.
Men du er ikke naken. Ikke ennå. Du svaier i høstvindene. Og du gløder. Foreløpig. Men ikke lenge, din nordvestre side er avkledd, du er delvis naken, ryggen er bar, som om du visste at ryggen er sterkest.
«Uttrykket er en estetisk stereotyp», skriver lederen LL i Morgenbladet. Uten å dele bilder. Bare ord. Ord om de ulike reaksjoner på knulledukkedebatten. Om det silikonoppblåste barbiedukkeutseendet, kjøpt og snart nedbetalt, som noen unge kvinner eksponerer, Sophie Elise, for eksempel. I blogger, for eksempel. I realityserier, for eksempel. LL er ikke naken. Ikke avkledd. Bare skjult i et akronym. Eller i en forkortelse. Identitetsløs. Ugjenkjennelig.  LL nevner ingen sjeler. Bare systemer, eller var det strukturer, eller tidsånd. Og kritikere av barbielooken, kritikere som kritiserer feil. Radioresepsjonen sa knulledukke, men de, radiofolkene, er ikke strukturen som må endres. Heller ikke barbiejentene. Plastisk kirurgi, derimot.
Jeg ser deg. Du er episodisk. Gjentagende. Din rytme er naturens gang.
Du mister deg selv. Men din væren er episk. Dine veier uransakelig ransakelige. De fører til vekst, naturens vekst, ditt fall er livets kall.
Men du er ikke naken. Ikke ennå. Du svaier i høstvindene. Du tviholder på plaggene. Avkledningen er ikke fullbyrdet. Men bladfallet er ingen fiksjon. I morgen, min venn, eller kanskje i overmorgen, kommer vinteren. Vinterviljen er naturlig nakenhet. Fortellende nakenhet. Naken nakenhet.
«Alt gjentar seg. Alt har hendt før, og alt vil hende igjen», skriver Karl Ove Knausgård i Klassekampen. Han deler refleksjoner, i et essay. Ord om kunsten til Anselm Kiefer. Ikke om seg selv. Om sin kamp. Ikke naken. Ikke nå. Ikke Selvbiografisk. Ikke her. Ikke avkledd. Ikke mer. Knausgårds ord om en annens språk er sirkulære. De danser runddans. Som førsteklassingene på Gausel skole. År etter år, nasjonaldag etter nasjonaldag. Alltid nye barn. Alltid den samme dansen. Materiell utstråling, skriver Knausgård. Ikke sjel. Malerienes kraft er det fysiske, kunstnerens redskap er biter fra naturen, maling, poesi, ord, sammenkoblet og kodet. Seeren avkoder. Opplever. Sanser. Tolker. Plassen utenfor gir luft. En kvinne gråter. Knausgård tenner seg en røyk. Og forstår tårene.
Jeg ser deg. Du er ikonisk. Representerende. Din form likner et tuntre. Din vekst avtar nå. Lyset er ikke mer. Lyset synker i havet. Du kan ikke svømme. Du kan ikke fange lyset under vann.
Men du er ikke naken. Ikke ennå. Du svaier. Du nekter å gi slipp. Dine barn var mange. Men de er ikke mer. De passet ikke inn. Nabolaget struktur er asfaltert. Den sorte masse er bebyggelsens botox. De ville vekster, pollinerings praktfullhet, punkteres. Miljøgifter, sier noen. Ugressmiddel, sier de fleste.
«Jeg ser oftere klarere fra et annet sted, som en annen person», skriver Siri Hustvedt, essayistisk, analytisk. Hun deler kunnskap. Ord om nevrobiologi. Om biografi. Om hukommelse. Om fantasi. Ikke avkledt. Ikke naken. Bare søkende. I seg selv. I ordene. I livssyklusen. På et vis i avkledningens prosess. Selvransakende. Og i påkledingens prosess. Vitenskapelige plagg i stedet for personlige plagg. Eller begge deler. Av og på. På og av. Avslørende. Innviende. Pågående. Som en Helene Rask. Eller Sophie Elise. Eller LL. Eller Knausgård. Av og på. På og av.
Eller som et tuntre.
Jeg ser deg. Du er filmen på livets lerret. Levende. Fremdeles levende.
Men du er ikke naken. Ikke ennå. Du svaier i høstvindene. Og du gløder.

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og