Forglemmelsens saktmodige salme

Klassekampen, baksiden

26. april 2014

Det er stille nå. Slik var det ikke før. Den gang Kvinnefrontens og Nyfeministenes kamprop om det

kvinnespesifikt personlige ble ikledd en politisk språkdrakt som matchet den offentlige diskurs og dermed gikk fra gatas parlament til de konstitusjonelle prosesser i Stortingets partier, mens mørke menn messet sin tro i sykehusets korridorer og viste meningers mot og lyste i bann og bråkte med nordmenns samvittighet og bygget fjell av fordomsfullhet. Slik var det før. Den gang. Ikke nå. For feministlobbyistene senket sine skuldre da Loven om selvbestemt abort ble vedtatt og iverksatt i 1978. De mørke menn stod med ett alene på scenen, synlige i all sin metodiske galskap og antatte kvinneforakt, unisont fordømt av et politisk korrekt pressekorps uten vilje til undersøkende og analyserende virksomhet. Ingen dro til Balsfjord, for eksempel. Inntil 1988, ti år etter den feministiske seier, da en skrivekyndig journalist med hedenske hensikter dro avgårde. Oppdraget var å formulere et brennende (blasfemisk) Morgenbladportrett om den mørkeste av dem alle, Børre Knudsen. Niels Chr. Geelmuyden leste de skrevne ord og pakket sin penn. «Jeg skulle åpenbart møte en humørløs fanatiker av den gammeltestamentlige sorten», skrev han i festskriftet til Luther Forlag tjue år senere, da Knudsen ble 70 år.

Men hva skjedde?

Møtet på kjøkkenet i Balsfjord ble skjellsettende og motstridende, Knudsen var vidsynt, belest, humoristisk, selvironisk og veltalende, portrettet ble positivt formulert og publisert og snart debuterte Geelmuyden som forfatter med boken «En prest og en plage». En slags oppreisning for Knudsen, et omdreiningspunkt for Geelmuyden. Metope forlag gikk konkurs, sannheten om Balsfjordpresten ble forstummet, taushetens tull, nullingen og utstøtingen, begynte, Geelmuyden kom aldri igjen inn i forfattervarmen.

Så det er stille nå. Den rebelske abortmotstand er mose på de lovfestede rettigheter. Forglemmelsens saktmodige salme har fått røstene i ødemarken til å likne knitrende retrovisesang på vanskeligstilt vinyl. De unyttige vekster i mors liv er parenteser i teksten om sivilisasjonens darwinistiske gang. Norske abortmotstanderne seiler på speilblankt hav, akademisk dannet og med Geelmuydenboken behørig innpakket på bagasjens dypeste bunn. Og i stillhetens kammers, seksten år etter boklanseringen, er scenen atter ledig. Børre Knudsens blir dokumentarisk filmunderholdning til ettertanke. Ingen kamprop. Ingen rebelsk oppførsel. Intet fordømmende pressekorps. Bare Facebook protesterer.

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor, (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Les mer

Lytt, du jord

Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud! Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg! Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port! Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg! Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne! Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg! For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede! Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg! Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Les mer

Last mitt skip, sønn

ESSAY 3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og

Les mer

Pauserom

Søk i denne bloggen