Gå til hovedinnhold

Forglemmelsens saktmodige salme

Klassekampen, baksiden
26. april 2014


Forglemmelsens saktmodige salme

Det er stille nå. Slik var det ikke før. Den gang Kvinnefrontens og Nyfeministenes kamprop om det
kvinnespesifikt personlige ble ikledd en politisk språkdrakt som matchet den offentlige diskurs og dermed gikk fra gatas parlament til de konstitusjonelle prosesser i Stortingets partier, mens mørke menn messet sin tro i sykehusets korridorer og viste meningers mot og lyste i bann og bråkte med nordmenns samvittighet og bygget fjell av fordomsfullhet. Slik var det før. Den gang. Ikke nå. For feministlobbyistene senket sine skuldre da Loven om selvbestemt abort ble vedtatt og iverksatt i 1978. De mørke menn stod med ett alene på scenen, synlige i all sin metodiske galskap og antatte kvinneforakt, unisont fordømt av et politisk korrekt pressekorps uten vilje til undersøkende og analyserende virksomhet. Ingen dro til Balsfjord, for eksempel. Inntil 1988, ti år etter den feministiske seier, da en skrivekyndig journalist med hedenske hensikter dro avgårde. Oppdraget var å formulere et brennende (blasfemisk) Morgenbladportrett om den mørkeste av dem alle, Børre Knudsen. Niels Chr. Geelmuyden leste de skrevne ord og pakket sin penn. «Jeg skulle åpenbart møte en humørløs fanatiker av den gammeltestamentlige sorten», skrev han i festskriftet til Luther Forlag tjue år senere, da Knudsen ble 70 år.
Men hva skjedde?
Møtet på kjøkkenet i Balsfjord ble skjellsettende og motstridende, Knudsen var vidsynt, belest, humoristisk, selvironisk og veltalende, portrettet ble positivt formulert og publisert og snart debuterte Geelmuyden som forfatter med boken «En prest og en plage». En slags oppreisning for Knudsen, et omdreiningspunkt for Geelmuyden. Metope forlag gikk konkurs, sannheten om Balsfjordpresten ble forstummet, taushetens tull, nullingen og utstøtingen, begynte, Geelmuyden kom aldri igjen inn i forfattervarmen.
Så det er stille nå. Den rebelske abortmotstand er mose på de lovfestede rettigheter. Forglemmelsens saktmodige salme har fått røstene i ødemarken til å likne knitrende retrovisesang på vanskeligstilt vinyl. De unyttige vekster i mors liv er parenteser i teksten om sivilisasjonens darwinistiske gang. Norske abortmotstanderne seiler på speilblankt hav, akademisk dannet og med Geelmuydenboken behørig innpakket på bagasjens dypeste bunn.  Og i stillhetens kammers, seksten år etter boklanseringen, er scenen atter ledig. Børre Knudsens blir dokumentarisk filmunderholdning til ettertanke. Ingen kamprop. Ingen rebelsk oppførsel. Intet fordømmende pressekorps. Bare Facebook protesterer.  

Populære innlegg fra denne bloggen

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...

Siris sanne ord

Siris sanne ord Legers og professorers språk målbinder, tåkelegger og banaliserer. Siri Fuglem Berg er verdt å lese. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread11484203/#post_11484203

En admirals tale

  Vanessa atalanta, sa Gud, det er ditt navn. Vanessa atalanta, hvisket jeg, trygg i hans favn.   Lydløse vingeslag er mitt fremste våpen, de ble gitt meg av Herren den gang ved urdåpen.   I skapelsens veldige akt fikk jeg min sømløse drakt, og min særegne kraft; stillhetens fremdrift.   Og livet lå vidstrakt for mitt øye, min sjel frydet seg. Jeg ropte: Til tjeneste, min far, hva kan jeg gjør for deg?   Han svarte: Reis nå, admiral, spre frø som Guds skrift! Fortell med all din ferd om naturens gunst, spre skjønnhet, behag, din skapers kunst!   Og jeg tok mine vinger fatt, jeg svevde i stillhet dag og natt, jeg landet på bjørkens sprukne hud, og på døende frukt var jeg Guds stillferdige bud, i en sommer, i en høst, drakk jeg sevje og gjær, og vitnet om den store Jeg Er, Jeg Er!