ESSAY
Hold
himmelspråket hemmelig
Barna
som er snakker med Gud, trenger medisin, ikke sant?
Hun var ikke
et annerledes barn, femåringen. Født i 1996, da barnehageløftet fikk innpass i
familielivene og foreldrebagatelliseringen begynte. Hun var ikke annerledes, men
alle venninnene sang i barnekoret, på andre året, bare ikke hun. «Nei», sa
veslejenta, «jeg vil ikke synge i koret, ikke ennå, kanskje senere», og det var
intet galt med stemmen hennes, eller musikaliteten, eller
musikktilgjengeligheten, hun danset, sang, lyttet, sanset, hun beveget seg fra
den ene genren til den andre, jazz, grønsj, gospel, rock, country, klassisk, som
baby ble hun bysset i søvn til Chet Baker, som toåring sang hun trøsteviser for
lillebror, som fireåring gråt hun når menigheten sang de roligste salmene, her
var ingen tydelige forklaringer på hvorfor hun, som eneste pike i jentegjengen,
skulle stå utenfor, ikke delta, for femåringen bar med seg et en dyptgående
innlevelsesevne, et flerstemt sansemønster i møtet med de ulike musikkgenrene,
men altså ingen lyst eller lengsel til å synge i kor. Inntil en vintermorgen
2001. Etter frokost, med ansiktet fullt av sjokoladepålegg og melk, klemte hun
sin mor og sa:
«Mamma,
vet du, nå skal jeg begynne å synge i koret, for det har Gud sagt til meg.»
Hun stod utenfor,
veslejenta, hun valgte, på tross av sin korte levetid, ikke å innordne seg, hun våget å si nei, vent,
ikke ennå, kanskje senere, og foreldrene lot henne i fred, selv om omgivelsene
mente at å stå utenfor var uforenelig med livskvalitet, med vennskap, med
tilhørighet. Presset på å delta, på å være en del av det organiserte, på å bære
samme uniform som de andre, på innlemmelse i den institusjonaliserte hverdagen,
kveldsaktiviteten som fant sted en gang i uken, var tydelig og sterkt tilstede.
Men her fantes et vent, barnets vent, og hun ventet, femåringen, ikke på en
indre overbevisning, men på en himmelsk klarering, «for det har Gud sagt», sa
hun, som om det var den selvfølgeligste ting i verden at Gud snakket til henne.
Finnes rom for det barnlige, enkle himmelspråket i vår tid?
Aksept? Forståelse? Hva gjør du om barnet ditt kommuniserer med Gud, og
forteller om en nærhet til Jesus? Vil du tenke diagnostisk? Oppsøke
kartleggende verktøy, TRAS, for eksempel, avkrysningsskjemaet som
registrerer
barnets språk, for om mulig å finne en sekvens som omhandler pjokkens kommunikasjon
med himmelske makter? Eller ASQ, screeningsmodellen for registrering og
analysering av hvilket utviklingstrinn det vesle menneskebarnet er på? Eller
spesialpedagogen og legen og helsesøsteren og psykologen? Vil du tenke
diagnostisk, oppsøke en forklaring, eller vil du frykte og fortie og skjule?
Sannsynligvis det siste. For den guddommelige overbygning er dekonstruert. Språket
om Gud er fjernet fra den folkelige arena, fra hverdagen, fra deg og meg. Hvert
enkelt menneske står alene med sin tro, med sin åndelige lengsel, med sin
nådegave. De veiledende er villedet. Eller strengt innordnet. Til og med i de
organiserte menighetene, i kirken, i misjonen, der hvor Guds ord er sentralt,
til og med der er nærheten til Gud en skummel affære, hvem tør snakke om den
hellige ånd, hvem tør tale i tunger, hvem tør profetere, hvem tør tyde
eksalterte bilder og syn? Få voksne viser vilje til å vitne om sin egen
åndelighet, eller romslighet i møte med andres Gudsopplevelser, hvordan skal da
barn finne rom for å vandre frimodig på den troens sti som er nedtegnet i dem?
Jakten på normalitet
er et allestedsnærværende, tidstypisk trekk, målstyringen er den nye
overbygning, utviklingskartlegging er verktøyet som skal gi forståelse, medisinering
av annerledeshet er et middel i kampen for økt brutto nasjonalprodukt, tidlig
institusjonalisering en foretrukket metode for å maksimere utnyttelse av de
menneskelige ressurser, vitenskapelighet er veien vi alle skal gå på. «Folkehelsen
trues av at friske barn sykeliggjøres.» [1] Pettersvold, Solheim og Østrem
problematiserer, i sin Morgenbladkronikk, på trykk snart tre år tilbake i tid,
den omfattende registreringen av data om barns fysiske og psykiske liv og
leven. Og våre liv leves foran skjermen, som filosof Arne Johan Vetlesen har
påpekt så mange ganger, blant annet i Klassekampen; «uten erfaring med naturen
blir artsutryddelse abstrakt og livsfjernt», skriver han, Ipad-en integreres
allerede i barnehagepodens dannelsesløp, pc-en erstatter bøkene i ranselen,
tastaturet gjør blyanten overflødig, våre liv leves foran skjermen, eller i
bil, eller på treningsstudio, eller på kontor, eller i bolig. Vi er virtuelle,
eller maskinelle, eller institusjonelle. Naturens mysterier og universets
uforutsigbarhet og menneskets mangfoldighet er overlatt til fagfolk. Selvberging
er å komme sånn noenlunde ustresset gjennom uken, fullstendig uten jord under
neglene, men med fullstappet kjøleskap. Kroppens rytmer fortolkes av
pulsklokker og andre måleinstrument, hjertet utfordres på digitaliserte tredemøller,
ørene fylles av Spotify-listet musikk, stjernehimmelen usynliggjøres av
gatelysets innstendige tilstedeværelse, stillheten forvant idet
industrialiseringen avsatte menneskekroppens muskelmasse som arbeidsressurs.
Kunnskap erverves i nøye tilrettelagte og målstyrte og testregulerte barnehage- og skolesystemer, fra første leveår. Oppførsel utenom det vanlige, handlinger og væremåter som overskrider normaliteten, analyseres og klassifiseres og vurderes, du er enten innenfor eller utenfor, og utenforskap dobbeltsjekkes av helsesøster, lærer, pedagog, lege, utenforskap nedtegnes i systemet og registreres i offentlige register, utenforskap voktes og veies og forsøkes endret og tilpasset de institusjonalisertes krav og forventninger. Klatrer høyt i trær uten sikring? Hm. Bruker ikke hjelm på sykkel? Hm. Skriver dikt? Hm. Tegner karikaturer? Hm. Levende fantasi? Hm. Ikke vaksinert? Hm. Ikke barnehage? Hm. Ikke arbeidende mor? Hm. Tror på Gud? Hm. Ethvert avvik nedtegnes i de statlige protokoller og register, overvåkningens velsignelse gir forskningsbaserte innsikter i menneskelige væremåter og helseanliggender og unormale sykdomsforløp og misdannelser og annerledeshet.
Kunnskap erverves i nøye tilrettelagte og målstyrte og testregulerte barnehage- og skolesystemer, fra første leveår. Oppførsel utenom det vanlige, handlinger og væremåter som overskrider normaliteten, analyseres og klassifiseres og vurderes, du er enten innenfor eller utenfor, og utenforskap dobbeltsjekkes av helsesøster, lærer, pedagog, lege, utenforskap nedtegnes i systemet og registreres i offentlige register, utenforskap voktes og veies og forsøkes endret og tilpasset de institusjonalisertes krav og forventninger. Klatrer høyt i trær uten sikring? Hm. Bruker ikke hjelm på sykkel? Hm. Skriver dikt? Hm. Tegner karikaturer? Hm. Levende fantasi? Hm. Ikke vaksinert? Hm. Ikke barnehage? Hm. Ikke arbeidende mor? Hm. Tror på Gud? Hm. Ethvert avvik nedtegnes i de statlige protokoller og register, overvåkningens velsignelse gir forskningsbaserte innsikter i menneskelige væremåter og helseanliggender og unormale sykdomsforløp og misdannelser og annerledeshet.
Men
hvem har nok makt og kunnskap til å definere det normale?
Fakta: I Norge
finnes 15 sentrale helseregister[2],
de er landsdekkende og det er meldeplikt til dem, helseovervåking i de godes
tjeneste er stikkord, her finnes en mengde ulike datainnsamlinger om
innbyggernes helsesituasjon, noen er identifiserbare, andre anonyme. Nasjonalt vaksinasjonsregisteret, er et
eksempel, Genetisk masseundersøkelse av
nyfødte er et annet, Reseptbasert
legemiddelregister et tredje. Her finnes 200 medisinske kvalitetsregister,
rundt 33 av dem er nasjonale, og Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet
står, i utstrakt grad, som databehandlingsansvarlige, registrene er altså
direkte underlagt Helse- og omsorgsdepartementet, som per dags dato har helse-
og omsorgsminister Bent Høie som øverste leder. 2,4 prosent av barn og unge i
Norge mellom 10 og 19 år fikk ADHD-medisin i 2011,[3] en
fordobling i antall medisinerte barn på bare sju år. 15-20 prosent av
befolkningen vil få tydelige symptomer på depresjon før de fyller 18 år, rundt
fem prosent får en alvorlig depressiv lidelse mens de er ungdom, [4] en fjerdedel av ungdommene med en psykisk
lidelse får enten sovemedisin, antidepressiva eller angstdempende medikamenter[5],
i løpet av fem år økte bruken av sovemedisiner, medisiner for angst og
depresjon fra 14 til 22 per tusen gutter, og fra 20 til 25 per tusen jenter.[6]
Pillebruken øker, normalitetsbegrepet innsnevres, alle avvik kartlegges,
naturen unaturliggjøres, Gud avvikles, åndeligheten er død. Eller?
Hun var et
annerledes barn, Akiane. Født i 1994, i Web-tidens eksplosive startfase, da den
menneskelige kommunikasjonsformen begynte sin totale makeover, og hun var
annerledes, Akiane, men ikke uten tilstedeværelse i hverdagen, ikke
utilgjengelig, ikke språkløs, ikke uten nærhet og spontanitet og glede og
nysgjerrighet, hun var som andre 4-åringer, full av liv og leven, men med en
egen evne til å tegne og å male og å kommunisere med vår himmelske Gud. Hennes
ferdigheter var forunderlige, hennes himmelspråk uforklarlig, hennes nådegave
uten sidestykke. De undret seg, de voksne, for hennes oppvekst gikk til i et
hjem hvor mor var ateist og far agnostiker, de prøvde å unngå formidling av tro,
av religion, de unngikk religiøse tema, de feiret ingen høytider, de ba aldri.
Men veslejenta snakket om frelseren. Og malte som en kunstner, naturtro og
eksakt, og hun malte Gudsansiktet, Jesus, og fortalte om møter med Ham. Nå er
hun voksen, Akiane, hennes bilder er kjent over hele verden, vidunderbarnets
vei mot voksenheten bar det kristne vitnesbyrdets glans, nå er hun mer
forsiktig, mer generell, åndelig og tro mot sitt talent, men ikke så tydelig og
religiøst definert som hun var i sine yngste år, som barn. Har hun møtt
motstand og mistro, mistenkeliggjøring og menneskers forakt, har hun opplevd
tidsepokens fjernhet fra den allestedsnærværende Gud og fryktet for å bli
berørt av den kategoriserende pekefinger; du er gal, pike, din kontakt med Gud
er vanviddets fortelling? I et samfunn uten kontakt med Gud i hverdagslivet,
blir himmelspråket fjernt og abstrakt og uforståelig. Galskapens historie, vil
den fortelle om Akiane?
Hun var et
annerledes barn, Hildegard. Født i 1098, i middelalderens tøffe tid, som en
svak, nesten livløs liten pike, i Tyskland, hennes mor lovte sin Skaper at om
piken overlevde, skulle de voksne vie sin datter til tjeneste for Ham. Hildegard,
den vesle nyfødte, så livsfjern, men forunderlig sterk, kjempet, og vant, og
hun vandret inn i verden på en tynn line av håp, fysisk svekket, stadig syk og
nesten gjennomsiktig i all sin skjørhet. Men piken vokste opp, med en nådegave,
en nærhet til himmelen som ingen andre rundt henne kjente til, hun sanset Guds
nærvær i alt, men holdt himmelspråket hemmelig, inntil hun møtte en likesinnet,
Jutta, en kvinne som viet hele seg, tanke og kropp, til Frelseren, de to, en
liten pike og hennes læremester, sammen tok de steget inn i klosteret, inn i
helligdommen. Religionens historiebøker forteller om vidunderbarnet Hildegard som
ble en helgen. Hennes samtid var innstilt på å tro, på tillit til Gud, på en
Skaper utenfor tid og sted, men som sann og virkelig, det tidstypiske var å
leve med Gud i hverdagen, og å rådføre seg med de hellige, Gud var virkelig,
ikke livsfjern og abstrakt.
Jakten på normalitet
er et allestedsnærværende, tidstypisk trekk, vitenskapelighet og målbarhet og
kartlegging er veien vi går på. Veslejenta som ikke ville synge i kor før Gud
gav klarsignal, Akiane som malte Jesus slik hun så ham, Hildegard som kjente
Vårherre i alt, de tre små mennesker som kjente himmelspråket, barna som
snakket med Gud, de trengte egentlig medisiner, ikke sant?
Kommentarer