ESSAY
Om
streker og straff og sånn
- I dag fikk
kompisen min to streker på tavlen, mamma.
Nå,
i denne stund, i baksetet av bilen, etter endt skoledag, har verden skjenket
ham innsikt i straffens vesen:
- Jeg tror at
vi får streker i stedet for å komme til rektor, jeg, sier han, rolig og
ettertenksom. En forståelse for forbrytelses- og straffesystemets sanne, eller
usanne, natur finner fotfeste i småguttens sinn. Lettelsen er en krans om hans
hode, en signatur i stemmen; streker er
så mye enklere. Eller? I stedet for å komme til rektor etter en feilslått
hendelse, får du tegnet din straff på tavlen. Strekene er synlighetens
kvelertak på de feilene den oppvoksende slekt gjør. Synligheten åpner skammens
dør, og poden kjenner seg presset, stresset, bekymret, en forutsigbarhet er
fjernet fra hans vesle liv, først var det slik at om du gjorde noe galt, kom du
til rektor, mens nå, nå ruler strekene, de troner på tavlen, tydelige tegn på
fallitt, åpenbart for alle som kan se. Småguttens ansikt er vendt mot bilvinduet.
Seksårstanker finner sin endelige form, i forflytningens forunderlige fart
langs asfalterte veier, forenklingens kunst utfolder seg i podens indre anliggender,
verden er en hvileløs vandring langs erfaringens vei. Hvert skritt i
oppvekstens hage skaper lengsler og behov og spørsmål og tanker. Tillitten er
den skjøreste av alle vekstene i vårt viltvoksende blomsterbed, den vakreste
også, og den viktigste, og tilliten gjødsles med regelverk, sett med
filosoferende Foucault-briller, de som betrakter fengselets fødsel og dannelsen
av det disiplinære samfunn. Og de store fortellingene, som den om straffen og
skammen som utføres og påføres i rektorens kontor, er et disiplinens verktøy,
med betydelig innvirkning på oppvekst og oppførsel og læring og atferd.
Rektorfortellingen, (husker du? pass deg, vær ikke ulydig, gjør
som læreren sier, ellers vil rektor håndtere deg og dine håpløse handlinger på
sitt kontor), rektorfortellingen, overlevert fra
store til små i generasjon etter generasjon, skummel og nådeløs og fremmed,
gjorde altså skoleverket til en læringsarena fundert på ytre og indre frykt,
med en streng leder, sentralt plassert i skolebygningen, på sitt beryktede kontor,
formidlet og oppfattet som et minifengsel, en avgrenset celle som forhindrer
den ulydige fra å rømme og å forgripe seg på omverdenen, ja, et torturens
kammer, en jammerdal, et skammens sted, og den strenge lederen var omkranset av
uskrevne og skrevne læringskrav og prestasjonskrav og tester og fysiske
prøvelser og multiplikasjon og divisjon og potens og praktisk fysikk i
reagensrør og lydige lærere, som på en og samme tid var voktere og veiledere,
kontrollører og kunnskapsformidlere.
Men så, i
virkelighetens virkelighet, i den moderne teknologiske samtid, kommer strekene dansende inn fra sidelinjen,
som en Mandela i forsoningens drakt, uten våpen og militærmakt, strekene kan, i seg selv, synes forsiktig
disiplinerende og hyggelig avskrekkende, i alle fall sammenliknet med
rektorfortellingens absurde innhold, dessuten har tiden fartet forvandlende
hen, rektor er ikke mørk og stram i hele sitt vesen, rektor har ikke pisk og sort
dress, hun har skjørt og smykker og bruker gul antimobbevest i friminuttet. Rektorens
strenghet er et fortidens fotavtrykk, en allmennpreventiv myte, for nå, i virkelighetens
virkelighet, er hun myk og kjærlig og tilstede i hele skolehverdagen, ikke streng
og formanende og straffende. Innarbeidede forestillinger står for fall, nye
generasjonsoverleveringer tar form.
«Men har du
fått noen streker da, gutten min?»
Mor
kikker i bakspeilet. Hun har ikke spurt ham før, han har ikke sagt noe, og mor er
usikker, for fortielsen er skammens kode. Men seksåringen rister på hodet.
«Neida,
mamma, ingen streker på meg.»
Mor ser ham
hutre seg i baksetet av bilen, en frysning frigjøres fra fantasiens
forestillingskammers. Men hvorfor hutrer han seg, hva får ham til å skjelve? Er
tanken på en strek et kuldeangrep mot
sjel og kropp, eller fungerer fortidens fotavtrykk, fortellingen om rektorens
kontor, fremdeles som lydighetens og den gode, kontrollerte oppførselens egentlige
grunnmur? En pendel svinger mellom Foucault og Mandela, mellom fengsel og
tilgivelse, mellom frykt for innestengelse og avstraffelse og allmenn oppfordring
til forsoning, en pendel svinger mellom mellom rektor og strek. For hva er mest
virkningsfullt? Og hva er egentlig riktig måte å straffe på? Er straff i det
hele tatt en nødvendig behandlingsmetode? Finnes ikke et arsenal av godhet
innkapslet i hvert enkelt individ, en godhet som, i empatiens æra, omformuleres
til en rose når omstendigheten krever det? Trenger mennesket fellessamfunnets
strukturering og en tydelig disiplinærmakt? Behøver den moderne eleven, fra
småskolen til videregående, at læreren utøver straffens metode i samme åndedrag
som han eller hun formidler verbets gradbøyning? Finnes en styringsvitenskap, eller
en fortelling av vår tid, som tegner opp hva den enkelte lille person kan gjøre
og ikke gjøre? Er strekene mer enn nok, eller faktisk altfor mye, en utlevering
og stadfesting av elevens fall, en offentlig uthengning og en ydmykelse belyst
i alles nærvær og befestet på tavlens sorte bunn?
«Neida, mamma, ingen
streker på meg», sa seksåringen og hutret seg.
«… atferdspåvirkning skal innta en sentral
plass under gjennomføring av fengselsstraff.»[1]
Den
kriminelles tilbakevending til og funksjon i samfunnet er det fremdriftsgivende
styringsredskap, eller omdreiningspunkt, i Stortingsmeldingen fra 2008, med
tittelen: Straff som virker – mindre
kriminalitet – tryggere samfunn. Finnes streker i fengselet? Kan streker
finnes i fengselet? Virker straffen, vil lovbryterens adferd endres i en
institusjon som fratar mennesket all form for personlig frihet og vil han eller
hun finne sin endelige, feilfrie form og tilbakevende til det lovlydige
livsmønster?
Mor lar gutten
dvele ved sin egen opplevelse og refleksjon, hennes sønn er på vei, hans steg
søker trygg grunn, hans tanker formes av de erfaringer han får, og
foreldreskapet, det forunderlige foreldreskapet, er en evig undring over rett
og galt, en søkende ferd langs forfedrenes stier, en utfordrende bearbeiding av
feilslåtte handlinger og lykkelige valg, en stor og tung ryggsekk, full av
spørsmål. For hvordan vite hva som er velegnet oppdragelse for hver vesle pode
som entrer vår klode, for hvert individ med sin egen genetiske kode?
«Læring er bare mulig ved at individet selv
endrer sine oppfatninger. Det indrestyrte mennesket er preget av grunnleggende
autonomi og selvreferanse.»[2]
Kjøreturen nærmer seg
sitt endelikt. Den stille sønn i baksetet ber om radiolyd og listepop og
stillheten torpederes av de teknostiliserte rytmer. Morstanken dras mot
fengselet, frihetens absolutte motstykke, dit intet menneske ønsker å sette sin
fot, der ingen forelder forestiller seg at deres datter eller sønn vil havne,
morstanken dras mot fengselet, og ryggsekken med alle spørsmålene, åpnes
gradvis og er snart tømt for innhold. Kan skoleverkets straffemetode
sidestilles eller sammenliknes med straffen som iverksettes innenfor fengselsvesenet
institusjonelle vegger? Her synes å gå en linje fra oppdragende veiledning for
det lærende og kunnskapservervende skolebarn til rehabiliterende tiltak for den
strafferammede, her synes å finnes en likhet mellom skolens adferdsreglement og
det offentlige reguleringslovverk, her er en samstemt klang; skoleverket og
lovverket, og reguleringstiltakene som følger med, er mentalhygienisk virkende
og normerende, menneskene som bryter reglene, de som setter seg utover reguleringen, tilføyes et tilsiktet onde[3]. Et
onde som er uskadeliggjørende, samt avskrekkende, og forhåpentligvis
forbedrende. Men på hvilket grunnlag? Stikkord er det humanistiske perspektiv. Skolens
håndtering av urolige og ulydige elever og fengselsvesenets behandling av de straffedømte,
omkranses av tanken og teorien om at individet er unikt og ukrenkelig, fritt og
selvstendig og med et personlig verdisystem og en indre drift mot
selvrealisering. Jeg er meg selv, jeg velger
selv, jeg handler med utgangspunkt i selvet, autonomien oppsummert i en
setning. Og hva så, hvordan fremføres det humanistiske perspektiv i praksis,
hvordan imøtekommes autonomiens absolutte og iherdige tilstedeværelse? Med
respekt og forståelse og anerkjennelse.
Førsteklassingens mor, en
amatør i de lovkyndiges scenerom, en lekmann som løfter hverdagstanker og
common sense inn i straffens kunnskapskammers, en hjemmets kvinne som lengter
etter å sette seg ned med en kopp kaffe og en avis, kan ikke annet enn å
projisere striskjorta og havrelefsa, de vante hendelser og handlinger, inn i
problemstillingen; for om du synes kaffekoppen skal være glovarm, og din
kollega liker kaffen best lunken, da er dere ulike, og ulikheten er det
humanistiske perspektivs evangelium. Hver sjel og kropp er unik, intet individ
er mer enn seg selv, i sin verden, og ulike mennesker krever ulike
behandlingsmetoder, ulike måter å bli anerkjent på. Men om kaffen som skjenkes
i begge koppene, er lunken, behandles du feil, eller urettferdig. Vil du komme
til å drikke din lunkne kopp? Bør du drikke den? Forventes det at du drikker
lunken kaffe, selv om du foretrekker, og liker best, glovarm kaffe? Og om du
drikker, hva er så motivasjonen, grunnen til at du drikker? Er du redd for
sanksjoner? Frykter du? Respekterer du? Eller endres dine indre verdier? For hvordan
er rammen rundt kaffedrikkingen? Sitter dere på et pledd i parken? I en
restaurant? På besøk hos svigermor? På et offentlig kontor? På skolebenken? I
fengsel?
«Jeg tror vi
får streker i stedet for å komme til rektor, jeg», sa førsteklassingen etter
endt skoledag. Men er strekene en
omformulert rektorfortelling, en akutt virkende straff på en gal handling,
eller er strekene en humanisering av skolevesenets grunnleggende elevbehandling
og pedagogiske virksomhet, en forlengelse av den humanistiske og kritiske
tenkning i skolen, som formulerte sine første, banebrytende ord på 1960-tallet[4]?
Mor syntes først
å se at minstemann uttrykket en lettelse, en frigjøring fra frykt, men så
hutret han seg ved tanken på selv å bli rammet av strekens synlighet. Skal
strekene vekke elevens empati og selvrefleksjon, fungere som en slags dialog
mellom lærer og elev, og åpne opp for selvstendig endring av det negative
handlingsmønster som medførte strekens plass på tavlen, foran, eller bak,
elevens navn, slik at han eller hun vender tilbake til den gode oppførsel, den
normerte standard, som tjener felleskapet og klassemiljøet og læringsevnen?
Eller er streken en fryktens formaning, et element i en klassisk behavioristisk
teknikk, på lik linje med rektorbesøket?
Straff
er en
reaksjon samfunnet benytter for å beskytte seg mot lovbrudd og uønskede
handlinger.[5]
Og det er samfunnet som har formulert sine offentlige bestemmelser om hva som
gjør en handling straffbar. Hvordan økes den enkeltes innsikt i og respekt for
straffelovgivningen, og hvordan endres menneskets vandring langs den kriminelle
vei? Når vendes pilen i riktig retning? Hvordan skapes indre motivasjon, den
som gir gylne resultater? Hva får en person til å drikke koppen med lunken
kaffe når vedkommende ikke trives med smaken, og hva får førsteklassingen til å
oppføre seg slik at han unngår streker på tavlen? Hva er motivasjonen - ytre
stimuli eller personlige behov? Sannsynligvis begge deler, for det er flaut å
få påpekt sin utilstrekkelighet i alles påsyn, ingen strek, no sweat, ro i
sjelen, strekene skal forhindre eleven i å begå reglementovertredelser, en
strek gir en individualpreventiv virkning, som igjen gir en allmennpreventiv
effekt, atferdspåvirkning inntar en sentral plass i gjennomføringen av læringsløpet,
akkurat som i gjennomføringen av fengselsstraff. Varm kaffe foretrekkes, men
lunken kaffe drikkes uten protest, for slik å unngå konfrontasjoner, dårlig
rykte og for ikke å skape splid og splittelse.
Kjøreturen kommer til
sitt endelige stoppested. Hjem, kjære hjem, gjenkjennelig og hjertenært, poden
løsner sikkerhetsselen og hopper ut av bilen, han forlater baksetets definerte
posisjon, han går fra trygghet i en fastlåst tilstand, i bensindrevet motorisk
bevegelse langs tilrettelagte veibaner, omsluttet av sikkerhetsselens
stillstand, til frihet i en stor, uforutsigbar, men nær og nødvendig væren i
verden, i landet, i byen, i nabolaget, på vei, stadig på vei, i vekst, stadig i
vekst, og mor ser ham danse langs det steinbelagte inngangspartiet, i røde
støvler og med regnjakken på armen, han runder hjørnet og er utenfor synsvidde.
Så husker hun, moren, et ord fra tiden før tiden av i dag, gitt av Gud til
Israelsfolket, fra evighet til evighet; dere
skal ikke gjøre urett når dere dømmer. Du skal ikke holde med den svake parten
og ikke ta parti for den mektige. Du skal dømme landsmannen din rettferdig.
Og hun lurer; finnes streker i himmelen?