På trykk, I dag-spalte, Klassekampen 24.12
Marias
morslykke
Marias morslykke,
fantes den?
Neppe,
for hun var ufri, Maria, fanget og formet av sin tids strenge og mektige menn,
litt som Børretzens kvinne i Bekkelagets blues; hun var så trist at hun virket helt gjennomsiktig. Maria må ha vært
en Bekkelagskvinne. Først kom engelens budskap, frykt ikke, du skal bli med
barn, så unnfangelsen, Guds sønn i dypet av hennes kropp, ingen lurte på hva
Maria mente om saken, en underdanig jomfru, fanget i en patriarkalsk kultur og
religion, sterke menn med makt på alle fronter, morslykke, nei, Maria må ha
vært tynget av sorg, desperasjon, fortvilelse, tenk som hun gråt, den kvinnen, som
hun ropte ut i mørket: Gud, hvorfor lar du meg lide? Frykt ikke, sier du, men
jeg frykter, Herre, for mitt liv og barnets fremtid, bevar den vesle, som vokser
og vokser, lytt til min bønn, hører du? Vern ham, mot skam og fornedrelse,
fjern ditt foster fra min indre barm.
Morslykke?
Marias desperasjon må ha utelukket enhver følelse av glede, barnet var en byrde
fra første dag, men som Torild Skard skrev den gang i 2012: Jomfru Maria var heldig. Hun fødte
Jesusbarnet uten alvorlig skade, enda graviditeten ikke var ønsket. Og når Jesus
var uønsket, må Maria ha grått, følt
seg verdiløs og bedratt, for intet overgrep medfører lykke.
Eller?
Min
venn er frigjort og selvstendig, og hun har en sønn. Hans liv skulle aldri
vært, hans vandring blant verdensfolket ble forsøkt stoppet før
livmortilværelsen fant sin naturlige slutt, hvorfor? Min venn ble voldtatt.
Hennes sønns væren tok til under seksuell tvang, gang etter gang, hun ble
frarøvet sin frihet, holdt fanget og misbrukt. Men morskvinnen fikk aldri
innvilget abort. Det er en stund siden nå. Sønnen er minst tretti år. Og hun
kaller ham sin største lykke. Når oppstod
lykken, spør jeg. I det jeg kjente
ham sparke i magen, svarer hun. Da
ble jeg mor.
Marias
morslykke? Den fantes. Garantert,
for hennes liv fikk mening i det Jesus ble unnfanget, hun knelte, hun gav seg
hen, hun tok imot, uten motstand; la det
skje med meg som du har sagt, og hun sang, i etterkant, etter at barnet ble
formet, etter at han sparket i hennes indre anliggender; min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
Men
det spørs om vi tør anerkjenne Marias opplevelse. For den samsvarer ikke med
vår tids mantra om det uønskede barns begrensende innvirkning på kvinnens
selvbestemmelse og frihet.