torsdag 26. desember 2013

På trykk, I dag-spalte, Klassekampen 24.12

Marias morslykke

Marias morslykke, fantes den?
Neppe, for hun var ufri, Maria, fanget og formet av sin tids strenge og mektige menn, litt som Børretzens kvinne i Bekkelagets blues; hun var så trist at hun virket helt gjennomsiktig. Maria må ha vært en Bekkelagskvinne. Først kom engelens budskap, frykt ikke, du skal bli med barn, så unnfangelsen, Guds sønn i dypet av hennes kropp, ingen lurte på hva Maria mente om saken, en underdanig jomfru, fanget i en patriarkalsk kultur og religion, sterke menn med makt på alle fronter, morslykke, nei, Maria må ha vært tynget av sorg, desperasjon, fortvilelse, tenk som hun gråt, den kvinnen, som hun ropte ut i mørket: Gud, hvorfor lar du meg lide? Frykt ikke, sier du, men jeg frykter, Herre, for mitt liv og barnets fremtid, bevar den vesle, som vokser og vokser, lytt til min bønn, hører du? Vern ham, mot skam og fornedrelse, fjern ditt foster fra min indre barm.
Morslykke? Marias desperasjon må ha utelukket enhver følelse av glede, barnet var en byrde fra første dag, men som Torild Skard skrev den gang i 2012: Jomfru Maria var heldig. Hun fødte Jesusbarnet uten alvorlig skade, enda graviditeten ikke var ønsket. Og når Jesus var uønsket, må Maria ha grått, følt seg verdiløs og bedratt, for intet overgrep medfører lykke.
Eller?
Min venn er frigjort og selvstendig, og hun har en sønn. Hans liv skulle aldri vært, hans vandring blant verdensfolket ble forsøkt stoppet før livmortilværelsen fant sin naturlige slutt, hvorfor? Min venn ble voldtatt. Hennes sønns væren tok til under seksuell tvang, gang etter gang, hun ble frarøvet sin frihet, holdt fanget og misbrukt. Men morskvinnen fikk aldri innvilget abort. Det er en stund siden nå. Sønnen er minst tretti år. Og hun kaller ham sin største lykke. Når oppstod lykken, spør jeg. I det jeg kjente ham sparke i magen, svarer hun. Da ble jeg mor.     
Marias morslykke? Den fantes. Garantert, for hennes liv fikk mening i det Jesus ble unnfanget, hun knelte, hun gav seg hen, hun tok imot, uten motstand; la det skje med meg som du har sagt, og hun sang, i etterkant, etter at barnet ble formet, etter at han sparket i hennes indre anliggender; min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.

Men det spørs om vi tør anerkjenne Marias opplevelse. For den samsvarer ikke med vår tids mantra om det uønskede barns begrensende innvirkning på kvinnens selvbestemmelse og frihet.