Gå til hovedinnhold

Marias morslykke

På trykk, I dag-spalte, Klassekampen 24.12

Marias morslykke

Marias morslykke, fantes den?
Neppe, for hun var ufri, Maria, fanget og formet av sin tids strenge og mektige menn, litt som Børretzens kvinne i Bekkelagets blues; hun var så trist at hun virket helt gjennomsiktig. Maria må ha vært en Bekkelagskvinne. Først kom engelens budskap, frykt ikke, du skal bli med barn, så unnfangelsen, Guds sønn i dypet av hennes kropp, ingen lurte på hva Maria mente om saken, en underdanig jomfru, fanget i en patriarkalsk kultur og religion, sterke menn med makt på alle fronter, morslykke, nei, Maria må ha vært tynget av sorg, desperasjon, fortvilelse, tenk som hun gråt, den kvinnen, som hun ropte ut i mørket: Gud, hvorfor lar du meg lide? Frykt ikke, sier du, men jeg frykter, Herre, for mitt liv og barnets fremtid, bevar den vesle, som vokser og vokser, lytt til min bønn, hører du? Vern ham, mot skam og fornedrelse, fjern ditt foster fra min indre barm.
Morslykke? Marias desperasjon må ha utelukket enhver følelse av glede, barnet var en byrde fra første dag, men som Torild Skard skrev den gang i 2012: Jomfru Maria var heldig. Hun fødte Jesusbarnet uten alvorlig skade, enda graviditeten ikke var ønsket. Og når Jesus var uønsket, må Maria ha grått, følt seg verdiløs og bedratt, for intet overgrep medfører lykke.
Eller?
Min venn er frigjort og selvstendig, og hun har en sønn. Hans liv skulle aldri vært, hans vandring blant verdensfolket ble forsøkt stoppet før livmortilværelsen fant sin naturlige slutt, hvorfor? Min venn ble voldtatt. Hennes sønns væren tok til under seksuell tvang, gang etter gang, hun ble frarøvet sin frihet, holdt fanget og misbrukt. Men morskvinnen fikk aldri innvilget abort. Det er en stund siden nå. Sønnen er minst tretti år. Og hun kaller ham sin største lykke. Når oppstod lykken, spør jeg. I det jeg kjente ham sparke i magen, svarer hun. Da ble jeg mor.     
Marias morslykke? Den fantes. Garantert, for hennes liv fikk mening i det Jesus ble unnfanget, hun knelte, hun gav seg hen, hun tok imot, uten motstand; la det skje med meg som du har sagt, og hun sang, i etterkant, etter at barnet ble formet, etter at han sparket i hennes indre anliggender; min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.

Men det spørs om vi tør anerkjenne Marias opplevelse. For den samsvarer ikke med vår tids mantra om det uønskede barns begrensende innvirkning på kvinnens selvbestemmelse og frihet.

Populære innlegg fra denne bloggen

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...

Siris sanne ord

Siris sanne ord Legers og professorers språk målbinder, tåkelegger og banaliserer. Siri Fuglem Berg er verdt å lese. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread11484203/#post_11484203

En admirals tale

  Vanessa atalanta, sa Gud, det er ditt navn. Vanessa atalanta, hvisket jeg, trygg i hans favn.   Lydløse vingeslag er mitt fremste våpen, de ble gitt meg av Herren den gang ved urdåpen.   I skapelsens veldige akt fikk jeg min sømløse drakt, og min særegne kraft; stillhetens fremdrift.   Og livet lå vidstrakt for mitt øye, min sjel frydet seg. Jeg ropte: Til tjeneste, min far, hva kan jeg gjør for deg?   Han svarte: Reis nå, admiral, spre frø som Guds skrift! Fortell med all din ferd om naturens gunst, spre skjønnhet, behag, din skapers kunst!   Og jeg tok mine vinger fatt, jeg svevde i stillhet dag og natt, jeg landet på bjørkens sprukne hud, og på døende frukt var jeg Guds stillferdige bud, i en sommer, i en høst, drakk jeg sevje og gjær, og vitnet om den store Jeg Er, Jeg Er!