Pollinering i parentes og
ferjereisens forglemmegei
En bie lander på ferjens store
dekk. Kræsj. Bien er bortreist. Og ferjen på sin siste ferd over fjorden.
Vår, tra la la la, vår, gresset
er på vei, så aldeles og vakkert på vei, oppover gjennom jorden, fra intet til
alt, fra dvale til våkenhet, på vei gjennom brunbarkede tørre tuster fra i
fjor, på vei med glød og kraft og løfter om fremgang og vekst og vilje til liv.
Tretoppene får en fyldighet som ikke er til å ta feil av, i all sin nakenhet
gir de håp, snart synger bladene i vinden, snart suser skogene i all sin
sommergrønne prakt, snart. Tiden blir med ett tilgjengelig, sanselig, tilstede,
som en solvarm krok der hvilen er selvfølgelig, som et rom med bøker og
stillhet og refleksjon, som et nattbord med Morgan Kane og Lucky Luke, som en
frihetens fergereise mot de pliktløse timer. Vår, tra la la, vår. Og se, der
gynger en ferge over Oslofjorden. Eller Boknafjorden. En ferge som et
feriesymbol, et løfte om ro og fred og blanke ark. Eller et mellomrom, en
pause, et samtalens sted på vei til jobb og hjem igjen, fra Aker brygge til
Nesodden, for eksempel, eller fra Ombo til Finnøy. En ferge? Er ikke vårt
veldreide, langbeinte land blitt bilveiens paradis? De motoriserte hjulbaserte
kjøretøys himmelske virkelighet? Hverdagens effektivitetskrav og vekstvilje og
produksjonshastighet og forbruksvennlighet og fornyelsesfart og kjøpekraft gir no
space for de fornuftige, fysiologiskbaserte fremgangsmåter. Føttenes fraspark
duger til ferieformål med overflødighetsshopping som fortegn, eller
institusjonalisert og kommersialisert tredemølletakt til lyden av listepop og
med speil på alle kanter. Sykkelen er sosietetsbevis som bestiges i
tettsittende tights og tilhørende minimalistisk verneutstyr, dekorert med ikke-inntektsgivende
reklame, i ettermiddagssol eller i kirketid og i gruppebaserte kolonner. Og
båten, den som en gang var livsviktig næringsmiddel for fiskeren og hans
familie, nært tilknyttet naturens vilje og kretsløp, er statussymbolet, en storhusholdning
med flatskjerm i hver etasje og lysthus på toppen og golfbane på dekk og stor
nok motor til å tømme enhver lokalhavn for drivstoff ved drop-in-besøk, og
benyttes kun langs de indre fjorder, der hvor synligheten er sannsynlig og materielt
verdsatt og vinden gjemmer seg bak de bluferdige blåner og fjellformasjoner og
gjør bølgene til brosteinsbelagte smågater i bynære strøk. Bilveien er det
ferdende hverdagsmenneskets epidural, så mye enklere, raskere og sikrere enn
alt, fergen er som en fødsel uten bedøvelse, og derfor bevilges 311 milliarder[1]
norske kroner til fremme for bilens smertefrie ferdsel, et beløp blankt og
begeistret vedtatt og velsignet av vår rødgrønne styresmakt. «Regjeringens
overordnende mål for transportpolitikken er: Å tilby et effektivt, tilgjengelig, sikkert og miljøvennlig
transportsystem som dekker samfunnets behov for transport og fremmer regional
utvikling.» Setningen er nedfelt i Nasjonal transportplan 2014 – 2023,
punkt 1.2.4. I økoforvirringens æra er miljøvennlig et pliktord, en nødvendig
ingrediens i ethvert offentlig dokument og manuskript og plan, som en søkt
forsikring til folk flest om forfatternes bevisste forhold til naturens sårbare
gang. Men et liv uten automobil er utenkelighetens mest tenkelige utenkelighet,
vei, vei, vei over hele linjen, kjør, min venn, til klumpfoten tar deg, sett
din kropp i bilsetet med ergonometisk korrigert kapasitet, kjapp deg, kjør som
en gal fra det ene punkt til det andre, glem din kropps fysiske potensial, bygg
ditt liv på hjul og utvikle din hjerne på motorkraftens fortryllelser, kjør, og
se deg ikke tilbake, bygg broer over fjorder og tuneller under sjøer og kjøp
fisken og markens grøde online. Og fergen? Den blir vår minneboks forglemmegei.
Et tilbakelagt stadium i feriefolkets historie. Et ferdaminne om det duvende
pauserommet mellom to byer, der små barn drakk H-melk i termoskopper og spiste
mors frokostmatpakker, brunostbrødskiver og hardkokte egg, sammen med sine kaffenytende
foreldre, i takt med bølgenes barokke dans, og i spent forventning, for folkevognen
var fullpakket og teltet nyinnkjøpt og tante Sigrids familie ventet spent på
storinnrykk av byfolk til bondegården i Sande. Den ensomme bygdetilværelse
skulle berikes med slektens urbane nyfikenhet, luften skulle fylles med ukjente
stemmer og samtaler som ruslet på sosiale føtter inn i solnedgangen.
Vår, tra la la, vår, i år, den de
lilloske letthet løfter sjel og tanke inn i kreativitetens salighet. Trostens
trillende sang fra buskene og tretoppene og himmelhøydene er som milde, varsomme
hender over tankekraften, en slags forbønn, en mental forberedelse på tider som
skal komme, tider som skal hen rulle, sesong skal følge sesongers gang. Vår,
tra la la, vår. Og se, der suser en humle. Eller en bie. Stor og sort og
søkende. En bie? Men hvor er alle
blomster hen? Kom hit igjen, forvirrede bie, for du må vente med din våkenhet,
du er for tidlig ute, min venn, for tidlig, ingen nektar er tilgjengelig, og pollineringens
akt er umulig, sov, bie, sov noen uker til.
«Det antas at mer en tredjedel av all
matvareproduksjon er avhengig av bestøvende insekter.» Setningen er nedfelt i
DN-notat 3-2010, fra Direktoratet for naturforvaltning[2] :
Blomster og bier = sant – om økosystemtjenesten pollinering. Men du vet allerede
at biene er i offentlighetens tjeneste. At din mat er deres udefinerte vilje. Eller?
Klart du vet. Naturens mysterier er nedfelt i menneskets indre anliggender, enten
vi sanser dem eller ei, de er nedfelt som en indre struktur, solen står opp,
solen går ned, vinter følger høst, jorden trenger vann, blomstene trenger lys, frøet
som faller i god jord gir markens grøde. Og hva med humlen? Humlen sover i
skyggen.[3]
Den luringen liker å ligge lenge i dvalesengen, og velger livets skyggeside som
passende bolig for vintersøvnen. Humlen sover best i de hjørner av verden hvor
solens energiske stråler ikke finner frem før våren setter inn sluttspurten og
nådestøtet og gjennomfører det salige krafttaket å løfte moder sol, eller far,
for dem som foretrekker maskulinitetens fortegn, opp i øverste sjikt av
himmelen, dit aristokratiet liker å holde seg, øverst, ikke nederst. Først da,
når solen er i ferd med å entre sommertronen, da våkner humlen, om ikke
økoforvirringen fratar naturen og menneskehetens dens naturlighet, dens selvfølgelige
strukturer, for om økoforvirringens fyrste får svinge staven, da våkner
humlefar og humlemor altfor tidlig og gnir seg i øynene og flakser og flyr ut i
eventyr, men uten å finne en eneste blomsterknupp, ikke hestehov en gang. Og
uten næring, ingen pollineringshelt. Seks av 34 humlearter er rødlistet i Norge.
Og de 34 artene er bare en liten del av vår verdens humlebestand, som til
sammen består av 250 ulike arter [4]. Men
kløverhumlen, for eksempel, er på vei ut. Dens eksistens er i fare, dens livsferd
er ved veis ende.
Hva så? Her er jo så mange. Om en
av dem tar sin siste ferd over fjorden, kan vi vel nyte synet av en annen? En
bombus sylvarum, skoghumle, for eksempel? Eller bombus wurflenii, tyvhumle? Hva
gjør vel en enkel arts utryddelse med mangfoldet og pollineringen og livet sånn
ellers?
«Flere humlearter er i ferd med å
forsvinne fullstendig både i Europa og Nord-Amerika, på et tidspunkt der vi
ennå ikke kjenner deres potensial i fremtidens matvareproduksjon.» [5]
Bienes og humlenes pasjon er
pollineringens akt. De vet det ikke selv, men menneskene vet, vitenskapens vei
har vist oss artens fortreffelighet. Formeringen er videreformidling av livet.
Forflytningen av frø, fra den ene planten til den andre, driver insektene i
deres valfart og virke, og forsikrer plantenes vekst. Forsvinner en art,
forsvinner et ledd i bestøvingens livsvals, et trinn i dansen, en grunnposisjon
i naturens ballett, og utakten tar over.
Så lander en bie, eller en humle,
sånn altfor tidlig, vår, tra, la, la, vår, på fergens store dekk, den som
forserer bølgene der hvor E39 skal finne sin asfalterte form. Kræsj. Bien,
eller var det humlen, er bortreist. Og fergen på sin siste reis over fjorden. Og
jeg setter meg ned ved tastaturet. Bokstavenes merkverdige piano. Mens våren
rusler varsomt på markene utenfor, og solen stiger mot øvre sjikt av himmelen,
den evige veien, blånen som bærer universets tyngde, den forunderlige solen,
satt i system av et smell, eller noe slikt, noen mener noe slik, altså et
smell, for de fysiske finurligheter, elektromagnetisk stråling, for eksempel, protoner
og nøytroner og elektroner eller mørk materie, for den saks skyld, studeres og
formuleres og fastsettes som lover og formler og teorier, men begynnelsen og
slutten kjenner ingen, faktisk ingen, bortsett fra, ja, du vet, Gud, han som
var, er og alltid har vært, men det er tro, ikke vitenskap, så altså, det
finnes ingen bevis på universets begynnelse, du visste kanskje ikke at
usikkerheten ligger som en lov i alle fysikkens lemmer, livet er som en dans
over scenen eller tastaturet eller pianoet, bare uten begynnelsen, uten den
første posisjon, det første ordet, den første noten eller lyden, og der, i
livet uten begynnelse, der summer bien forvirret rundt på dekk, på sin siste
ferjereise. Ved neste kai er det slutt, finito, farvel, for regjeringen lover
et fergefritt E39 i løpet av 20 år[6],
så det er likeså greit å avslutte nå, og fortsette ferden langs de asfalterte
motorveier, der intet liv leves, vegkanten er asfaltens marg, det er likså
greit å kjøre avgårde i oljeeventyrets mest fabelaktige oppfinnsomhet og
fremkomstmiddel, bilen, den bilen, frihetens refreng, og vegkanten er som grå
linjer under en synkende sol, for ute er våren i ferd med å falle mot bakken,
solen, ja, den lever ennå. Men ferdaminnene mine får du aldri.