tirsdag 14. mai 2013



Pollinering i parentes og ferjereisens forglemmegei


En bie lander på ferjens store dekk. Kræsj. Bien er bortreist. Og ferjen på sin siste ferd over fjorden.


Vår, tra la la la, vår, gresset er på vei, så aldeles og vakkert på vei, oppover gjennom jorden, fra intet til alt, fra dvale til våkenhet, på vei gjennom brunbarkede tørre tuster fra i fjor, på vei med glød og kraft og løfter om fremgang og vekst og vilje til liv. Tretoppene får en fyldighet som ikke er til å ta feil av, i all sin nakenhet gir de håp, snart synger bladene i vinden, snart suser skogene i all sin sommergrønne prakt, snart. Tiden blir med ett tilgjengelig, sanselig, tilstede, som en solvarm krok der hvilen er selvfølgelig, som et rom med bøker og stillhet og refleksjon, som et nattbord med Morgan Kane og Lucky Luke, som en frihetens fergereise mot de pliktløse timer. Vår, tra la la, vår. Og se, der gynger en ferge over Oslofjorden. Eller Boknafjorden. En ferge som et feriesymbol, et løfte om ro og fred og blanke ark. Eller et mellomrom, en pause, et samtalens sted på vei til jobb og hjem igjen, fra Aker brygge til Nesodden, for eksempel, eller fra Ombo til Finnøy. En ferge? Er ikke vårt veldreide, langbeinte land blitt bilveiens paradis? De motoriserte hjulbaserte kjøretøys himmelske virkelighet? Hverdagens effektivitetskrav og vekstvilje og produksjonshastighet og forbruksvennlighet og fornyelsesfart og kjøpekraft gir no space for de fornuftige, fysiologiskbaserte fremgangsmåter. Føttenes fraspark duger til ferieformål med overflødighetsshopping som fortegn, eller institusjonalisert og kommersialisert tredemølletakt til lyden av listepop og med speil på alle kanter. Sykkelen er sosietetsbevis som bestiges i tettsittende tights og tilhørende minimalistisk verneutstyr, dekorert med ikke-inntektsgivende reklame, i ettermiddagssol eller i kirketid og i gruppebaserte kolonner. Og båten, den som en gang var livsviktig næringsmiddel for fiskeren og hans familie, nært tilknyttet naturens vilje og kretsløp, er statussymbolet, en storhusholdning med flatskjerm i hver etasje og lysthus på toppen og golfbane på dekk og stor nok motor til å tømme enhver lokalhavn for drivstoff ved drop-in-besøk, og benyttes kun langs de indre fjorder, der hvor synligheten er sannsynlig og materielt verdsatt og vinden gjemmer seg bak de bluferdige blåner og fjellformasjoner og gjør bølgene til brosteinsbelagte smågater i bynære strøk. Bilveien er det ferdende hverdagsmenneskets epidural, så mye enklere, raskere og sikrere enn alt, fergen er som en fødsel uten bedøvelse, og derfor bevilges 311 milliarder[1] norske kroner til fremme for bilens smertefrie ferdsel, et beløp blankt og begeistret vedtatt og velsignet av vår rødgrønne styresmakt. «Regjeringens overordnende mål for transportpolitikken er: Å tilby et effektivt, tilgjengelig, sikkert og miljøvennlig transportsystem som dekker samfunnets behov for transport og fremmer regional utvikling.» Setningen er nedfelt i Nasjonal transportplan 2014 – 2023, punkt 1.2.4. I økoforvirringens æra er miljøvennlig et pliktord, en nødvendig ingrediens i ethvert offentlig dokument og manuskript og plan, som en søkt forsikring til folk flest om forfatternes bevisste forhold til naturens sårbare gang. Men et liv uten automobil er utenkelighetens mest tenkelige utenkelighet, vei, vei, vei over hele linjen, kjør, min venn, til klumpfoten tar deg, sett din kropp i bilsetet med ergonometisk korrigert kapasitet, kjapp deg, kjør som en gal fra det ene punkt til det andre, glem din kropps fysiske potensial, bygg ditt liv på hjul og utvikle din hjerne på motorkraftens fortryllelser, kjør, og se deg ikke tilbake, bygg broer over fjorder og tuneller under sjøer og kjøp fisken og markens grøde online. Og fergen? Den blir vår minneboks forglemmegei. Et tilbakelagt stadium i feriefolkets historie. Et ferdaminne om det duvende pauserommet mellom to byer, der små barn drakk H-melk i termoskopper og spiste mors frokostmatpakker, brunostbrødskiver og hardkokte egg, sammen med sine kaffenytende foreldre, i takt med bølgenes barokke dans, og i spent forventning, for folkevognen var fullpakket og teltet nyinnkjøpt og tante Sigrids familie ventet spent på storinnrykk av byfolk til bondegården i Sande. Den ensomme bygdetilværelse skulle berikes med slektens urbane nyfikenhet, luften skulle fylles med ukjente stemmer og samtaler som ruslet på sosiale føtter inn i solnedgangen.
Vår, tra la la, vår, i år, den de lilloske letthet løfter sjel og tanke inn i kreativitetens salighet. Trostens trillende sang fra buskene og tretoppene og himmelhøydene er som milde, varsomme hender over tankekraften, en slags forbønn, en mental forberedelse på tider som skal komme, tider som skal hen rulle, sesong skal følge sesongers gang. Vår, tra la la, vår. Og se, der suser en humle. Eller en bie. Stor og sort og søkende.  En bie? Men hvor er alle blomster hen? Kom hit igjen, forvirrede bie, for du må vente med din våkenhet, du er for tidlig ute, min venn, for tidlig, ingen nektar er tilgjengelig, og pollineringens akt er umulig, sov, bie, sov noen uker til.
 «Det antas at mer en tredjedel av all matvareproduksjon er avhengig av bestøvende insekter.» Setningen er nedfelt i DN-notat 3-2010, fra Direktoratet for naturforvaltning[2] : Blomster og bier = sant – om økosystemtjenesten pollinering. Men du vet allerede at biene er i offentlighetens tjeneste. At din mat er deres udefinerte vilje. Eller? Klart du vet. Naturens mysterier er nedfelt i menneskets indre anliggender, enten vi sanser dem eller ei, de er nedfelt som en indre struktur, solen står opp, solen går ned, vinter følger høst, jorden trenger vann, blomstene trenger lys, frøet som faller i god jord gir markens grøde. Og hva med humlen? Humlen sover i skyggen.[3] Den luringen liker å ligge lenge i dvalesengen, og velger livets skyggeside som passende bolig for vintersøvnen. Humlen sover best i de hjørner av verden hvor solens energiske stråler ikke finner frem før våren setter inn sluttspurten og nådestøtet og gjennomfører det salige krafttaket å løfte moder sol, eller far, for dem som foretrekker maskulinitetens fortegn, opp i øverste sjikt av himmelen, dit aristokratiet liker å holde seg, øverst, ikke nederst. Først da, når solen er i ferd med å entre sommertronen, da våkner humlen, om ikke økoforvirringen fratar naturen og menneskehetens dens naturlighet, dens selvfølgelige strukturer, for om økoforvirringens fyrste får svinge staven, da våkner humlefar og humlemor altfor tidlig og gnir seg i øynene og flakser og flyr ut i eventyr, men uten å finne en eneste blomsterknupp, ikke hestehov en gang. Og uten næring, ingen pollineringshelt. Seks av 34 humlearter er rødlistet i Norge. Og de 34 artene er bare en liten del av vår verdens humlebestand, som til sammen består av 250 ulike arter [4]. Men kløverhumlen, for eksempel, er på vei ut. Dens eksistens er i fare, dens livsferd er ved veis ende.
Hva så? Her er jo så mange. Om en av dem tar sin siste ferd over fjorden, kan vi vel nyte synet av en annen? En bombus sylvarum, skoghumle, for eksempel? Eller bombus wurflenii, tyvhumle? Hva gjør vel en enkel arts utryddelse med mangfoldet og pollineringen og livet sånn ellers?
«Flere humlearter er i ferd med å forsvinne fullstendig både i Europa og Nord-Amerika, på et tidspunkt der vi ennå ikke kjenner deres potensial i fremtidens matvareproduksjon.» [5]
Bienes og humlenes pasjon er pollineringens akt. De vet det ikke selv, men menneskene vet, vitenskapens vei har vist oss artens fortreffelighet. Formeringen er videreformidling av livet. Forflytningen av frø, fra den ene planten til den andre, driver insektene i deres valfart og virke, og forsikrer plantenes vekst. Forsvinner en art, forsvinner et ledd i bestøvingens livsvals, et trinn i dansen, en grunnposisjon i naturens ballett, og utakten tar over.
Så lander en bie, eller en humle, sånn altfor tidlig, vår, tra, la, la, vår, på fergens store dekk, den som forserer bølgene der hvor E39 skal finne sin asfalterte form. Kræsj. Bien, eller var det humlen, er bortreist. Og fergen på sin siste reis over fjorden. Og jeg setter meg ned ved tastaturet. Bokstavenes merkverdige piano. Mens våren rusler varsomt på markene utenfor, og solen stiger mot øvre sjikt av himmelen, den evige veien, blånen som bærer universets tyngde, den forunderlige solen, satt i system av et smell, eller noe slikt, noen mener noe slik, altså et smell, for de fysiske finurligheter, elektromagnetisk stråling, for eksempel, protoner og nøytroner og elektroner eller mørk materie, for den saks skyld, studeres og formuleres og fastsettes som lover og formler og teorier, men begynnelsen og slutten kjenner ingen, faktisk ingen, bortsett fra, ja, du vet, Gud, han som var, er og alltid har vært, men det er tro, ikke vitenskap, så altså, det finnes ingen bevis på universets begynnelse, du visste kanskje ikke at usikkerheten ligger som en lov i alle fysikkens lemmer, livet er som en dans over scenen eller tastaturet eller pianoet, bare uten begynnelsen, uten den første posisjon, det første ordet, den første noten eller lyden, og der, i livet uten begynnelse, der summer bien forvirret rundt på dekk, på sin siste ferjereise. Ved neste kai er det slutt, finito, farvel, for regjeringen lover et fergefritt E39 i løpet av 20 år[6], så det er likeså greit å avslutte nå, og fortsette ferden langs de asfalterte motorveier, der intet liv leves, vegkanten er asfaltens marg, det er likså greit å kjøre avgårde i oljeeventyrets mest fabelaktige oppfinnsomhet og fremkomstmiddel, bilen, den bilen, frihetens refreng, og vegkanten er som grå linjer under en synkende sol, for ute er våren i ferd med å falle mot bakken, solen, ja, den lever ennå. Men ferdaminnene mine får du aldri.


[1] Pressemelding 12.4.2013, Samferdselsdepartementet, nr. 40/13 
[3] «Humlenes blomsterbok», Stefan Casta, Mai Fagerberg, Omnipax. 2004.
[5] DN-notat 3-2010, Blomster og bier = sant
[6] VG nett – 8.3.2013