Nakent, nært, nåden
Ingenting synges som nåden, den nåden, nakenhetens nære speil.
Av Tone
R. Skartveit
Men hvem
nevner vel nåden nå,
i en tid
hvor tro er forbi og
ord om
Gud er grunnløs poesi
og tomhet
og musikk er mekanikk og rytmisk virkelighetsflukt uten speilets funksjon, men take
of your mask, synger Dylan i kraft av Guds hellige ånd og jeg oppdager minnet
om den pene piken, for hun var pen, den gangen på begynnelsen av åttitallet, en
av dem som guttene drømte om og lengtet etter og kjærlighetens sanger handlet
om,
no doubt
in my mind where you belong,
lyst,
langt hår, melkehvit hud, klare blå øyne, smal nese,
sweet
angel virgin, sweet love of my life,
klassisk pen,
og annerledes, for hun hadde klare meninger, piken, gikk motstrøms, listepop
var ikke hennes greie, ikke moteklær heller, masseproduserte begrensninger,
mente hun, men på en stillferdig måte, hun spilte sine kassetter på festen i
klassekompisens hus, alene hjemme, hun spilte sine kassetter for de samtidige
og høstet latter og lett overbærenhet og
the whole
world is on her case
og alle på
festen sa at Bob Dylan er en synkende stein, jenta mi, du må lytte til tiden du
lever i, være der og ikke i fjernhetens skeive æra og visesangens vugge og hun
sa, med rullende r-er i skarreland, at han synker ikke, Dylan, og tidene er
konstant i endring, ser dere ikke at de endrer seg hver sekund og vi skal
kritisere dem, endringene, analysere og belyse, men leve i dem, sa hun, og tok
en øl, sammen med massen fra samme klassetrinn, hun drakk fra flasken, og satte
kassetten i sin walkman og øretelefonene på sitt lyse hode og lærte sin musikalske
medvandrer bedre å kjenne og gikk sannsynligvis
to the
ends of the earth
med ham
og de andre husker bare alternativiteten og den pene pikens problematisering av
popens popularitet og jeg lurer, hørte hun budskapet om Gud, eller hørte hun
bare ordene som ikke beveget troens nerve og festen tok seg opp og friheten ble
større for oljen grep et historisk tak i Stavangerbyens livsnerve og husene ble
eneboliger med karnappvinduer og interiørarkitekten oppstod, men bare noen år i
forveien, like før syttitallets endestasjon, kom et guddommelig tog sakte
sigende og Bob Dylan ble frelst i Jesu navn, sånn ærlig og oppriktig omvendt,
annerledes enn tidligere, for hans lyd har alltid rommet refleksjoner fra
bibelske vandringer, Guds ord ferdes med vindens ulike former gjennom Dylans
musikalske livsverk, som svak bris i de første, unge år når verdens vin og
væren virker i kropp og kjød og søndagsskolens læresetninger løftes inn i
voksenheten, som kald storm fra nord når svik og savn vasker vekk sandbanken
under hans hus,
this
place don’t make sense to me no more,
og som
ødeleggende orkan i omvendelsens tid, orkan som stilner og avdekker en ny
verden, Dylan ble frelst og skiftet sin sangtekst om å følge sin egen selvstendige
vei i verdens mektige landskap med rå realitetsorientering og selvransakelse og
innrømmelse av at vi alle er ufrie, ufrie vi er, du blir aldri fri, egentlig, du
er nødt til å tjene noen, uansett, se deg selv i speilet og si meg hvem som
danser i skyggen din, du er langt fra fri, ta fingrene ut av ørene, folkens, og
lytt til suset i tretoppene,
you’ve
gonna have to serve somebody,
og Dylan falt,
ja, han falt i troens skyttergrav, sa kritikere og frihetssøkende fans og forkastet,
med en sløvet ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører, de kristne tider
og glemte å lytte og lot forargelsen forsure opplevelsen av en musikalsk reise
som åpnet himmelske dører og rørte ved menneskebarnets skjulte trosnerve,
yes,
indeed,
troens
nerve, den som ble innpakket og polstret i fornuft og vitenskap og opplysning idet
Gud tok steget ned fra tronen og veien ut av fellesskapets sal og inn i det personlige
og lukkede rom, og den nyfrelste protestens poet pustet de frigjorte og
selvstendige og individuelle i nakken med evangelisk åndedrett og sakrale
setninger med en vokalsk inderlighet som smertefullt avslørte modernitetens
tomhet, den verdslige søvn, den viljeløse vandring langs verdens retningsløse
stier, som i det enkle sekund i When he returns, for eksempel,
can I
cast it aside,
spurte han,
Dylan, og lot flygelets klang åpne for spørsmålets kraft,
can I
cast it aside,
(pause),
kan jeg
legge all lojalitet og stolthet vekk, spurte han og høstet latter og lett
overbærenhet og fansen snudde seg vekk fra speilet og lot skyggene danse til
lyden fra tretoppene for the times they are a-changing
og de lyttet
heller til det gamle dylanske sangverk med dirrende krigskritikk og kampvilje
og valgte å lese og forstå uten å ta hensyn til det bibelsk blikk og de
bibelske referanser i litterære grep og Guds åpenbare nærvær i vokalistens liv
og leven og tiden gikk med gjørmete skritt og den pene, reflekterende piken
begynte på universiteter, forlot den oljeglatte by designed by Fortjeneste og
ble mer utdannet enn sine like menn, og Dylan, den musikalske begavelsen fra de
nordre skoger i Amerika, fortsatte sin vei i skapelsens kraft, en sorgløs og
sorgtung vandrer med geniale trekk,
gonna put
my good fot forward and stop being influenced by fools,
i to og
tre og fire år, som en Paulus i visepoetisk drakt fortalte han folket om den
smale port og Guds sønn og korset og tilgivelsen,
it is
only He who can reduce me to tears,
men troen
ble en halvfull kaffekopp, stående slik på vent, ingen vil ha kald kaffe, og
nådens enkelthet og nådens glede, den lettelse som løper med troens barnekår, ble
berørt av hverdagens ufrihet og krav og kapital og forventningenes postfrelste
tvil og fans fikk atter høre tekster uten Guds berørende kraft, uten den ferske
troens frimodighet, de som har ører hør, og Dylans musikalsk ære, den som
oppnås blant de tenkende menneskebarn utenfor listepopens bane, ble atter intakt
og stegene ble tyngre og tyngre, som i ørkensand, førti skritt fremover i
fristelsens usynlige fotspor og enkelheten, den enkelheten, nærheten til Gud,
uten psykologi og filosofi og vitenskap, ja, barnetro, til himmelen du er en
gylden bro, enkelheten forsvant, avstanden til Jesus økte og gjorde
identifikasjonen med Ordet tyngre, og den kalde kaffen skvulpet over kantene, og
troens kopp ble enda litt tommere, eller var det kanskje motsatt, for i
innsikten ligger avsløringen og slik en dobbelthet kan lamme et villfarent lam som
hører sin mester rope og den som ikke taler er død, skriver svensken Kristian
Lundberg og løfter den poetiske preken ut på scenekanten, ytterst der hvor fans
og idol berører hverandre, der Dylan sannsynligvis trives best, og han taler
videre, Dylan, innsiktsfullt og bibelsk ransakende, innpakket i liv og fjernet
fra mors bryst, for skjønner vi hva vi selv gjør eller er det slik at det vi
vil, gjør vi ikke, og det vi avskyr, det gjør vi, og Paulus ord blir Dylans
ord, viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke,
what good
am I,
og han
merker en annen lov i sine lemmer, en annen lov enn Guds lov og takk og pris
tenker de hyllende og utholder ikke tanken på en kristen forkynnelse, de merker
ikke troens magi, menneskene, de merker den ikke, men i all enkelhet, folkens,
i all enkelhet vil jeg si at ingenting synges som nåden, den nåden, nakenhetens
nære speil, og det er bare Barnet som tør speile seg uten klær, fri i all sin
hud, kle av deg, menneskebarn, og lytt til When he returns, helt uten referanser,
ta av deg dine kultur- og religionskritiske briller og bare lytt og lev deg inn
i ærlighetens mest poetiske kraft, kjenn hva Dylan kjente, vit, kanskje, at
Vårherre faktisk finnes, fullt og helt, bakenfor vitenskapelige forklaringer med
evige hull og missing links, i all enkelhet, lytt slik, om enn bare for å gi
Dylan den ære han bør få, for frelsens første skritt den gang på begynnelsen av
åttitallet, var beinharde, å stå slik ytterst på scenekanten, å tale for ikke å
dø, nær deg og meg og alle oss kritiske og den pene piken som forlot sin
oljeglatte barndoms by, avsløre sine feil og mangler og spørre i all offentlighet
what good
am I,
ikke
sant, å stå slik og bekjenne sin omvendelse, se, folkens, jeg har falt og
trenger Gud for å reise meg igjen, jeg er svak, så svak at jeg har bare tenkt
på meg selv og min egen lykke, jeg må fødes på ny, og om jeg ikke taler er jeg
død, ikke sant, tenk deg det, du ulykkelige menneske, å stå slik, massivt
omtalt og betraktet og omfavnet, om enn ufrivillig, som protestbevegelsens
yppersteprest, frigjøringens formidler, hippienes åndelige far, tenk å stå
slik, etter å ha falt på kne foran et kirkelig alter, oppløst i tårer, åndelig
eksaltert, og født på ny, som en baby nær sin mors bryst, nær menneskehetens
far, språkløs, men med behov for å formidle, uten et eneste fysisk bevis, uten
annet enn Ordet, morsmelken,
there´s a
man up on a cross and He’s been crucified for you,
å stå
slik, nyfrelst, foran de hyllende masser, de som har deg, visepoeten Dylan, som
Gud, og så vandre videre, i all enkelhet og offentlighet, på barnetroens bro, en
slik vandring, et slikt vitnesbyrd får hatet til å gro, og tvilen, den tvilen, kommer
gående sammen med Fristeren selv, og får kraft fra hvert steg i verden, og blir
som plantasjeeierens storstilte sprøytemiddelbehandling av appelsintrærne, en
kunstig behandling av naturens vekst som fjerner all fuglesang, tvilen
behandler åndens kraft med sprøytemiddel og dreper gradvis inderligheten og
fortsettelsens sang blir tom for kraft, men lettere for folk flest, den
jublende fans, å forholde seg til, for de ser seg ikke i speilet og ser ikke skyggene
og nådens nakenhet og slik fortsetter dagene for Dylan, du Dylan, i en åndelig
søvn, men med en bunnklang fra frelsens fortid,
so let us
not talk falsely now, the hour is getting late,
og
vidunderbarnet kles i alderdommen visdom og modningens mot og innrømmelsen er
lettere enn før, for slik er troen, som livet, du opptas med å fødes for siden
å bruke tiden på å dø, egentlig, men langs veien møter du valgene og visdommen
og viljen og du snubler og faller og faller og faller igjen og mister motet og
kaffekoppen blir tom og du får påfyll av en sigøynerpike, kanskje, du blir
lost
somewhere
og gjør
et par
bad turns
og møter
så mange i Abrahams ætt, kvinnen ved brønnen, vingårdens eier, Martha, Sara,
Frankie og Albert og alle er egentlig
trying to
get to heaven before they close the door,
du møter
så mange, som berøres og reiser til verdens ende, som piken med rulle-r i
skarreland, med deg i bagasjen, og så blir Dylans sangverk oppdaget på ny og på
ny og på ny og omskrevet og omtåket og fortolket og forkastet, men i all
enkelhet tør han atter en gang stille seg foran nådens speil, i en siste
utgivelse, nærmere deg, min Gud, men ikke helt, ikke naken, slik som i de
første år i barnekår, men
I’m sworn
to ophold the laws of God
og hvem
skal så skille oss fra Guds kjærlighet?