lørdag 17. november 2012




Nakent, nært, nåden

Ingenting synges som nåden, den nåden, nakenhetens nære speil.


Av Tone R. Skartveit


Men hvem nevner vel nåden nå,
i en tid hvor tro er forbi og
ord om Gud er grunnløs poesi
og tomhet og musikk er mekanikk og rytmisk virkelighetsflukt uten speilets funksjon, men take of your mask, synger Dylan i kraft av Guds hellige ånd og jeg oppdager minnet om den pene piken, for hun var pen, den gangen på begynnelsen av åttitallet, en av dem som guttene drømte om og lengtet etter og kjærlighetens sanger handlet om,
no doubt in my mind where you belong,
lyst, langt hår, melkehvit hud, klare blå øyne, smal nese,
sweet angel virgin, sweet love of my life,
klassisk pen, og annerledes, for hun hadde klare meninger, piken, gikk motstrøms, listepop var ikke hennes greie, ikke moteklær heller, masseproduserte begrensninger, mente hun, men på en stillferdig måte, hun spilte sine kassetter på festen i klassekompisens hus, alene hjemme, hun spilte sine kassetter for de samtidige og høstet latter og lett overbærenhet og
the whole world is on her case
og alle på festen sa at Bob Dylan er en synkende stein, jenta mi, du må lytte til tiden du lever i, være der og ikke i fjernhetens skeive æra og visesangens vugge og hun sa, med rullende r-er i skarreland, at han synker ikke, Dylan, og tidene er konstant i endring, ser dere ikke at de endrer seg hver sekund og vi skal kritisere dem, endringene, analysere og belyse, men leve i dem, sa hun, og tok en øl, sammen med massen fra samme klassetrinn, hun drakk fra flasken, og satte kassetten i sin walkman og øretelefonene på sitt lyse hode og lærte sin musikalske medvandrer bedre å kjenne og gikk sannsynligvis
to the ends of the earth
med ham og de andre husker bare alternativiteten og den pene pikens problematisering av popens popularitet og jeg lurer, hørte hun budskapet om Gud, eller hørte hun bare ordene som ikke beveget troens nerve og festen tok seg opp og friheten ble større for oljen grep et historisk tak i Stavangerbyens livsnerve og husene ble eneboliger med karnappvinduer og interiørarkitekten oppstod, men bare noen år i forveien, like før syttitallets endestasjon, kom et guddommelig tog sakte sigende og Bob Dylan ble frelst i Jesu navn, sånn ærlig og oppriktig omvendt, annerledes enn tidligere, for hans lyd har alltid rommet refleksjoner fra bibelske vandringer, Guds ord ferdes med vindens ulike former gjennom Dylans musikalske livsverk, som svak bris i de første, unge år når verdens vin og væren virker i kropp og kjød og søndagsskolens læresetninger løftes inn i voksenheten, som kald storm fra nord når svik og savn vasker vekk sandbanken under hans hus,
this place don’t make sense to me no more,
og som ødeleggende orkan i omvendelsens tid, orkan som stilner og avdekker en ny verden, Dylan ble frelst og skiftet sin sangtekst om å følge sin egen selvstendige vei i verdens mektige landskap med rå realitetsorientering og selvransakelse og innrømmelse av at vi alle er ufrie, ufrie vi er, du blir aldri fri, egentlig, du er nødt til å tjene noen, uansett, se deg selv i speilet og si meg hvem som danser i skyggen din, du er langt fra fri, ta fingrene ut av ørene, folkens, og lytt til suset i tretoppene,
you’ve gonna have to serve somebody,
og Dylan falt, ja, han falt i troens skyttergrav, sa kritikere og frihetssøkende fans og forkastet, med en sløvet ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører, de kristne tider og glemte å lytte og lot forargelsen forsure opplevelsen av en musikalsk reise som åpnet himmelske dører og rørte ved menneskebarnets skjulte trosnerve,
yes, indeed,
troens nerve, den som ble innpakket og polstret i fornuft og vitenskap og opplysning idet Gud tok steget ned fra tronen og veien ut av fellesskapets sal og inn i det personlige og lukkede rom, og den nyfrelste protestens poet pustet de frigjorte og selvstendige og individuelle i nakken med evangelisk åndedrett og sakrale setninger med en vokalsk inderlighet som smertefullt avslørte modernitetens tomhet, den verdslige søvn, den viljeløse vandring langs verdens retningsløse stier, som i det enkle sekund i When he returns, for eksempel,
can I cast it aside,
spurte han, Dylan, og lot flygelets klang åpne for spørsmålets kraft,
can I cast it aside,
(pause),
kan jeg legge all lojalitet og stolthet vekk, spurte han og høstet latter og lett overbærenhet og fansen snudde seg vekk fra speilet og lot skyggene danse til lyden fra tretoppene for the times they are a-changing
og de lyttet heller til det gamle dylanske sangverk med dirrende krigskritikk og kampvilje og valgte å lese og forstå uten å ta hensyn til det bibelsk blikk og de bibelske referanser i litterære grep og Guds åpenbare nærvær i vokalistens liv og leven og tiden gikk med gjørmete skritt og den pene, reflekterende piken begynte på universiteter, forlot den oljeglatte by designed by Fortjeneste og ble mer utdannet enn sine like menn, og Dylan, den musikalske begavelsen fra de nordre skoger i Amerika, fortsatte sin vei i skapelsens kraft, en sorgløs og sorgtung vandrer med geniale trekk,
gonna put my good fot forward and stop being influenced by fools,
i to og tre og fire år, som en Paulus i visepoetisk drakt fortalte han folket om den smale port og Guds sønn og korset og tilgivelsen,
it is only He who can reduce me to tears,
men troen ble en halvfull kaffekopp, stående slik på vent, ingen vil ha kald kaffe, og nådens enkelthet og nådens glede, den lettelse som løper med troens barnekår, ble berørt av hverdagens ufrihet og krav og kapital og forventningenes postfrelste tvil og fans fikk atter høre tekster uten Guds berørende kraft, uten den ferske troens frimodighet, de som har ører hør, og Dylans musikalsk ære, den som oppnås blant de tenkende menneskebarn utenfor listepopens bane, ble atter intakt og stegene ble tyngre og tyngre, som i ørkensand, førti skritt fremover i fristelsens usynlige fotspor og enkelheten, den enkelheten, nærheten til Gud, uten psykologi og filosofi og vitenskap, ja, barnetro, til himmelen du er en gylden bro, enkelheten forsvant, avstanden til Jesus økte og gjorde identifikasjonen med Ordet tyngre, og den kalde kaffen skvulpet over kantene, og troens kopp ble enda litt tommere, eller var det kanskje motsatt, for i innsikten ligger avsløringen og slik en dobbelthet kan lamme et villfarent lam som hører sin mester rope og den som ikke taler er død, skriver svensken Kristian Lundberg og løfter den poetiske preken ut på scenekanten, ytterst der hvor fans og idol berører hverandre, der Dylan sannsynligvis trives best, og han taler videre, Dylan, innsiktsfullt og bibelsk ransakende, innpakket i liv og fjernet fra mors bryst, for skjønner vi hva vi selv gjør eller er det slik at det vi vil, gjør vi ikke, og det vi avskyr, det gjør vi, og Paulus ord blir Dylans ord, viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke,
what good am I,
og han merker en annen lov i sine lemmer, en annen lov enn Guds lov og takk og pris tenker de hyllende og utholder ikke tanken på en kristen forkynnelse, de merker ikke troens magi, menneskene, de merker den ikke, men i all enkelhet, folkens, i all enkelhet vil jeg si at ingenting synges som nåden, den nåden, nakenhetens nære speil, og det er bare Barnet som tør speile seg uten klær, fri i all sin hud, kle av deg, menneskebarn, og lytt til When he returns, helt uten referanser, ta av deg dine kultur- og religionskritiske briller og bare lytt og lev deg inn i ærlighetens mest poetiske kraft, kjenn hva Dylan kjente, vit, kanskje, at Vårherre faktisk finnes, fullt og helt, bakenfor vitenskapelige forklaringer med evige hull og missing links, i all enkelhet, lytt slik, om enn bare for å gi Dylan den ære han bør få, for frelsens første skritt den gang på begynnelsen av åttitallet, var beinharde, å stå slik ytterst på scenekanten, å tale for ikke å dø, nær deg og meg og alle oss kritiske og den pene piken som forlot sin oljeglatte barndoms by, avsløre sine feil og mangler og spørre i all offentlighet
what good am I,
ikke sant, å stå slik og bekjenne sin omvendelse, se, folkens, jeg har falt og trenger Gud for å reise meg igjen, jeg er svak, så svak at jeg har bare tenkt på meg selv og min egen lykke, jeg må fødes på ny, og om jeg ikke taler er jeg død, ikke sant, tenk deg det, du ulykkelige menneske, å stå slik, massivt omtalt og betraktet og omfavnet, om enn ufrivillig, som protestbevegelsens yppersteprest, frigjøringens formidler, hippienes åndelige far, tenk å stå slik, etter å ha falt på kne foran et kirkelig alter, oppløst i tårer, åndelig eksaltert, og født på ny, som en baby nær sin mors bryst, nær menneskehetens far, språkløs, men med behov for å formidle, uten et eneste fysisk bevis, uten annet enn Ordet, morsmelken,
there´s a man up on a cross and He’s been crucified for you,
å stå slik, nyfrelst, foran de hyllende masser, de som har deg, visepoeten Dylan, som Gud, og så vandre videre, i all enkelhet og offentlighet, på barnetroens bro, en slik vandring, et slikt vitnesbyrd får hatet til å gro, og tvilen, den tvilen, kommer gående sammen med Fristeren selv, og får kraft fra hvert steg i verden, og blir som plantasjeeierens storstilte sprøytemiddelbehandling av appelsintrærne, en kunstig behandling av naturens vekst som fjerner all fuglesang, tvilen behandler åndens kraft med sprøytemiddel og dreper gradvis inderligheten og fortsettelsens sang blir tom for kraft, men lettere for folk flest, den jublende fans, å forholde seg til, for de ser seg ikke i speilet og ser ikke skyggene og nådens nakenhet og slik fortsetter dagene for Dylan, du Dylan, i en åndelig søvn, men med en bunnklang fra frelsens fortid,
so let us not talk falsely now, the hour is getting late,
og vidunderbarnet kles i alderdommen visdom og modningens mot og innrømmelsen er lettere enn før, for slik er troen, som livet, du opptas med å fødes for siden å bruke tiden på å dø, egentlig, men langs veien møter du valgene og visdommen og viljen og du snubler og faller og faller og faller igjen og mister motet og kaffekoppen blir tom og du får påfyll av en sigøynerpike, kanskje, du blir
lost somewhere
og gjør et par
bad turns
og møter så mange i Abrahams ætt, kvinnen ved brønnen, vingårdens eier, Martha, Sara, Frankie og Albert og alle er egentlig
trying to get to heaven before they close the door,
du møter så mange, som berøres og reiser til verdens ende, som piken med rulle-r i skarreland, med deg i bagasjen, og så blir Dylans sangverk oppdaget på ny og på ny og på ny og omskrevet og omtåket og fortolket og forkastet, men i all enkelhet tør han atter en gang stille seg foran nådens speil, i en siste utgivelse, nærmere deg, min Gud, men ikke helt, ikke naken, slik som i de første år i barnekår, men
I’m sworn to ophold the laws of God
og hvem skal så skille oss fra Guds kjærlighet?