Pauserom

En begynnelse. Bare en ting «Mamma, jeg likner litt på pappa, ikke sant?» Bernard Bøker står med blikket mot bicepsen på venstre arm. Skjorten er brettet opp, han strammer alt han orker. Han er bare sju år og liten av vekst, mindre enn andre gutter på hans alder, en ørliten skapning med brunt hår, brune øyne, myk hud, spinkel kropp. Et menneskebarn. «Mamma, kjenn på musklene mine», sier Bernard og bretter opp skjorten på den andre armen. «Mm», svarer moren, uten å se på sin sønn. «Mamma, se musklene mine», gjentar gutten. «Mm, ja», svarer moren en gang til. Uten å kaste et eneste blikk på ham. Bernard blir stående med begge armene i spenn, skjorten er fremdeles brettet opp, slik at bicepsmuskelen på høyre og venstre arm er synlig.  Han vil så inderlig at moren skal se. Men hun ser ikke. Hun er opptatt. Hun tar selfie. Selfie, ikke selfish , det engelske ordet som betyr selvisk, eller egoistisk, ego, som de sier, nei, selfie , som i selvbilde, eller selvportrett,

Kortprosa Bye, bye Babor lukevis ferdes jeg gjennom ukevis, forbruker ampuller med olje,  serum, serum,  nå er det slutt, bye, bye Babor, men jeg har vært gjennom noe, en ytre opplevelse, som alt annet last advent, you know, den lilla sonen som gradvis blir rød, blodrød, egentlig, selv om mange velger å være som Ikea, eller Skeidar, eller noe slikt, uten rødt og grønt og blått og hjemmelaget, de velger nyanser av hvitt, eller gull, balansert, ja, for hjemmet er en scene, se, mitt interiørcredo, ja, se mitt juletre, det er hvitt som Bonytts forside, ingen feilgrep er gjort, mitt hjem er i bloggæraens besittelse, og snart kommer nissen, stylet som en hipster, julen er en ytre opplevelse, ingen indre reise til enkelhetens stall, og prislappen på desember er satt til elleve tusen, per pers, så jeg har vært gjennom noe, en ytre opplevelse i advent, (som ble en indre opplevelse, i ytterkanten av januar, til lyden av flygelets toner og en sart, følsom stemme), for andre gang, f

Novemberdikt Unnskyld at eg vekte deg, mamma Unnskyld at eg vekte deg, mamma , sa veslegut , la armen kring halsen min og pusta sakte, han viste meg inn i draumens palass, eller var det ned i jordas djupe søkk, jau , me dro nedover, den natta, dit inga sanning finns, me dro dit stjerna lyser fra botnen av vatnet, og fiskane sym på himmelen, men han kom så varsomt, vesleguten, den natta, mens eg lå stille, i mitt eige djup, og ikkje venta, unnskyld , sa han, veslegut, at eg vekte deg, mamma, sa han, og var varm av dyna, men fraus likevel, i vinternatta, på bare føter og i boxershorts, unnskyld , sa han, og tok meg med inn i draumen sin, og lydsporet var Nick Cave, ja, du veit korleis det er, nokre gonger syng dei framleis, dei syng framleis, du berre lyttar, der i natta, into my arms , song Nick Cave, into my arms, oh Lord , song han, men eg veit ikkje om han meinte det eg trur han meinte, eg berre lytta, å, min Gud, eg berre lytta

SOMMERTEKST   Det brennende ord Korgen er full av ord, tekst, setninger fra tanker bortenfor mine, meninger fra mennesker utenfor rekkevidde, observasjoner av hendelser som har forekommet, fortellinger om handlinger som er begått, ja, korgen er full av ord, tekst, et levd år er lagret her, i korgen, på gulnet papir, i aviser som ble lest og lagt til side for opptenning, annonser som ble brettet sammen og forkastet, artikler som ble forsømt og forglemt, korgen er full av arbeid til lønnsmottakere og skattebetaler som finkjemmer lokalmiljøer og fjernere strøk og scener og bokhyller og bystyresaler og regjeringer og aktivister og nettverket og internettet og trykkeriet og sørget for informasjonsflyt, korgen er full av informasjonsflyt som ble stoppet opp, korgen er en demning av dirrende ordvalg og sinnsstemninger og sjargonger og musikalske anbefalinger og korgen skal tømmes, ute er himmelen grå av røyk fra bålet, nabogutten på Stillhetens øy går frem og tilbake over tunet, med

SOMMERTEKST  Ord mellom mann og kvinne i ferietid - God morgen, fint vær her. Sommeren er saktmodig og solfattig, men himmelen holder åpent til langt på kveld, lyset gir håp, feriefolket speider mot skyfrie dager, mot blå glans bak tåkedis. Men tiden går. Fuglesangen har fått en annen klang, trosten og blåmeisen sliter og strever, forsvarsløse unger krever mer og mer, de trillende, kåte vårviser erstattes av hektiske, korte klanger og varslinger. Og kveldene blir stadig kortere. - God morgen, fint vær her. Mor er i byen med fire av barna, far er på Stillhetens øy med yngstejenta og bestevenninnen hennes. Han tekster fra toppen av Ryfylke. Fint vær her. Mor har ikke tid til å svare akkurat nå. Mye skal gjøres, solen stiger på himmelen, tåken forsvinner, ferietid gir rom for strandtur, etter husarbeid, handlerunde, kjøring og henting av fotballgutter. To timer senere: Mor sender bilde av to gode kompiser som ligger blide og våte av salt sjø på den lokale sandstranden,

SOMMERFORTELLING Den lange veien til solstolen Vinden er varsom og himmelens dybde er fargelagt av blånyanser og hvite flekker og duse gråtoner og hjerterytmen følger frihetens takt og vinden blåser litt mer og vekker liv i skylaget og minstemann sitter på bryggekanten og dingler med beina og spiser kjeks og kjølige lapper med syltetøy og ser på sin far som beveger seg mellom matstasjonen og sandstranden og avisen og freden som helgen kan skjenke den seende og sansende og villige, og minstemann svelger biten av sommer, og Stillhetens øy sammenfattes i det ene utsagn, det som er så evig brennbart og barnslig og berettiget, ja, han sier, hvorfor tar du den lange veien til solstolen, pappa , og ettertankens rom skapes blant tiden som går og tiden som kommer og tiden som har vært, de to voksne kjenner snerten i setningen og undres, uten ord, på hvor den korte veien er, den korte veien til solstolen, og gutten drikker litt fra pappkruset sitt og myser med øynene for solen er us

SOMMERFORTELLING Tiden er en blå stripe Den hviskes ut, gradvis, den blå stripen, landet i det fjerne, storbyen, en blå stripe regndråper og solnedgang og natt, de blinkende gatelys er tenåringsjenter som sovner mellom barstolene, fulle som bier i pollineringens siste dans, den blå stripen hviskes ut, sakte og sikkert hviskes den ut, blir borte fra horisonten, borte fra berøringens bristepunkt, borte fra havet og himmelen, og bølgene er hvite og vinden er så kald, så kald, Stillhetens øy klinger som før, å, her er vi, atter en gang, jeg og vi og du, min øy, alene, du er grønn og susende og kald, altfor kald, på toppen ser jeg den blå stripen, barna sover snart, de lytter til klangen som storbyen glemte, lytter og lurer på hva sauene mener med all den brekingen, og bakom tankene mine, smyger ordene seg rundt som små nevroser, små bristepunkt, for jeg er sliten, jeg brister i sammenføyningene, brister som en Sørlandssnekke som aldri blir pusset og stelt slik som jeg tror trebå